Stjernebildenes antikke historier

Himmelens fortellinger

Mennesket har alltid vært fascinert av stjernene. Lenge før teleskoper og moderne astronomi laget tidligere kulturer fortellinger om himmelens lysende prikker og forbandt stjernemønstrene med navn hentet fra sin mytologi. Den babylonske teksten MUL.APIN, bevart på leirtavler fra rundt 600-tallet fvt. med fragmenter i British Museum, lister allerede 66 stjerner og stjernebilder og regnes som en av de eldste kildene til systematisk himmelkartlegging.

Grekeren Klaudios Ptolemaios samlet og beskrev 48 greske stjernebilder i verket Almagest, skrevet rundt 150 e.Kr., sammen med en katalog over 1022 stjerner. I dag opererer astronomer med 88 offisielle stjernebilder som til sammen dekker hele himmelen, med grenser fastsatt i 1930. Blant dem er de tolv stjernebildene i dyrekretsen, som i hovedsak er overtatt fra babylonerne.

Orion: Jegeren på vinterhimmelen

Orion er et av de mest gjenkjennelige stjernebildene, med sitt tydelige belte av tre stjerner – Alnitak, Alnilam og Mintaka – og skulderstjernene Betelgeuse og Bellatrix (Store norske leksikon). I gresk mytologi er Orion en jeger fra Boiotia i Hellas. Ifølge Store norske leksikon ble han elsket av morgenrøden Eos, noe som gjorde Artemis så rasende at hun drepte ham; i en annen versjon, gjengitt av Ovid, forfulgte Orion Pleiadene til Zevs plasserte ham på himmelen sammen med hunden sin, Sirius.

Stjernebildet ligger nær himmelekvator, noe som gjør det synlig fra store deler av jorden, og regnes som et av de vakreste på vinterhimmelen med flere av nattehimmelens klareste stjerner (Store norske leksikon).

Kassiopeia og straffen for hybris

Kassiopeia var dronningen av Etiopia og mor til Andromeda i gresk mytologi. Hun skrøt av at hun var vakrere enn nereidene (havnymfene), noe som fikk havguden Poseidon til å sende et sjøuhyre mot riket hennes. For å redde landet ble Andromeda lenket til en klippe som offer, før helten Perseus reddet henne. Kassiopeia, ektemannen Kefeus, Andromeda og Perseus ble til slutt alle satt på himmelen som egne stjernebilder (Store norske leksikon) – hele fortellingen om Andromeda og Perseus er utdypet i stjernebildenes myter.

Som straff for sin hovmodighet ble Kassiopeia dømt til å bevege seg rundt polstjernen uten å få krysse himmelhorisonten. I dag ligger stjernebildet på den nordlige himmelen mellom Perseus og Kefeus, og de fem klareste stjernene danner en tydelig W (Store norske leksikon).

Fra leirtavler til internasjonale grenser

De eldste kjente himmelkartene er babylonske. Teksten MUL.APIN, bevart på leirtavler med fragmenter i British Museum og datert til rundt 600-tallet fvt., lister 66 stjerner og stjernebilder. Grekerne overtok og videreutviklet systemet: i Almagest, skrevet av Klaudios Ptolemaios rundt 150 e.Kr., er 48 greske stjernebilder beskrevet sammen med en katalog over 1022 stjerner. Disse ligger til grunn for mange av de 88 stjernebildene som er offisielle i dag, med grenser fastsatt i 1930.

Hvorfor stjernebildene fortsatt brukes

Selv om stjernebildene ikke lenger trengs til navigasjon, bruker astronomer dem fortsatt som faste områder på himmelkartet for å angi hvor stjerner og andre objekter befinner seg. Alle de 88 stjernebildene har i dag faste grenser fastsatt av det internasjonale astronomiske samfunnet, sist gjennomgått i 1930.

Fortsatt relevant i dag

Selv i en tid med smarttelefon-apper og planetarier opprettholder stjernebildene sin magi og betydning. De gir en forbindelse til våre forfedre og deres undring over kosmos. Når vi ser Orion på en klar natt eller følger Kassiopeia rundt polstjernen, tar vi del i en tradisjon som strekker seg tilbake til antikken og lenger.

Det som gjør stjernebildene så varige, er at de kombinerer eldgamle fortellinger med et system astronomer fortsatt bruker den dag i dag: de samme 88 stjernebildene, med grenser som ble fastsatt for nesten hundre år siden.