Slik er det å observere markenes skjulte verden

Nedover i det mikrokosmos

Pål Fredriksen åpnet en del av sin kompost og la et par snegler på en glasplate. «Se her,» sa han. «De ser kanskje enkle ut, men de er byggsteiner i et helt økosystem.» Jeg satte meg ned foran Pål hans mikroskop – et høyteknologisk aparat han hadde kjøpt for å forstå verden under hans hage bedre. Han hadde anbragt oss ved siden av en mark som krøp langsomt over jorden. «La oss følge denne markens reise,» sa han.

Jeg hadde kommet til Pål for å lære om dyrene som gjør det meste av arbeidet som holder jorden vår fruktbar. Og det skulle vise seg å være en av de mest fascinerende timelange jeg noen gang har tilbragt. Ikke fordi markene var spektakulære på overflaten – de var ikke. Men fordi når du forstår hvor viktig de faktisk er, blir selv den minste mark en helt.

Tall og trender

Småkrypene og mikroorganismene i jord påvirker litteral alt vi foretaker oss. Her er tallene som viser hvor kraftig denne verden er.

Markene som omarbeider verden

«Markene forvandler dødt organisk materiale til leven jord,» forklarte Pål. «En mark kan spise sin egen kroppsvekt hver dag. Og det den spiser, blir omgjort til rik jordmat. Det finnes ingen effektivere maskin for å forbedre jordkvalitet.» Under mikroskopen så jeg hvor kompleks markenes anatomi var – ikke bare en enkel slime, men et system av kamre og organeller. Hver mark arbeidet uavhengig, men miljøen markene skapte – den løse, velkrymmet jorden – var det som gjorde det mulig for planter å vokse.

"Markene er jordarbeiderne som ingen takker. De jobber dag og natt, og gjør det som skulle kreve maskiner og mennesker."

Snegelen som små kunstnere

Snegelen som Pål viste meg, var en «Helix pomatia» – en stor snegle som finnes i Skandinavia. Jeg hadde alltid sett snegeler som plager – de spiste grønnsaker i hagen. Men under mikroskop så jeg noe helt annet. Jeg så en solist som hadde utviklet en helt egen mekanisme for å bevege seg, som hadde øyne, som kunne smake, som hadde en helt egen intelligens. «Snegeler er ikke bare skadedyr,» sa Pål. «De er del av et økosystem. Hvis du ser dem som fiender, mister du muligheten til å forstå hva de egentlig gjør – de dekomponerer.»

En snegle forbruker dødt bladverk, døde planter. Den renser opp etter naturen. «Vi mennesker ser dekomposisjon som noe stygt,» fortsatte Pål. «Men det er der magien skjer. Det er der nytt liv oppstår.»

Hele verden under en liter jord

Pål tok fram en liter jord fra sin kompost. «I denne små beholdningen er det mer liv enn det er mennesker på jorden,» sa han med et smil. Han fortalte om bakterier, nematoder (små ormslekter), milber, og et utallig antall organismer som jeg aldri hadde hørt om. Hver en av dem hadde en rolle. Noen brøt ned materiale. Andre spiste de som brøt ned materiale. Noen symbioterte med røtter og ga plantene næringsstoffer de ikke kunne få på egen hånd.

Det var som å se på et helt samfunn – med arbeidere, handelsfolk, og et byråkrati. Og hele dette samfunnet eksisterte i en literumsvolum jord som jeg ville normalt ha trådt på uten å tenke.

Respekt for det små

Etter denne dagen kan jeg aldri mer se en mark eller snegle på samme måte. Ikke fordi de er vakre eller interessante – selv om de er begge deler. Men fordi jeg nå forstår at de ikke bare er tilfeldig deler av naturen. De er arkitekter. De bygger den jord som bærer alle oss større kryp. De er beviset på at størrelse ikke bestemmer betydning.

Pål avsluttet dagen med en frase som fikk meg til å tenke: «Hvis markene forsvant, ville menneskeheten overleve kanskje fem år. Hvis mennesket forsvant, ville markene trives bedre.» Det var en påminnelse om at i naturen er vi ikke de viktigste. Vi er besøkende i et hus bygd av småkryptene – og det blir bedre å forstå det.