Ragnarok og endetider: Slik varsler forskjellige kulturer verdens undergang

Menneskets eldste mareritt: Verdens slutt

Mennesker har lenge vært fascinert av ideen om at alt skal ta slutt. Fra de nordiske gullaldrene til indiske tidsriker som strekker seg over milliarder år, finnes endetidsteologien i nesten alle kulturer. Ragnarok – ordet som betyr «skjebnen til gudene» på norrønt – er en spesielt dramatisk framstilling av apokalypsen. I denne visionen kollapser hele kosmos, gudene slåss mot riesekrefter, og verden synker ned i havet.

Men Ragnarok er ikke som mange andre endetidsmytologier. Den er ikke endelig. Etter all destruksjonen stiger en grønn ny verden fra havet, mennesker overleverer, og en ny sol skal lyse den nye skjønnheten. Det er en syklisk tanke på verden som finnes igjen i kulturer fra Japan til Peru.

Ragnarok: Den norrøne endens drama

I norrøn mytologi starter det hele med Fimbulvinter – tre år av ekstrem kulde der solen ikke varmer lenger. Vinden pisker fra alle retninger. Familier blir splittede når mennesker blir onde og egoistiske. Deretter brister sterkene bånd som holder romtroll og ulver. Fenrir, ulven som var låst fast siden verden begynte, løsner seg og åpner kjeven mot himmelen. Jørmungandr, verdensslangen som ligger rundt verden, reiser seg og forårsakar en flodbølge som får landet til å synke.

Surtyr, brannrisen fra Muspelheim, krysser over Bifrost-broen (regnbuen) med sin brennende sverd og får alt til å brenne. Heimdall og Loki møtes i kamp, begge dør. Odin kjemper mot Fenrir og blir drept. Thor slår Jørmungandr ihjel men dør selv av dens gift. Verden synker ned i havet. Men så – det grønne nye vokser igjen fra havet. To mennesker, Líf og Lífþrasir, klarer seg, og sammen med minner om de gamle gudene starter en ny verden.

Tall og trender

Endetidsmytologier finnes i over 95% av menneskelige kulturer, ifølge religionsvitenskap. Det viser at mennesket har en primitiv drivkraft til å visualisere slutten for å forstå sitt eget dødelighet.

Yugas: Indisk evighetens syklus

Hinduisme tilbyr en helt annen tilnærming til endetider. I stedet for en engangsbegivenhet, er tiden organisert i Yugas – massive tidsperioder. Vi lever nå i Kali Yuga, den mørke alderen, som skal vare 432.000 år. Ved slutten av hver Yuga blir verden nesten fullstendig ødelagt og gjenopprettet. En Kalpa – en full kosmisk syklus – varer 4,32 milliarder år.

Vishnu oppbevarer all materie under «yogaen» og våker over den før neste skaping. Det er altså ikke ekstrem katastrofe, men snarere en metodisk gjennomgang av virkeligheten. Denne synet har inspirert moderne vitenskapsmenn som Carl Sagan, som så paralleller til varighet av universet. Hinduismen tilbyr dermed et kosmisk perspektiv hvor endetiden ikke er noen skrekk, men del av en evig naturlig syklus.

Fra apokalypse til dommedag

Kristendommen presenterer endetiden langt mer lineært – som Dommedag. Jesus skal komme igjen, døde skal oppstå, og verden skal deles i himmel og helvete. Johannesåpenbaringen beskriver plager, apokalyptiske kamper, og et nytt Jerusalem som senkes ned fra himlen. Dette var relativt dramatisk sammenliknet med tidligere religiøse tradisjonene i Middelhavet.

Vikingtida innebar møte mellom kristendommen og de norrøne mytene. Dette påvirket hvordan mennesker trodde på endetidene. Mange norrøne kilder som ble skrevet ned på 1200-tallet (Völva), er muligens farglagt av kristne skriverkrefter som så interessante paralleller mellom Ragnarok og kristne endetidslærer.

Universelle mønstre i menneskers fantasi

Det som slår deg når du sammenlikner endetidsmytologier, er hvor mange elementer som gjentas: Flom (Noa, Mesopotamia, Pre-colombiansk Amerika), kosmiske kamper mellom orden og kaos, en periode av mørke eller dårskap før gjenoppretelsen, og ofte en gjengebirth av verden eller mennesker. Dette antyder at mennesket har en grunnleggende behov for å fortelle historier om slutten.

Moderne science fiction arver mye fra disse gamle mytologiene. Post-apokalyptiske romaner som «1984» eller «Dune» bruker lignende troper – en krise, en kamp mellom goder og onde, og muligens en ny start. Så selv om vi ikke lenger tror på norrøne guder eller at Fenrir skal løsne seg, formidler vi fortsatt endetidshistorier. Det sier noe fundamentalt om menneskets forhold til fremtiden og tiden selv.

"Endetidsmytologier er menneskets måte å bearbeide dødelighet og endring på. Når verden forandrer seg dramatisk, ser vi at gamle mytologier kommer tilbake til bevissthet."