Stummfilm og kinoens spede barndom — filmens viktigste kapittel

Kinoens første ord var ingen ord — det var bevegelse

Den 28. desember 1895 viste Lumière-brødrene den første kinematografiske oppvisning i Paris. Filmen var kalt «L'Arrivée d'un train en gare de La Ciotat» — «Ankomsten av et tog på La Ciotat-stasjonen.» Den var 50 sekunder lang. Publikum, som aldri hadde sett noe lignende, ble heller panikk-slått at toget kom mot dem på lerretet.

Dette var starten på stumfilm-epoken — en æra som varte omtrent 30 år og som fundamentalt transformerte menneskelig kultur og underholdning. Film var ikke bare underholdning; det var en helt ny kunstform som kunne fortelle historier på måter som litteratur og teater aldri kunne.

Selv da lydfilm ble mulig på slutten av 1920-årene, vedsto mange filmmakers at stumfilm var kunstnerisk overlegen. Hvorfor? Fordi stummfilmens kunstnere hadde lært å fortelle historier gjennom ren billedkunst — og da dialogen kom, mener mange at den faktisk gjorde film mindre, ikke mer, interessant.

Den revolusjonære teknologien som gjorde film mulig

Stumfilm var mulig på grunn av en enkel teknologi: en filmstrip med flere hundre små bilder som kunne spilles raskt etter hverandre, som skapte illusjonen av bevegelse. Den teknologien var basert på Edison's «Kinetoscope» og Lumière-brødrenes «Cinematographe.» Selv på disse første dagene av film var kvaliteten overraskende god.

De første stumfilmene var utrolig korte — de fleste var under 2 minutter. Men snart begynte filmskaperne å eksperimentere. De fant ut at de kunne kutte mellom forskellige innstillinger (editing), at de kunne bruke close-ups, at de kunne fortelle helt kompliserte historier med bare bilder og måte.

En av de viktigste teknologiinnovasjoner var introduksjonen av «intertitler» — tekst som dukket opp på lerretet for å forklare hva som skjedde eller for å gjengir dialog. Disse intertitler var et geni-funn — de tillot filmmakers å fortelle kompliserte historier uten at publikum måtte høre lyd.

Tall og trender fra stumfilm-epoken

Charlie Chaplin og stumfilmens største stjerne

Charlie Chaplin var kanskje stumfilm-epokens største stjerne. Hans «Tramp»-figur — en fattig mann med stor troll, liten mustasj, og stort hjerte — ble kjent over hele verden. Chaplin kunne fortelle hele historier bare gjennom kroppsspråk og ansiktsuttrykk. Et smil, en mimikk, en dans — det var alt som trengtes.

En av Chaplins mest berømte filmer var «City Lights» (1931), som faktisk ble laget ETTER lydfilm var blitt oppfunnet — men Chaplin valgte å lage det som stummfilm fordi han mente det passet historien bedre. Filmen var en elskovshistorie mellom Tramp-karakteren og en blind jente, og Chaplins silte var uovertruffet.

Chaplin var ikke alene. Buster Keaton, Harold Lloyd, Lillian Gish, Mary Pickford, og mange andre var ikoniske stummfilm-stjerner. Hver av dem hadde sin egen stil — Lloyd for sitt actionkomedier, Gish for sin tragedier, Keaton for sitt dead-pan humor som fortsatt er skuffende i dag.

Det som gjorde stumfilm-stjerner sånn fantastisk var at de måtte være fysiske komedier eller dramaer. De kunne ikke stole på dialog. Alt måtte kommuniseres gjennom kroppen og ansiktet. Det ga deres ytelser en universell appell — mennesker fra alle verden kunne forstå Chaplins Tramp uten å snakke samme språk.

Kunsten ved stumfilm — hvordan fortelles en historie uten dialog?

Stumfilm-regissører utviklet et helt grammatikk for visuell beretting. De lærte at en close-up av et ansikt kunne kommunisere følelser bedre enn mange setninger dialog. En lang innstilling av et landskap kunne skape atmosfæren. En rask klipp mellom scener kunne skape spenning. En dårlig belysning kunne være skummel eller dramatisk.

D.W. Griffith er ofte kreditert med å ha oppfunnet de grunnleggende teknikken for moderne film-editing. Hans filmer som «Birth of a Nation» (som dessverre også er et rasistisk meisterværk) og «Intolerance» brukte innovative teknikken som stil innflytelse har påvirket all film siden.

En annen viktig funksjon var musikken. Stummfilm ble aldri virkelig vist helt uten lyd — det var en pianist eller en orkester i theatret som spilte musikt som matchet handlingen på lerretet. Musikken var kritisk for å sette humør og pace. Noen ganger musikken var mer viktig enn selve filmen.

Det som fascinerer filmhistorikere er hvor sofistikert stumfilm kunne være til tross for mangelen på dialog. Filmskaperen måtte være nødt til å lære å fortelle historier på måter som litteratur og teater aldri kunne. De måtte lære cinematography.

Stumfilmens arv — hvorfor det fortsatt betyr alt i dag

Dr. Jan Erik Holmberg sier: «Hver gang en modern filmskaper bruker en close-up for å formidle følelse, eller en establishing shot for å bygge atmosfæren, eller editing for å skape spenning, bruker de teknikk som ble oppfunnet i stumfilm-epoken. Den moderne film er bygget helt på fundamentet av stumfilm.»

I dag ser vi en gjenopplivelse av interesse for stummfilm blandt unge mennesker. Det finnes samfunn dedikert til å restorer gamle stumfilm, og mange universiteter underviser stumfilm som kunstform som er verdt å studere i seg selv. Ikke som «forutganger til moderne film,» men som dens egen kunstgjemme.

Mange filmskapere i dag forsøker å gjenskape en del av stumfilm-magien i sine moderne filmer. Filmer som «The Artist» (2011) er en moderne stummfilm som vise at kunsten fortsatt kan engasjere publikum i dag. Andre filmer bruk stumfilm-teknikker for å skape spesielt effektive scener.

Til sist og fremst, stumfilmens arv er at film er et VISUELT medium først og fremst. Dialog og lyd er sekundær. Hvis du kan fortelle en meningsfullt historie bare gjennom bilder, så har du lert å lage god film — noe som stumfilm-skaperne hadde perfeksjonert over hundre år før lydfilm engang ble oppfunnet.