Utforsk Reinheimen nasjonalpark: dramatiske landskap, store villreinstammer, krevende fjellturer og praktisk informasjon for planlegging.

Kort fortalt

Etablert
24. november 2006 (Lovdata)
Areal
1 969 km² (Store norske leksikon)
Villrein, bestandsmål
1 700–1 800 dyr (Norsk villreinsenter)
Høyeste fjell i Tafjordfjella-delen
Puttegga, 1 999 moh. (Store norske leksikon)
Innhold i artikkelen (6)
  1. Reinheimen – villreinens hjemland
  2. Dramatisk landskap fra dal til tind
  3. Villrein og fredningssoner
  4. Anbefalte turer i Reinheimen
  5. Natur og dyreliv
  6. Praktisk informasjon

Reinheimen – villreinens hjemland

Reinheimen nasjonalpark ble opprettet ved kongelig resolusjon 24. november 2006 og strekker seg gjennom kommunene Lesja, Skjåk, Vågå og Lom i Innlandet og Fjord og Rauma i Møre og Romsdal, ifølge verneforskriften på Lovdata. Med et areal på 1 969 km² er den Norges tredje største nasjonalpark på fastlandet, etter Hardangervidda og Saltfjellet-Svartisen, ifølge Reinheimen nasjonalparkstyre. Navnet er talende: Reinheimen betyr «reinens hjem», og parken ble opprettet for å ta vare på et stort, sammenhengende villmarksområde og leveområdet til villreinen, ifølge Store norske leksikon.

Reinheimen grenser mot Breheimen i sør og ligger nær Jotunheimen. Sammen med Breheimen utgjør Reinheimen ett sammenhengende villreinområde med felles bestandsmål for delområdene, forvaltet av villreinnemnda, ifølge Norsk villreinsenter.

Reinheimen er oppkalt etter villreinen og er et av Norges viktigste villreinområder.
Reinheimen er oppkalt etter villreinen og er et av Norges viktigste villreinområder.

Dramatisk landskap fra dal til tind

Reinheimen er preget av stor høydeforskjell og variasjon. Romsdalen har parkens laveste punkt, på rundt 130 meter over havet, og terrenget stiger derfra bratt opp mot nakne fjellplatåer. De høyeste fjellene i parken rager over 2 000 meter over havet, ifølge UT.no. I Tafjordfjella, vest i parken, ligger Puttegga (1 999 moh.), som er Møre og Romsdals høyeste fjell, ifølge Store norske leksikon.

Dalene er preget av bjørkeskog og beiteenger, mens fjellplatåene er dominert av stein, myrlendt mark og vindpinte heier. I de bratteste partiene langs vestgrensen er det klassisk norsk alpintopografi med bratte ur og snøfylte renner som holder seg langt ut på sommeren.

En særegen del av Reinheimen er Finndalen og Tafjordfjella – et villt og lite besøkt fjellmassiv med trange daler og dramatiske fjellformasjoner. Dette er terreng for erfarne fjellvandrere som foretrekker å ha stisystemet for seg selv.

Annonse

Villrein og fredningssoner

Reinheimen-delen av villreinområdet Reinheimen-Breheimen har et bestandsmål på 1 700–1 800 dyr, ifølge Norsk villreinsenter. Sammen med delområdene Breheimen sørøst og sørvest utgjør Reinheimen-Breheimen et av landets mest produktive villreinområder. Villreinen bruker det store fjellplatået som beiteområde gjennom hele året.

Nasjonalparkstyret oppfordrer besøkende til å holde god avstand og trekke seg unna dersom de møter villrein, særlig om vinteren og i kalvingstiden om våren, ifølge Reinheimen nasjonalparkstyre. Verneforskriften krever generelt varsomhet overfor dyre- og planteliv i parken, og motorferdsel på land og vann samt lavtflyging er forbudt, ifølge verneforskriften.

Anbefalte turer i Reinheimen

Lordalen, i Lesja kommune, er et av de mest tilgjengelige innfartspunktene til parken. Lordalshytta er en selvbetjent hytte driftet av Lesja fjellstyre, og holder stengt fra 1. november til 15. juni av hensyn til villreinen, ifølge inatur.no. Lesja fjellstyre administrerer flere andre utleiehytter og jaktrettigheter i området, som del av landets fjellstyrer under paraplyorganisasjonen Norges Fjellstyresamband.

For erfarne fjellvandrere er flerdagsturer fra Valldalen over til Finndalen populært. Ruta krysser parkens sentrale fjellplatå og gir gode muligheter for å se villrein. Det anbefales å planlegge med kart og kompass, da deler av ruta er umerket.

Tafjordfjella byr på utfordrende fjellvandring med bratt terreng og noen klatrepassasjer. Her ligger blant annet Puttegga (1 999 moh.), Møre og Romsdals høyeste fjell, ifølge Store norske leksikon. Dette er ikke for nybegynnere, men for de med erfaring fra norsk høyfjell er det en enestående naturopplevelse.

  • Lordalen – tilgjengelig utgangspunkt for dagsturer, med selvbetjent hytte driftet av Lesja fjellstyre
  • Valldalen–Finndalen flerdagsrute
  • Tafjordfjella – for erfarne klatrere og fjellvandrere
  • Puttegga (1 999 moh.) – Møre og Romsdals høyeste fjell, krevende topptur i Tafjordfjella
Annonse

Natur og dyreliv

Reinheimen har et rikt dyreliv, med villrein og jerv som de mest kjente artene. Blant fuglene finnes kongeørn og jaktfalk, og det er registrert 155 hekkende fuglearter i og rundt parken, ifølge Store norske leksikon.

Floraen i dalene preges av frodig løvskog og artsrike høgstaudeenger, blant annet med turt og tyrihjelm, ifølge Store norske leksikon. Høyere opp dominerer myr og alpin hei, med fjellplanter knyttet til kalkholdig berggrunn enkelte steder.

Praktisk informasjon

Reinheimen har ingen betjente DNT-hytter innenfor parkgrensene, men DNT drifter flere selvbetjente hytter i Tafjordfjella-delen av parken, blant dem Tjønnebu, Vakkerstøylen og Pyttbua. I tillegg finnes utleiehytter i regi av lokale fjellstyrer i randsonen, som Lordalshytta i Lordalen.

Parken er krevende å ta seg frem i uten kart og kompass. GPS-navigasjon er nyttig, men bør ikke erstatte tradisjonelle kartferdigheter, særlig i tåke og dårlig sikt. Last ned turkart fra UT.no eller kjøp papirkart i M711-serien (1:50 000) fra Kartverket.

De beste innfartspunktene er Lordalen fra Innlandet-siden (Lesja) og Valldalen fra Møre og Romsdal-siden (Fjord). Nærmeste autoriserte nasjonalparksenter er Norsk Fjellsenter i Lom, autorisert for Reinheimen siden 2009.

Annonse

Emner

Olav Sie Rotvær
Skrevet avOlav Sie RotværSkribent og utvikler

Olav Sie Rotvær skriver og drifter Norsk Næring. Han er utvikler, ikke journalist, og har ingen fagutdanning innenfor reiseliv & kultur. Artiklene bygger derfor på primærkilder som oppgis der påstanden gjøres.

Om forfatteren og hvordan artiklene kildebelegges →