Norske oster: Jarlsberg, Norvegia, brunost og Kraftkar

Sju norske oster det er dokumentert noe om

Denne oversikten er ingen rangering, og ingen av ostene er smakt for artikkelen. Det som står her er opphav, produksjon og bruksområder, hentet fra Store norske leksikon, produsentenes egne sider og omtale av konkurranser som faktisk er avholdt. Hvilken ost du liker best, er det bare du som kan avgjøre.

Utvalget er begrenset til oster der det finnes noe etterprøvbart å si. Norsk ostetradisjon er større enn dette — særlig blant gårdsysteriene, der mange produkter er godt kjent lokalt uten å være dokumentert i offentlig tilgjengelige kilder.

Jarlsberg og Norvegia — de to store

Jarlsberg er en pasteurisert kvitost av kumelk laget i sveitsisk stil, med middels store, runde hull. Ifølge Store norske leksikon ble den utviklet ved Norges landbrukshøgskole over en tiårsperiode fra omkring 1955, under ledelse av professor Ole Martin Ystgaard. Navnet er hentet fra en sveitserost med samme navn som ble produsert ved flere meierier i Jarlsberg og Larviks amt fra midten av 1800-tallet og fram til 1916.

Osten produseres i dag av Tine SA i Elnesvågen, på Nærbø og i Verdal, og har også blitt lisensprodusert i Iowa i USA og i Irland i tillegg til den norske eksporten. Fettinnholdet er 27 prosent i standardvarianten.

Norvegia er en norsk kvitost som tidligere gikk under navnet norsk gouda. Store norske leksikon oppgir at den er produsert siden 1890-årene, og at det lages omtrent 22 000 tonn i året — noe mer enn av Jarlsberg. Hullene er mindre og færre enn i Jarlsberg, smaken mild og varierende etter type, og osten smelter lett. I 2019 ble Norvegia Special Reserve, lagret i fem år, kåret til årets ost under NM i ost.

Brunost og Gudbrandsdalsost

Brunost er ikke ost i vanlig forstand. Den lages av inkokt myse — restproduktet fra ysting — tilsatt melk og fløte for å regulere fettinnhold og øke proteininnholdet. Mysa inneholder melkesukker, og når vannet fordamper under kokingen, karamelliserer sukkeret. Det er derfor osten blir brun og søt.

Gudbrandsdalsosten har et konkret opphav. Den bygger på en oppskrift utviklet av budeia Anne Solbrå i Gudbrandsdalen på 1860-tallet, der myse fra kumelk ble tilsatt melk, fløte og noe geitemelk. Tretten meieri startet produksjon etter oppskriften hennes i 1908. Dagens Gudbrandsdalsost har 35 prosent fett i tørrstoffet.

Snøfrisk, pultost og Ridder

Snøfrisk er en kremost av geitemelk. Tine oppgir at den ble lansert i 1994, i forbindelse med OL på Lillehammer, og at den lages av 80 prosent geitemelk og 20 prosent kufløte pluss salt. Produksjonen skjer ved TINE Ørsta på Sunnmøre, et meieri som har laget ost siden 1889. Den naturelle varianten står for rundt 90 prosent av salget.

Pultost er noe helt annet. Store norske leksikon beskriver den som en norsk ost laget av skummet surmelk, syrnet og ofte krydret med karve. Den skarpe smaken kommer av gjærmodning i selve ostemassen. Osten er svært mager og kraftig saltet. Pultost fra Innlandet har status som Slow Food Presidium, og osten er dokumentert som en kjent norsk ostetype allerede tidlig på 1900-tallet.

Ridder er en halvfast, kittmodnet ost. Ifølge Store norske leksikon ble den utviklet sent på 1960-tallet ved Tines meieri i Tresfjord i Møre og Romsdal og første gang produsert i 1970, og produseres fortsatt samme sted, av melk fra Vestnes og Rauma. Skorpen får sin oransje farge av annatto i saltlaken osten vaskes med. Den veier 1,7 kilo, har 60 prosent fett i tørrstoffet og finnes som Ridder og Ridder Classic. Den markante smaken og duften gjør at den setter tydelig preg på det den brukes i.

Kraftkar — den norske verdensmesteren

Kraftkar fra Tingvollost er den ene norske osten med en internasjonal tittel som lar seg etterprøve. Under World Cheese Awards i San Sebastián i november 2016 ble blåmuggosten kåret til verdensmester blant 3 021 oster fra 31 land. Den fikk 71 av 80 mulige poeng fra en superjury på 16 dommere.

Dagen etter vant den også Champion of Champions, der Kraftkar ble stilt opp mot samtlige 28 tidligere vinnere av konkurransen. Ossau Iraty fra Frankrike kom på andreplass og Le Gruyère AOP Premier Cru fra Sveits på tredje. Dommeren Nick Tsioros beskrev osten som «wonderfully balanced», med sprø struktur som likevel var myk og glatt på tungen.

Kraftkar var den første norske vinneren i konkurransens historie.

Bruksguide — hvilken ost til hva?

Bruksforslagene under er de tradisjonelle — hvordan ostene faktisk brukes i norske kjøkken, og hva egenskapene deres egner seg til. Det er ikke en smaksdom avgitt her.

Til ostebord: Kraftkar er den som bærer et fat alene, som kraftig blåmuggost. Lagret Norvegia gir kontrast uten å ta over. Kombiner gjerne med spekemat, nøtter og honning.

Til smørbrød og matpakke: Norvegia og Jarlsberg er hverdagsostene, milde og med lite motstand. Gudbrandsdalsost på grovt knekkebrød med smør er en norsk institusjon i seg selv.

Til matlaging: Norvegia smelter lett og er den trygge til grateng og gratinering. Ridder har markant smak og duft, og setter tydelig preg på retten — det er både poenget med den og grunnen til å dosere forsiktig. Snøfrisk er en fersk kremost og hører hjemme i kalde retter, på brød eller rørt inn i noe varmt helt til slutt.

Pultost er en smak du enten liker eller ikke, og den lar seg ikke gjemme bort i en rett. Den serveres tradisjonelt på flatbrød eller potet.

Er du glad i matkultur fra hele verden? Da kan du også utforske vår guide til peruansk mat.