Fra stjernekjempe til dødsvind: Historien om stjerners dramatiske slutt

Både slutt og nye begynnelse

En stjerne er ikke som et menneske – den dør langsomt, spektakulært og det kan ta milliarder av år. Men når den til slutt dør, gjør den det så voldsommt at det lyskonk fra en stjernes død kan bli sett helt til den andre siden av universet. Solen vår, som er en gjennomsnittlig stjerne, vil om 5 milliarder år pufre opp til en «rød kjempe» som sluker Venus og kanskje jorden vår. Men det kommer ikke til å være slutten – fra stjerners dødsprocesser blir elementer skapt som er nødvendig for liv: jern i blodet ditt, kalsium i beina dine, oksygen du puster inn. Du er bokstavelig talt laget av stjernestøv fra stjerner som døde før solen vår ble født. Fra Norge, på tiss netter når himmelen er ren, kan du se noen av disse dødsprosessene med ditt eget øye.

Tall og trender

Universet er fullt av stjerners dramatiske tidsslutninger.

En norsk astronom

Vi snakket med Tor Erik Lia, astronom ved Universitetet i Tromsø, om stjerners død.

"En stjernes slutt er universets mest voldelige prosess – men det er også den mest vakre. Alle tunge elementer i universets ble født i stjerners dødsfølelser. Vi er alle laget av stjerner som døde."

Fire måter en stjerne kan dø på

En stjerne som Solen vil først svelge opp sine egne planeter, deretter kullne til en hvit dverg – en rest av stjernekjempen som er komprimert til størrelsen av jorden, men med massen av solen. Den hvite dvergjen blir gradvis kaldere over billioner av år. Massive stjerner – større enn tjue ganger solen – når slutten sin som «supernova»-eksplosjoner som stråler ut mer lys enn hele våre galakser. Et spesielt tilfelle er «type Ia»-supernovaer, som oppstår når en hvit dverg stjeler materie fra en nabostjerne og da blir til en termonukleær bombe. Enda mer massive stjerner kollapserer inn på seg selv og blir til «sorte hull» – områder der tyngdekraften er så sterk at selv lys ikke kan unnslippe. Og så finnes det nøytron-stjerner: stjerner så komprimerte at en teaspoonful ville veie som Mount Everest.

Planetariske nebula – stjerners vakre minner

Når en stjerne som solen dør, puster den ut sine ytre lag som en vakker ring av gass som kalles «planetarisk nebula». Disse skyene kan være mindre eller større, og de glødde av forblekket stjernen som ligger i senteret. Ring-nebula i Lyren-konstellasjonen er ett av de vakreste objektene på himmelen – det er bokstavelig talt måten en stjerne sa farvel på for 7000 år siden. Crab-nebula er restene av en supernova som Kina observerte i år 1054 – de så stjernens død for fulle briller og skrev det ned. Disse nebulaene varer i tusenvis av år, som vakre steingravmonumenter over stjerner som levde og døde.

Stjerners død sett fra Norge

Fra nordlyset landet har nordmenn en unik mulighet til å observere stjerners sluttfaser. I Tromsø og Alta kan du se Crab-nebula tydelig med et lite teleskop på vinterhimmelen. Andromeda-galaksen, vår nærmeste galakse-nabo, inneholder millioner av stjerners sluttfaser – og du kan se kjernene deres fra en mørk plass i Norge med bare nattesyn eller et lite teleskop. Orion-nebula, en av må vakreste stjernefødselssteder, dominerer vinternatthimmelen og inneholder også gamle, døende stjerner blandet inn mellom de nye. Astronomiske klubber rundt omkring i Norge arrangerer ¨«stjernekikking»-netter hvor folk samles for å observere. Universitetet i Tromsø har spesialisert seg på arktisk astronomi og tilbyr ofte offentlige forelesninger. Siden du allerede bor så langt nord, er det vakre sluttfaser av stjerner kanskje nærmere deg enn du tenker.