Tintin vs Asterix: Frans-belgisk tegneserie-klassikere

Europas tegneserier-eldorado

Hvis amerikansk superhelte-tegneserier dominerer kinolerretet, så er det europeisk tradisjon som dominerer bokmarkedene — og for mange er Tintin og Asterix de to søylene som holder det hele på plass. Begge serier startet på 1950-tallet, begge er belgisk-fransk, og begge ble verdensomfattende fænomener.

Men der er hvor likhetene slutter. Tintin og Asterix representerer to diametralt motsatte tilnærminger til tegneserier: Den ene er et eventyr med realisme og journalistisk presisjon, den andre er rent komisk satire og kulturell absurdisme. Begge viste verden at tegneserier kunne være både intelligent og vulgært, både barnlige og komplekse.

For å forstå moderne tegneserier må man forstå disse to. De oppfant språket som senere serier bruker. De viste at tegneserier kunne henvende seg til både barn og voksne. Og de beviste at tegneserier kunne handle om hva som helst — fra geopolitikk til kul mat.

Tall og trender

Tintins samlede album har solgt over 200 millioner eksemplarer siden debuten i 1930-årene. Asterix har utgaver i 116 språk og dialekter — mer enn noen annen tegneserie. Sammen representerer de serier over 150 millioner mennesker som lesere på ett eller annet tidspunkt i livet sitt. Deres innflytelse på filmindusrti, merkevaredannelse og visuell kultur er umålelig.

Tintin: Reporteren som endret tegneserien

Tintin ble skapt av belgieren Hergé (pseudonymet til Georg Remi) i 1929. Hovedpersonen er en ung journalist og detektiv som reiser verden rundt — fra Kina til Amerika til Sør-Amerika til månen. Tegningsstilen er lineær, nøyaktig og «ligne claire» (klar linje) — et stilbegrep Hergé oppfant selv.

Det som gjør Tintin revolusjonært er at serien er journalistisk grundig uten å miste eventyrfølelsen. Når Tintin besøker Tibet, så er det tibetansk geografi som er nøyaktig. Når han besøker Kina, så er kinesisk arkitektur og kultur verifisert. Hergé gjorde faktisk reporterreiser for å få detaljene riktig. Dette var tegneserier som respekterte leserens intelligens.

Stilen er også minimalistisk sammenlignet med amerikanske tegneserier. Ingen overdrevne muskulatur, ingen blinkende effekter, ingen unødvendig detalj. Bare linjer, karakterer og story. Dette påvirket alt fra japanske manga til europeisk grafikk. Tintin viste at tegneserier kunne være elegant.

Asterix: Humor, satire og språkløy

Asterix ble skapt av fransmannen Albert Uderzo og scenaristen René Goscinny i 1959. I motsetning til Tintins realisme, så er Asterix rent fantasi — små galliske (franske) krieger som motstår romersk invasjon ved å drikke trylledrikk som gjør dem overdimensjonalt sterke. Hver tegnehistorie er en parodi på fransk kultur, romersk historie, eller populærkultur generelt.

Asterix-albumene er fullstappet med visuell humor. Karakternavnene er ordleker på fransk (Obelix = Obelisque, Vitalstatistix = Vital Statistique). Bildene inneholder gjemte vitser for både barn og voksne. Når Asterix besøker Helvetia (Sveits), så er hele albumet fylt med helvetisk stereotyper — ordnærlighet, presisjon, sjokolade. Det er både barnlig og beissk.

Hvor Tintin inviterer deg til å oppdage verden, inviterer Asterix deg til å le av verden. Og det fungerer fordi Goscinny og Uderzo er satirikere av høyeste klasse. De vet akkurat hvor langt de kan strekke seg før humoren blir kruel.

Realism vs satire: To måter å tegne verden på

Tintin sier: 'Verden er stor og full av mysterier, og jeg vil utforske den.' Asterix sier: 'Verden er absurd, og det eneste resepten er å le.' Begge tilnærmingene er berettigede. Begge produserer medie som kan stå seg mot tiden.

Tintins tegninger blir aldri datert fordi de er så presise og stiliserte. En Tintin-tegning fra 1935 ser ikke mye annerledes ut enn en fra 1975. Asterix tegninger dateres lett fordi de er så forankret i sin egen tid — som både er en styrke og en svakhet. Du ser tydelisk hvordan 1950-tallets Frankrike så ut, men du merker også tidsforskjellen.

Men det som virkelig skiller dem er publikum. Tintin bygget sitt publikum gjennom å respektere intelligensen deres. Asterix bygget sitt publikum gjennom å dele vitser med dem. Begge strategier fungerte brillant.

Hvordan de formet framtiden

Uten Tintin ville japanske manga-skapere ikke ha forstått at tegneserier kunne være gjennomkomponert og seriøs. Uten Asterix ville europeisk humor-tegneserier være blitt mye mindre barnslig og vittig. Tintin inspirerte alt fra Spirou til later-day superhelte-tegneserier. Asterix inspirerte alt fra The Beano til sitcom-tegneserier.

I dag produserer begge serier fortsatt nytt innhold, omtrent 50 år etter originalernes slutt. Tintin-filmene av Steven Spielberg (og Wes Anderson) viser at serien fortsatt fungerer som kinofortelling. Asterix-filmene er blandet, men det sier mer om filmmediet enn om tegneserien selv.

For dagens tegneserier-lesere er det viktig å kjenne både Tintin og Asterix. De er lærebøker i hvordan du kan fortelle historier med bilder. Og de er fortsatt sjarmerende å lese — noe som ikke alltid gjelder andre klassikere fra samme periode.