Tatoveringsstiler: fra japansk irezumi til fine line

Tatoveringskulturen i dag

Tatovering er praksisen med å stikke farge permanent inn i hudens dermis med nål, ifølge Store norske leksikon. Fra å være forbundet med bestemte subkulturer er tatovering i dag utbredt i store deler av befolkningen, og teknikkene og stilene som brukes varierer sterkt – fra tradisjoner som er hundrevis av år gamle, til retninger som har vokst fram de siste tiårene.

Denne gjennomgangen beskriver seks etablerte tatoveringsstiler: japansk irezumi, tradisjonell/old school, minimalisme og fine line, realisme, watercolor og neotradisjonell. Stilene skiller seg fra hverandre i teknikk, fargebruk og historisk opphav, og de færreste tatovører behersker alle like godt.

Tall for Norge

20,8 prosent av nordmenn har minst én tatovering – 23,8 prosent av kvinnene og 17,9 prosent av mennene – ifølge en landsomfattende studie av 15 654 nordmenn, publisert i Scandinavian Journal of Psychology i 2017 og omtalt av NRK. 13,3 prosent hadde en lett synlig tatovering på hender, hals eller i ansiktet. Studien skiller ikke mellom tatoveringsstiler, og sier derfor ikke noe om hvor populær hver enkelt stil er.

Japansk irezumi

Irezumi er den japanske tradisjonen for tatovering, med røtter som Pitt Rivers Museum ved University of Oxford daterer flere tusen år tilbake. Praksisen fikk etter hvert et negativt stempel etter at tatovering ble brukt til å merke kriminelle, men fra 1600-tallet begynte tidligere straffedømte å dekke over eller bygge videre på merkene sine med mer utsmykkede motiver.

Ifølge Pitt Rivers Museum skjøt stilen ny fart med populariteten til trykk av kabuki-skuespillere og heltene i Suikoden, som gjorde tatovering kjent i de urbane arbeiderklassene. Mestere har tradisjonelt kombinert håndstikking (tebori) med moderne tatoveringsmaskin, og et fullt kroppsdekkende irezumi-verk kan ifølge museet kreve flere års ukentlige økter.

Kjennetegnet på irezumi er sammenhengende, store komposisjoner som dekker hele kroppsdeler eller kroppen, med motiver som drager, koi og kirsebærblomster satt i tett dialog med kroppens former – i motsetning til enkeltstående, frittstående motiver.

Tradisjonell/old school og minimalisme/fine line

Tradisjonell tatovering, også kalt american traditional eller old school, kjennetegnes av tykke, sorte konturlinjer, et begrenset fargeutvalg og enkle, lett gjenkjennelige motiver som anker, svaler og hjerter. De tykke linjene og de få fargeflatene gjør motivene lette å se selv når huden eldes, i motsetning til stiler med finere detaljer.

Minimalistiske tatoveringer og fine line er en nyere retning som gjør det motsatte: enkle, tynne linjer, ofte satt med bare én nål, og gjerne uten farge i det hele tatt. Motivene er små geometriske former, bokstaver eller enkle konturer, og negativ plass brukes bevisst i stedet for å fylles med detaljer.

Fordi det ikke er rom for skygger eller flater som kan dekke over en svak sammensetning, krever begge stiler at tatovøren har presis kontroll på linjeføringen – en linje som er lagt feil, er synlig med én gang.

Realisme og watercolor

Realistiske tatoveringer, også kalt fotorealisme, tar sikte på å gjengi et bilde – oftest et portrett, dyr eller landskap – så nøyaktig som mulig, med skyggelegging og fargeoverganger som skal få motivet til å ligne et fotografi. Stilen krever stor kontroll over lys, skygge og valør, og gjøres både i farger og i svart/grått.

Watercolor-tatoveringer etterligner i stedet penselstrøk og fargeoverganger fra akvarellmaling, ofte uten de faste, sorte konturlinjene som ellers er vanlige i tatovering. Fargene flyter gjerne ut over hverandre og skaper et mer abstrakt, malerisk uttrykk enn andre stiler.

Begge stiler krever mye av tatovøren: realisme fordrer et trent øye for lys og form, mens watercolor fordrer god forståelse for hvordan farger oppfører seg og blekner i huden over tid.

Neotradisjonell

Neotradisjonell tatovering bygger videre på den tradisjonelle/old school-stilen, men med et bredere fargespekter, mer skyggelegging og mer detaljerte, ofte mer ornamentale motiver. Konturlinjene er fortsatt tydelige og tykke, slik som i tradisjonell tatovering, men kombinert med en mer malerisk og variert fargebruk.

Stilen brukes til alt fra dyremotiver og portretter til mytologiske og fantasifulle temaer, og lar tatovøren kombinere den lesbare, grafiske kvaliteten fra tradisjonell tatovering med en friere kunstnerisk tilnærming.

Fellesnevneren for stilene over er at valg av tatovør bør styres av hva vedkommende faktisk har erfaring med: en portefølje fylt med én stil sier lite om hvor gode resultatene blir i en annen. Uansett stil er tatoveringsstudioer i Norge pålagt godkjenning fra kommunen og bruk av sterilt utstyr, ifølge hygieneforskriften, og blekket som brukes skal følge EUs REACH-krav, ifølge Miljødirektoratet.