Sokrates kontra Platon: To giganter i filosofien, én dialektikk

To filosofer, to tilnærminger til sannhet

Sokrates og Platon var ikke to separate filosofer i vanlig forstand — Platon var Sokrates' elev, og mesteparten av det ettertiden vet om Sokrates, er hentet fra Platons skrifter. Dette gjør det vanskelig å skille den historiske Sokrates fra Platons litterære skikkelse av ham, en utfordring filosofer kaller «det sokratiske problem» (Stanford Encyclopedia of Philosophy). Likevel var de to fundamentalt forskjellige tenkere: Sokrates var en spørsmålsstiller, Platon en teoribygger. Sokrates søkte sannhet gjennom dialog; Platon søkte sannhet gjennom abstrakte idéer.

Sokrates levde i Athen fra rundt 469 til 399 f.Kr. og skrev aldri ned noe selv (snl.no). I stedet gikk han omkring i gatene og stilte spørsmål til unge menn, blant annet om hva rettferdighet eller dyd egentlig er. Når de prøvde å svare, viste han dem gjennom videre spørsmål at svarene ikke var konsistente, slik at de selv oppdaget motsigelsene i egen tankegang. Dette var ikke for å ydmyke dem, men for å få dem til å tenke dypere.

Platon, som var rundt 40 år yngre, ble en av Sokrates' tilhengere, og henrettelsen av læreren i 399 f.Kr. påvirket sterkt Platons syn på filosofi og politikk (snl.no). Platon skrev senere ned dialoger der Sokrates opptrer som hovedperson. Ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy er det trolig bare de tidligste, «elenktiske» dialogene som ligger nærmest den historiske Sokrates, mens Platon i de senere, midtre dialogene lot Sokrates-figuren argumentere for idélæren — en teori de fleste forskere regner som Platons egen videreutvikling, og ikke noe den historiske Sokrates selv sto for (Stanford Encyclopedia of Philosophy).

Sentrale årstall og begreper

Sokrates levde fra rundt 469 til 399 f.Kr. i Athen og skrev aldri noe ned selv, mens Platon levde fra 428/427 til 348/347 f.Kr. og skrev rundt 35 dialoger, hvorav ektheten til noen fortsatt diskuteres blant forskere (snl.no). Sokrates-metoden kalles elenchus — gresk for en kryssforhørlignende utspørring der en påstand testes med spørsmål til den motsier seg selv (Internet Encyclopedia of Philosophy). Sokrates ble stilt for retten og henrettet i 399 f.Kr., 70 år gammel, anklaget for ikke å tro på bystatens guder og for å ha fordervet ungdommen (snl.no).

Sokrates og kunsten å stille spørsmål

Sokrates' styrke var å innrømme at han ikke visste noe. Ifølge en senere sammenfatning av forsvarstalen hans, slik den er gjengitt av Platon, konkluderte han med at han var klokere enn andre nettopp fordi han visste at han ikke visste, mens andre trodde de visste når de ikke gjorde det (snl.no). Når unge menn kom til ham og hevdet å vite alt om dyd eller rettferdighet, viste han dem gjennom videre spørsmål at de ikke var konsistente. Metoden kalles elenchus: en kryssforhørlignende utspørring der en påstand testes til den motsier seg selv (Internet Encyclopedia of Philosophy). Den går også under navnet maieutikk, etter det greske ordet for jordmorkunst — Platon lot Sokrates omtale seg selv som en «jordmor» som hjelper fram innsikt den andre allerede bærer på (snl.no).

Sokrates var ikke interessert i å lære folk kompliserte teorier. Målet hans var å få folk til å tenke bedre — å innse at kunnskapen deres ikke var så sikker som de trodde, og at de måtte tenke dypere. På en måte fungerte Sokrates som en filosofisk trener: han hjalp folk med å styrke sine mentale muskler gjennom spørsmål og diskusjon.

Prinsippet bak elenchus — å stille spørsmål i stedet for å gi svar — brukes fortsatt i undervisning i dag. I stedet for å gi elever svarene direkte, stiller man spørsmål som tvinger dem til å tenke selv. Denne tilnærmingen er kraftfull fordi den gjør folk til aktive deltakere i sin egen læring, i stedet for passive mottakere av informasjon.

Platon og verden av ideelle former

Platon tok utgangspunkt i Sokrates' metode, men utviklet den videre til noe helt annet. Platon mente at det finnes en verden av ideelle former — perfekte, uforanderlige mønstre som ligger bak alle fysiske objekter. Denne tanken kalles idélæren (snl.no). Ifølge idélæren er for eksempel hvert enkelt eksemplar av en stol ufullkomment, men det finnes en perfekt, ideell form for «stol» som alle fysiske stoler bare forsøker å etterligne.

I Platons dialoger opptrer Sokrates som en karakter som stiller spørsmål og avdekker en dypere sannhet sammen med samtalepartnerne. Men Platons Sokrates er ikke nødvendigvis identisk med den historiske Sokrates. Særlig i de senere, midtre dialogene brukes skikkelsen som talerør for Platons egne idéer — en distinksjon filosofer kaller «det sokratiske problem» (Stanford Encyclopedia of Philosophy).

Det finnes ingen kilder som viser at den historiske Sokrates selv sto bak idélæren. Ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy regnes teorien om ideelle former som noe Platon utviklet i sine egne, midtre dialoger — som «Faidon», «Symposiet» og «Staten» — et godt stykke ut over det den historiske Sokrates trolig hevdet (Stanford Encyclopedia of Philosophy).

Dialogen som filosofisk metode

Både Sokrates og Platon brukte dialogen som filosofisk metode. I stedet for å skrive monologer eller foredrag, skrev Platon dialoger der to eller flere personer diskuterte et tema. Sokrates var vanligvis den sentrale figuren som stilte spørsmål og lyttet. Gjennom dialogen kunne idéer utforskes fra flere vinkler samtidig.

Dialogen er en kraftfull pedagogisk metode fordi den viser hvordan idéer møter motstand. Når Sokrates stiller et spørsmål og noen gir et svar, kan Sokrates vise at svaret fører til motsigelser. Dette tvinger de andre personene — og leserne — til å tenke videre og finne bedre svar. Etter flere runder med spørsmål og svar blir det klart at spørsmålet er mer komplisert enn det først virket.

Dialogen blir også en form for drama. Leser man en dialog av Platon, følger man en menneskelig historie med konflikter, overraskelser og emosjonelle øyeblikk. Den er verken abstrakt eller tørr — den er levende og engasjerende. Dette gjør filosofi tilgjengelig for mennesker som kanskje ikke ville lest akademiske avhandlinger.

Arven fra Sokrates og Platon i dag

Sokrates' innflytelse på moderne utdanning er stor. Sokrates-metoden brukes fortsatt i undervisning i dag, blant annet i juridisk utdanning. Harvard Law School har beskrevet en «utspørrende, men ikke skremmende» sokratisk tilnærming der man stiller spørsmål om vanskelige dilemmaer i stedet for å gi ferdige svar, med mål om å få folk til å tenke grundigere enn sin første reaksjon. Lærere som stiller spørsmål i stedet for å holde foredrag, bygger på Sokrates' idé om at folk lærer best gjennom dialog og selvstendig tenkning.

Platons arv er like vidtrekkende. Idélæren hans har hatt stor innflytelse på vestlig filosofi i århundrene etter hans død (snl.no). Ett eksempel er debatten om hvorvidt matematikk oppdages eller oppfinnes: matematiske platonister mener at tall og andre matematiske objekter finnes uavhengig av mennesker, og at matematiske sannheter derfor oppdages snarere enn skapes — en tankegang som går direkte tilbake til Platons idélære (Stanford Encyclopedia of Philosophy). Debatten pågår fortsatt blant matematikere og filosofer.

For moderne filosofi og pedagogikk representerer Sokrates og Platon to ulike veier til innsikt: gjennom spørsmål og dialog (Sokrates), og gjennom abstrakt tenkning og teori (Platon). Mange moderne filosofer, lærere og ledere bruker elementer av begge tilnærmingene — de stiller spørsmål, men bygger også teorier. Det er samspillet mellom disse to tilnærmingene som gjør intellektuell tenkning rik og mangfoldig.