Smykkemaking i gull: Guide til legeringer, verktøy og teknikker

Gull som smykke­materiale

Gull var trolig det første metallet mennesket tok i bruk, og har vært brukt som betalingsmiddel siden 3000–2000 fvt., ifølge Store norske leksikon. Det er et av få metaller som ikke korroderer, er ekstremt duktilt — et 5 millimeter stort gullkorn kan valses ut til en halv kvadratmeter eller trekkes til tråd med en lengde på 3000 meter per gram, ifølge Store norske leksikon — og har en varm, unik farge som gjør det perfekt til smykker. Disse egenskapene gjør gull både vakkert og teknisk særegent å arbeide med.

For en smykkemakerspirer representerer overgangen fra sølv til gull et betydelig steg — både i kostnad og krav til presisjon. Men kunnskapen fra sølvarbeid overføres i stor grad: de samme teknikkene gjelder, med noen viktige justeringer for gullens spesifikke egenskaper.

Karattyper og legeringer

Karat angir gullinnhold i andeler av 24 — 24 karat er rent gull. I Norge er de tillatte finhetsgradene for gull 999, 916, 750 (18 karat), 585 (14 karat) og 375 (9 karat), og 375 er den laveste finheten som lovlig kan selges som "gull", ifølge forskrift om varer av edelt metall, som Justervesenet fører tilsyn med. Jo høyere karat, desto mer rent gull inneholder legeringen — og desto mykere og dyrere blir den.

Gullfarger: Gult, hvitt og rosagull

Gult gull er den klassiske formen — legert med sølv og kobber. Hvitt gull oppnås ved tilsetning av palladium eller nikkel, og er i dag det mest populære for forlovelsesringer. Rosagull (rosa­gull) inneholder mer kobber som gir en varm, romantisk rosafarge.

Fargen påvirkes av legeringssammensetningen, og ulike leverandører kan ha merkbare variasjoner. Bestill alltid prøve­materiale fra leverandøren din hvis fargenøyaktighet er kritisk, for eksempel i kombinasjons­smykker der gult og hvitt gull skal kontrastere hverandre.

Spesialverktøy for gullarbeid

Arbeid med gull krever noen spesialverktøy utover standard smykkeutstyr. En finvekt med 0,01 g presisjon er nødvendig for å veie gullmengder nøyaktig. Et vakuumstøpeapparat brukes ved casting (støping). Et graveringsverktøy for gravering og stenstetting er viktig for mer avanserte jobber.

Stenstettingsverktøy (setting tools, burins, pushers) er nødvendige for å sette inn diamanter, rubiner og andre steiner i gull-innfatninger. Flux — for eksempel boraks eller borsyre løst i alkohol — påføres før lodding for å hindre at kobberet i legeringen oksiderer og danner firestain (misfarging), ifølge The Goldsmiths' Centre. En Optivisor (forstørrelsesbrille) er nesten obligatorisk for finarbeid.

Lodding av gull — viktige forskjeller fra sølv

Gull loddes med gulllodde tilpasset karaten på arbeidsstykket. Etter norsk regelverk skal loddemetallet i utgangspunktet ha minst samme finhet som gjenstanden for øvrig — for eksempel krever hvitt gull av finhet 750 lodde med minst 585 tusendeler gull, mens filigranarbeid og klokkekasser av finhet 750 kan loddes med lodde ned til 740 tusendeler, ifølge forskrift om varer av edelt metall. Loddets smeltepunkt (liquidus) legges normalt minst 20 grader under smeltepunktet (solidus) til gullet som loddes, slik at grunnmetallet ikke smelter under arbeidet, ifølge Ganoksins gjennomgang av karatgull-lodd.

Firestain (mørke flekker forårsaket av kobberoksid) er et større problem ved sølvlegeringer enn ved gull, siden sølv er mer porøst og slipper oksygen dypere inn i overflaten, ifølge The Goldsmiths' Centre. Bruk boraks eller spesialisert flux for å begrense det. Pickle­løsning til gull bør ikke røres med tenger av jern eller stål — bruk kobber-, tre- eller plasttenger — siden jernholdige tenger utløser en galvanisk reaksjon som kobberplaterer arbeidsstykket, ifølge Hoover & Strong.

Avanserte teknikker: Stenstetting og gravering

Prong setting (grunnstening) er den vanligste teknikken der steinen holdes av metall­pigger. Bezel setting omslutter steinen helt i en metall­ring — gir klassisk look. Pavé setting er tett stening der mange små steiner danner en sammenhengende glittrende overflate.

Chasing og repoussé er tradisjonelle teknikker der metallet hammres til relieffer, enten forfra (chasing) eller bakfra (repoussé). Granulering er oldgammel teknikk der bittesmå gullkuler loddes på overflaten. Filigran er nett av tynne gull­tråder smeltet til delikate mønstre.

Kurs og utdanning i Norge

Norges Gullsmedforbund, bransjeorganisasjonen for norske gullsmeder siden 1907, arbeider med utdanning og rekruttering til faget. Veien til fagbrev går normalt via videregående skoles design- og håndverkslinje (Vg1) og design og gullsmedhåndverk (Vg2), etterfulgt av læretid hos en gullsmedmester og en avsluttende svenneprøve. Kunsthøgskolen i Oslo (KHiO) tilbyr på sin side et bachelorstudium i medium- og materialbasert kunst med fordypning i metall- og smykkekunst — et mer kunstfaglig alternativ til håndverksutdanningen.

Internasjonalt er GIA (Gemological Institute of America) en ledende gemmologisk utdanningsinstitusjon, med egne gemmologutdanninger og diamantsertifisering. WJA (Women's Jewelry Association), grunnlagt i 1983, og SNAG (Society of North American Goldsmiths) er internasjonale nettverk — henholdsvis for kvinner i smykkebransjen og for metallsmeder og smykkekunstnere.