Hva er skjønnhet, egentlig?

Et stort spørsmål med enkelt svar?

Når du ser noe virkelig vakkert — en solnedgang, et maleri, en menneskes ansikt — hva skjer? Du kjenner en følelse, en slags 'wow'. Men hvor kommer denne følelsen fra?

Filosofer har prøvd å svar på dette spørsmålet i over 2000 år. Og hvis du leser deres svar, vil du raskt oppdage at det ikke finnes en enkel definisjon av skjønnhet.

Kanskje nettopp det faktum at skjønnhet er universelt ettertraktets og samtidig universelt omstridt, er det mest interessante omkring det.

Platon: skjønnhet finnes ikke på jorden

Platon trodde på 'Forms' — ideale, evige utgaver av alle tingene som eksisterte utenfor vår fysiske verden. Skjønnhet var ikke noe fysisk attributt; det var refleksjonen av en ideell Form.

Dette betyr at en fysisk vakker person er ikke selv vakker — hun er bare et dårlig, midlertidig avtrykk av en perfekt 'Skjønnhetens Form' som eksisterer i en abstrakt realm.

Platon trodde at å studiere skjønnhet i kunsten var en vei til å forstå det transcendente — altså en vei til sannhet og det Guddommelige.

Kant og det universelle smak

Immanuel Kant hadde en helt annen idé om estetikken.

"Skjønnhet er universell, ikke fordi alle er enige, men fordi den appellerer til en delt menneskeleg evne til å dømme. Vi kan ikke bevise at en solnedgang er vakker, men vi kan kommunisere følelsen, fordi vi alle har samme estetiske sanser."

Kultur og historie: skjønnhetsstandardene endrer

Hvis Platon eller Kant hadde rett, burde all verden enig på hva som er vakkert. Men vi vet at det ikke stemmer. Renessance-Italia verdsatt fyldigere kropper; moderne Vesten prefererer slanker.

En fra Papua Ny-Guinea vil kanskje finne europeisk klassisk portrait mindre vakker enn en moderne abstrakt billedkunst fra egne kunstnere. Det er ikke en universell smak — det er et kulturelt perspektiv.

Dette viser at skjønnhet ikke er universell — det er kulturell konstruert. Det vi synes er vakkert blir formet av hvor vi vokste opp og hvilke verdier vår kultur fremhever.

Tall og trender

Forsking på estetikk vokser, spesielt når den møter neurovitenskap og hjerneforsking.

Moderne neuroscience: skjønnhet i hjernen

I dag har neuroforskere brukt hjernescanning for å se hva som skjer når vi ser noe vakker. Det viser seg at flere hjernere-områder aktiviseres samtidig — både de som håndterer visuell innsamling, emosjon, og minneing.

En interessant funn er at hjernen vår foretrekker proporsjon og symmetri, noe som kunne forklares evolusjonærig. Men hjernen prefererer også 'bruddet' — en lite asymmetri som gjør noe 'interessant'.

Dette betyr skjønnhet kan ha både biologiske røter og kulturelle lag. Svaret er både og, ikke enten eller. En solnedgang er vakker fordi evolusjon har gjort oss tiltrokket av bestemte farger, og fordi vi gir betydning gjennom kultur.