En guide til Tarot for nybegynnere. Lær de viktigste kortene, deres betydning, og hvordan du begynner å jobbe med ditt eget tarotdekk som hobby.

Kort fortalt

Antall kort i et tarotdekk
78 (Store norske leksikon)
Store arkana
22 kort, nummerert 0–21 (Store norske leksikon)
Små arkana
56 kort i fire farger à 14 kort (Store norske leksikon)
Tarotkortenes opprinnelse
Italia, 1430-tallet (Tarot Heritage)
Rider-Waite-Smith-dekket utgitt
1909–1910, tegnet av Pamela Colman Smith, utgitt av Rider & Co. (V&A)
Innhold i artikkelen (6)
  1. Tarot — dekket og oppbygningen
  2. Fra italiensk kortspill til spådomsredskap
  3. De store arkana
  4. Rider-Waite-Smith-dekket
  5. De små arkana — hverdagen din
  6. Ulike navn og rekkefølge gjennom historien

Tarot — dekket og oppbygningen

Et tarotdekk består av 78 kort: 22 kort i de store arkana, nummerert fra 0 til 21, og 56 kort i de små arkana, fordelt på fire farger med 14 kort i hver, ifølge Store norske leksikon. Kortene kan spores tilbake til Italia på 1400-tallet, og det finnes ingen holdepunkter for at tarotkort er eldre eller mer opprinnelige enn andre kortstokker, selv om det ofte hevdes at de stammer fra gammelegyptisk religion.

Denne guiden går gjennom noen av de mest kjente kortene i de store arkana, hvordan tarotdekket har utviklet seg historisk, og hvordan kortenes tradisjonelle betydninger er blitt tolket — som del av en historisk og kulturell tradisjon, ikke som forutsigelser om fremtiden.

Tarotkort har vært i bruk siden 1400-tallet — først som et vanlig kortspill i Italia, siden som…
Tarotkort har vært i bruk siden 1400-tallet — først som et vanlig kortspill i Italia, siden som redskap for spådom og refleksjon

Fra italiensk kortspill til spådomsredskap

Tarotkortene oppsto som et vanlig kortspill i Italia på 1430-tallet, da et femte sett med illustrerte kort — trionfi, senere kalt tarocchi — ble lagt til de fire vanlige kortfargene. Mot slutten av 1400-tallet hadde dekket fått strukturen det har i dag: 22 illustrerte trumfkort og fire farger med 14 kort hver, ifølge Tarot Heritage. Rike familier i Nord-Italia, som Visconti og Sforza, bestilte praktfullt håndmalte utgaver til bruk i et stikkspill. Tarot ble ikke brukt til spådom før på 1780-tallet i Frankrike. I 1781 hevdet forfatteren Antoine Court de Gébelin at tarotkortene inneholdt visdom fra egyptiske prester, uten å legge frem noen historiske belegg for påstanden, ifølge Wikipedias artikkel om Court de Gébelin. Et vedlegg til hans verk foreslo hvordan kortene kunne brukes til kortspådom, og to år senere publiserte spåkona «Etteilla» en egen metode for å lese tarot — starten på tarot som spådomspraksis. Først på 1800-tallet knyttet okkultister som Éliphas Lévi tarotsymbolikken til kabbala, ifølge Store norske leksikon.

Annonse

De store arkana

De store arkana består av 22 nummererte kort, fra 0 (Narren) til 21 (Verden). Noen av korttolkningene under er hentet fra The Pictorial Key to the Tarot (1910), skrevet av Arthur Edward Waite og illustrert av Pamela Colman Smith — boken de fleste moderne tarotbøker bygger videre på. Dette er tradisjonelle tolkninger innenfor en spådomstradisjon, ikke dokumenterte fakta: Magikeren (I) forbindes med dyktighet, viljestyrke og selvtillit. Yppersteprestinnen (II) forbindes med hemmeligheter, stillhet og kunnskap som ennå ikke er avslørt. De elskende (VI) forbindes med tiltrekning og overvunnede prøvelser. Døden (XIII) forbindes i Waites tolkning ikke først og fremst med bokstavelig død, men med avslutning og forandring. Tårnet (XVI) forbindes med plutselige omveltninger og ulykker man ikke så komme. Waite ga også hvert kort en omvendt («reversed») betydning, som i hans system ofte er en svekket eller forvrengt utgave av den opprette betydningen.

Rider-Waite-Smith-dekket

Det mest brukte tarotdekket i dag er Rider-Waite-Smith-dekket. Det ble tegnet i 1909 av kunstneren Pamela Colman Smith, på oppdrag fra okkultisten Arthur Edward Waite, og utgitt av forlaget Rider & Co. i London, ifølge Victoria and Albert Museum. Waite ga detaljerte instrukser for de store arkana, mens Smith fikk frie tøyler til å utforme de små arkana — hun var den første som tegnet fullstendige, illustrerte scener på alle 56 kortene i stedet for bare gjentatte symboler.

Deler av Smiths bildespråk skal ha hentet inspirasjon fra Sola Busca-dekket, et italiensk dekk fra 1470–80-tallet og trolig det eneste komplette 78-korts dekket som er bevart fra 1400-tallet, ifølge Tarot Heritage. Vil du lære hvordan du praktisk kommer i gang med å bruke et tarotdekk, kan du lese en egen guide til dette.

Annonse

De små arkana — hverdagen din

De små arkana består av 56 kort fordelt på fire farger — staver, begre, sverd og pentakler — med 14 kort i hver: ess til ti, samt fire hoffkort (knekt, ridder, dronning og konge), ifølge Store norske leksikon. I Waites tradisjonelle system forbindes stavene gjerne med skaperkraft og handling, begrene med følelser, sverdene med tanke og konflikt, og pentaklene med det materielle.

I Rider-Waite-Smith-dekket har hvert av de 56 kortene sitt eget bilde, ikke bare et gjentatt antall symboler — en nyvinning fra 1909 som gjorde det mulig å tolke også de små arkana ut fra motivet på kortet, ifølge Victoria and Albert Museum.

Ulike navn og rekkefølge gjennom historien

Kortenes navn har variert mellom ulike tradisjoner. Waite skriver selv i sin bok fra 1910 at kort II tidligere ofte ble kalt «Pave Johanna» eller «den kvinnelige paven», og at kort V, som han selv valgte å kalle Hierofanten, vanligvis ble omtalt som Paven eller «den åndelige far», ifølge The Pictorial Key to the Tarot. Navnene Yppersteprestinnen og Hierofanten, som brukes i de fleste moderne dekk i dag, kommer fra Waites og Smiths dekk fra 1909.

Waite og Smith byttet også om rekkefølgen på Styrke og Rettferdighet sammenlignet med den eldre tradisjonen da de laget dekket sitt, ifølge Victoria and Albert Museum. I Waites egen liste er Styrke (der han bruker det eldre navnet «Fortitude») kort VIII, og Rettferdighet kort XI, ifølge The Pictorial Key to the Tarot.

Annonse

Emner

Olav Sie Rotvær
Skrevet avOlav Sie RotværSkribent og utvikler

Olav Sie Rotvær skriver og drifter Norsk Næring. Han er utvikler, ikke journalist, og har ingen fagutdanning innenfor alternativt, spiritualitet & velvære. Artiklene bygger derfor på primærkilder som oppgis der påstanden gjøres.

Om forfatteren og hvordan artiklene kildebelegges →