Seilfly 2026: Tilstand og trender i motorløs flyging

Drevet av vind og temperatur

Seilflygning er en luftsport som innebærer flyging uten motor i oppvind, ifølge Store norske leksikon. Seilfly utnytter den vertikale bevegelsen i luften for å holde seg på vingene i lange perioder. Oppdrift skapes av vind som avbøyes oppover langs en bakke eller fjellskråning, luft som settes i svingninger bak et fjell, eller fra termisk oppadgående luftstrømmer.

Vanligvis slepes seilfly til høyder mellom 600 og 900 meter av et motorfly, men de kan også sendes opp på samme måte som drager ved hjelp av en bil eller en vinsjanordning, ifølge Store norske leksikon. Enkelte seilfly er utstyrt med små og enkle, ofte nedfellbare, propellmotorer som muliggjør start fra flyplasser.

I Norge er seilflygere organisert i Seilflyseksjonen i Norges Luftsportsforbund, ifølge Store norske leksikon. Organisasjonen er delegert myndighet fra Luftfartstilsynet til å forestå opplæring av seilflypiloter på alle nivåer, og til å ivareta nødvendig oppfølging og kontroll.

Historien om seilflygning

Den tyske ingeniøren og flypioneren Otto Lilienthal foretok over 2000 glideflygninger, den første vellykkede fant sted i 1891, og han omkom i 1896 da han var opptatt med å forberede flyging med motor, ifølge Store norske leksikon.

I Norge har luftsport røtter tilbake til 1909, da Norsk Luftseiladsforening ble stiftet, ifølge Store norske leksikon. I 1955 kjøpte Luftforsvaret tre seilfly som ble gitt til Norsk Aero Klubb, i 1963 fikk organisasjonen sitt første seilfly-rikssenter på Notodden, og tre år etter at riksanlegget for fallskjermhopping sto ferdig i 1986 åpnet riksanlegget for seilflyging på Starmoen ved Elverum, ifølge Store norske leksikon.

Slik holder du seilflyet oppe

Seilfly utnytter tre hovedtyper oppdraft: vind som avbøyes oppover langs en bakke eller fjellskråning, luft som settes i svingninger bak et fjell, og termisk oppadgående luftstrømmer, ifølge Store norske leksikon.

Moderne seilfly har et minste synk på om lag 0,3 meter i sekundet og et beste glidetall på om lag 60, ifølge Wikipedia – Seilfly. Lav luftmotstand og høyt glidetall er typiske egenskaper. For å øke hastigheten med samme glidetall benyttes gjerne vannballast, på samme måte som en tyngre sparkstøtting går fortere ned en bakke.

I Norge er det mest vanlig å trekke opp seilfly etter et motorfly med en line på 20 til 50 meter, ifølge Wikipedia – Seilfly. I utlandet er det mer vanlig å benytte en vinsj på bakken med om lag 1200 meter wire; ved vinsjstart kan seilflyet komme om lag 600 meter opp i luften med gunstige vindforhold, ifølge Wikipedia – Seilfly. I Norge brukes denne startmetoden av Elverum Flyklubb Seil.

Tall som sier noe

Seilflygere i Norge er organisert i 28 klubber, ifølge Store norske leksikon. Moderne seilfly veier 200 til 750 kilo og har vingespenn fra 12 til 26 meter, ifølge Store norske leksikon. I konkurranseflyging er banelengdene 150 til 750 kilometer, men kan ved spesielt gunstig vær være opptil 1000 kilometer, ifølge Store norske leksikon.

Hva koster det å komme i gang?

Det koster penger å bli seilflypilot, men utgiftene deles mellom medlemmene i klubben. Når flere piloter bruker samme fly, fordeles kostnadene til vedlikehold, forsikring og lagring. Drivstoff brukes kun av slepeflyet eller vinsjen som bringer seilflyet opp til starthøyde.

Du må regne med medlemskap i en klubb og betaling for instruksjon og leie av fly. Mange klubber tilbyr opplæring på alle nivåer, delegert av Luftfartstilsynet. Det kan lønne seg å kontakte den lokale klubben for å få en oversikt over priser og betalingsordninger.

Termikk og bølger

Erfarne seilflygere leter etter termiske oppadgående luftstrømmer og stasjonære bølger bak fjell for å holde seg oppe. Termikk oppstår når solen varmer bakken ujevnt, mens bølgeflyving oppstår når vind blåser mot fjell. Ved å lese været og terrenget kan piloten utnytte disse naturkreftene til lengre flyvninger.

Seilfly i Norge – klubbkulturen

Norges Luftsportsforbund er delegert myndighet fra Luftfartstilsynet til å forestå opplæring av seilflypiloter på alle nivåer, ifølge Store norske leksikon. Forbundet er medlem av Norges Idrettsforbund og Olympiske Komité og av Fédération Aéronautique Internationale, ifølge Store norske leksikon. Ifølge Store norske leksikon hadde NLF/NAK 15 500 medlemmer i 225 klubber per 2006.

Det nasjonale senteret for seilflygning ligger på Starmoen i Elverum kommune, ifølge Store norske leksikon. Flystripen er en gresslette på 1200 x 200 meter og tilhører Elverum Flyklubb, ifølge Store norske leksikon. Ole Reistad Senter har 100 senger, ifølge Store norske leksikon. I juni 2004 ble verdensmesterskapet i seilflyging arrangert på Starmoen over en treukers periode, ifølge Store norske leksikon. Det arrangeres også kurs og samlinger innen motorflyging, mikroflykonkurranser og modellflykonkurranser på Starmoen.

Fra nybegynner til selvstendig pilot

Opplæringen til seilflypilot er strukturert og regulert. De første flyvningene skjer sammen med en instruktør, og gradvis øver du på å styre flyet selv.

Du lærer å lese vær og vind, manøvrere i oppdraft, og å planlegge flyruter. Når du er ferdig med opplæringen og har bestått eksamen, kan du fly alene. Tempoet i opplæringen avhenger av hvor ofte du flyr, været og den enkeltes klubbs tilbud.

Nybegynner kontra erfaren flyvere

Erfaring i seilflyging viser seg på flere måter:

• Værlesing: Nybegynnere leter etter tydelig termikk, mens erfarne piloter leser subtile tegn i skyformasjoner, vindretninger og fugleflokker.
• Flytid: Erfarne piloter klarer å holde seg i luften lengre ved å utnytte termikk og bølger bedre enn nybegynnere.
• Kryssflyvninger: Nybegynnere holder seg gjerne i nærheten av flyplassen, mens erfarne piloter legger ut på lengre distanser når været tillater det.
• Høyde: Erfarne piloter bruker bølgeflyvning og sterk termikk til å nå større høyder.
• Risikovurdering: Med erfaring utvikler piloten bedre dømmekraft for når det er trygt å fortsette, og når man bør vende tilbake.
• Instruksjon: Nybegynnere trenger instruktør på de fleste flyvninger, mens erfarne piloter flyr selvstendig og bruker instruktør primært for videreutvikling.

Sikkerhet og landing

Seilfly er bygget for å fly uten motor, men noen typer har små, ofte nedfellbare, propellmotorer som muliggjør start fra flyplasser, ifølge Store norske leksikon.

Motorseilfly bruker motor for å komme trygt hjem dersom det mangler oppadgående luftstrømmer, ifølge Wikipedia – Seilfly. Opplæringsprogrammene fokuserer på å alltid ha landbare områder innen rekkevidde, på samme måte som ved tradisjonell seilflyging.

Det er ikke uvanlig at seilfly må lande på et jorde når det ikke kommer tilbake til flyplassen, ifølge Wikipedia – Seilfly. Seilflygere kaller dette utelanding.

Motorløs flyging er klimavennlig

Seilfly har ingen motor og bruker derfor ikke drivstoff under selve flygingen. Slepet opp til starthøyde deles gjerne mellom flere piloter, noe som gjør ressursbruken lavere enn ved individuell motorflyging.

Fordi seilflyging utnytter naturlige oppvindskrefter, er sporten avhengig av meteorologisk kunnskap og forståelse av terrenget mer enn av fossilt drivstoff.

Prestasjonene som inspirerer

Norske og internasjonale seilflygere har satt bemerkelsesverdige rekorder. Den norske høyderekorden er mer enn 10 000 meter over havet, og den største distansen tilbakelagt med et seilfly i Norge er 1028 kilometer, holdt av Vidar Stener Ingebretsen, ifølge Wikipedia – Seilfly. Per juni 2006 var den absolutte høyderekorden 14 938 meter, den frie distansen i rett linje 2192,9 kilometer og den frie distansen med inntil tre vendepunkter 3009 kilometer, ifølge Store norske leksikon.

Oleg Antonov – fra seilfly til gigantfly

Den sovjetiske flydesigneren Oleg Antonov bygde sitt første seilfly som student i Saratov, og etablerte en liten flyklubb, ifølge Store norske leksikon. Fra 1933 var han sjefsdesigner for seilflyanlegget i Tusjino i fem år, ifølge Store norske leksikon, før han gikk videre til å designe noen av verdens største transportfly.

Konkurranser og organisering

Norges Luftsportsforbund organiserer seilflyging i Norge og er tilsluttet Norges Idrettsforbund og Fédération Aéronautique Internationale, ifølge Store norske leksikon. Forbundet arrangerer og godkjenner konkurranser og kurs innen luftsport.

Konkurranseflyging med seilfly omfatter hastighetsflyging på lukkede baner eller tilbakelegging av størst mulig distanse innenfor definerte områder og en fastsatt tidsperiode, ifølge Store norske leksikon. Man konkurrerer også i luftakrobatikk med seilfly.

Så vil du komme i gang?

Start med å kontakte en lokal seilflyklubb eller besøke Norges Luftsportsforbunds nettsted for oversikt over klubber og aktiviteter. Mange klubber arrangerer åpne dager og kurs hvor du kan møte piloter og se flyene fra nær hold.

Når du melder deg inn i en klubb, får du tilgang til opplæring som følger Luftfartstilsynets krav. Du betaler medlemskap og instruksjonsavgifter, mens kostnadene til fly og vedlikehold deles med andre medlemmer. Forbered deg på at opplæringen tar tid og avhenger av vær og fremmøte.