Trikk: Fra hestesporvogn til moderne sporvei

På slutten av 1800-tallet ble de elektriske sporvognene introdusert i norske byer. Kristiania fikk elektrisk trikk i 1894 etter om lag 20 år med hestesporvei ifølge Store norske leksikon. Også Bergen og Trondheim ble trikkebyer ifølge Store norske leksikon.

Rundt 150 byer i alle verdensdeler har gjeninnført trikken siden boomen begynte sakte i 1978 ifølge Store norske leksikon.

Samtidig er skillet mellom trikk, tunnelbane og jernbane i ferd med å viskes ut, ettersom nye vogntyper bygges for kombinert drift ifølge Store norske leksikon.

De første sporvognene – hest, damp og elektrisitet

De første sporvognene ble trukket av hest. I Oslo åpnet den første sporveien i 1875 ifølge Store norske leksikon. Etter om lag 20 år med hestesporvei fikk Kristiania elektriske trikker i 1894 ifølge Store norske leksikon. De første elektriske vognene tilhørte selskapet Kristiania Elektriske Sporvei, og ble kalt «blåtrikken». Dette i motsetning til «grønntrikken» og den senere «rødtrikken» ifølge Store norske leksikon. Vognene hadde 16 sitteplasser, 12 ståplasser og 2 × 16 hestekrefter motor ifølge Store norske leksikon.

Den første elektriske sporveien ble åpnet i Berlin i 1881 ifølge Store norske leksikon. Utviklingen av elektriske sporvogner skjøt fart rundt 1890 ifølge Store norske leksikon. I 1890 åpnet Richmond i USA den første elektriske sporvognslinjen ifølge Store norske leksikon. Dampsporvogner fikk en viss utbredelse i annen halvdel av 1800-tallet, men ingen av de alternative teknologiene kunne gjøre sporvognen til et massetransportmiddel på samme måte som elektrisiteten ifølge Store norske leksikon.

Den moderne trikken – teknologi og kapasitet

I 1952–1958 anskaffet Oslo Sporveier 50 nye boggimotorvogner av typen HØKA ifølge Store norske leksikon. Motorvognene hadde plass til 200 passasjerer, derav 74 med sitteplass, og motorytelse på 4 × 62 kW ifølge Store norske leksikon. Bemanningen besto opprinnelig av trikkefører og to konduktører, men trikkene ble senere ombygd til enmannsbetjente vogner ifølge Store norske leksikon.

En av Oslos italienske trikker ble produsert mellom 1999 og 2004 ifølge Store norske leksikon. Dette var toretningsvogner på 33 meter med fire boggier, utstyrt med klimaanlegg og med 88 sitteplasser og 124 ståplasser ifølge Store norske leksikon. De siste ble utrangert i 2024 ifølge Store norske leksikon.

De aller fleste trikker har likestrømsmotorer med en spenning på 600–750 volt ifølge Store norske leksikon.

Infrastruktur og investeringer

Ved bygging av nye sporveislinjer på 2000-tallet og fremover har mange byer valgt å satse på sporveg fremfor langt mer kostbare undergrunnsbaner eller tunnelbaner ifølge Store norske leksikon. De fleste sporveiene har i dag sporvidde lik jernbanens normalspor (1435 mm), russisk bredspor (1520 mm) eller meterspor (1000 mm) ifølge Store norske leksikon.

På 2000-tallet har imidlertid noen byer ønsket å unngå ledninger i sentrum. Det franske konsernet Alstom utviklet da et system med en strømskinne midt mellom sporene, først tatt i bruk i Bordeaux i 2003 ifølge Store norske leksikon. Det spanske konsernet CAF begynte å utstyre vognene med batterier, og i Kina og Australia finnes det sporveier som lader superkondensatorer eller batterier under opphold på holdeplassene ifølge Store norske leksikon.

Nøkkeltall for trikk og sporvei

Utviklingen i sporveisnettet viser både vekst og nedgang. I 1952–1958 anskaffet Oslo Sporveier 50 nye boggimotorvogner av typen HØKA med plass til 200 passasjerer, derav 74 med sitteplass, og motorytelse på 4 × 62 kW ifølge Store norske leksikon.

Kapasitet og miljøprofil

Sporvognene kunne frakte flere passasjerer enn hesteomnibusser, fordi friksjonen på skinner er mindre enn på vei. Kapasiteten økte med elektrifiseringen. HØKA-motorvognene hadde plass til 200 passasjerer ifølge Store norske leksikon. De italienske trikkene i Oslo hadde 88 sitteplasser og 124 ståplasser ifølge Store norske leksikon.

Elektriske trikker slipper ikke ut lokale utslipp under kjøring, og de representerer en renere driftsform enn hestesporvognene og dampvognene.

Moderne trikksystemer i Norge og verden

Oslo, Bergen og Trondheim er de tre norske byene der betegnelsen trikk har vært vanlig ifølge Store norske leksikon. I Bergen ble trikken nedlagt i 1965 ifølge Wikipedia, og i Oslo vedtok man nedleggelse i 1960 – et vedtak som ble opphevet i 1977 ifølge Wikipedia.

Ove Skaug var administrerende direktør ved Oslo Sporveier fra 1960 til 1982 ifølge Store norske leksikon. Han var med i utvalget som anbefalte nedleggelse av trikken i Bergen, og i hans periode ble mange trikkelinjer i Oslo nedlagt og erstattet av buss, noe som i ettertid har vist seg å være en dårlig miljømessig løsning ifølge Store norske leksikon.

Trondheim fikk elektrisk sporvogn etter at Øvre Leirfoss kraftverk ble åpnet 4. november 1901 ifølge Store norske leksikon. Kraftutbyggingen hadde avgjørende betydning for at sporvognen kom i gang i byen ifølge Store norske leksikon.

Trikk, T-bane og buss – ulike systemer

Ulike kollektivsystemer løser ulike transportbehov. Sporveislinjer bygges nå til vel så stor grad som langt mer kostbare undergrunnsbaner eller tunnelbaner ifølge Store norske leksikon. Skillet mellom de ulike driftsartene blir stadig mindre skarpt, og nye vogntyper bygges ofte for kombinert drift på jernbane-, tunnelbane- og/eller vanlige sporveislinjer ifølge Store norske leksikon.

Buss er den billigste løsningen å etablere først, mens trikk kan frakte flere passasjerer per vogn.

Driftsmåter og bemanning

Tidlige trikker krevde mye personale. I 1952–1958 anskaffet Oslo Sporveier 50 nye boggimotorvogner av typen HØKA. Bemanningen besto opprinnelig av trikkefører og to konduktører, men vognene ble senere ombygd til enmannsbetjente vogner ifølge Store norske leksikon.

Trafikkskilt nummer 139 «Sporvogn» er et fareskilt som varsler om at man kommer til et sted med trikk ifølge Store norske leksikon. Skiltet har, som andre fareskilt, hvit bakgrunn og rød kant og er trekantet, og det plasseres vanligvis 150–250 meter foran faren ifølge Store norske leksikon. I tettbygde strøk er avstanden vanligvis 50–100 meter foran faren ifølge Store norske leksikon.

Tekniske detaljer og drift

De italienske trikkene i Oslo ble produsert mellom 1999 og 2004 ifølge Store norske leksikon. De var 33 meter lange toretningsvogner med fire boggier, utstyrt med klimaanlegg og med 88 sitteplasser og 124 ståplasser, og de siste ble utrangert i 2024 ifølge Store norske leksikon.

Nøkkelbegreper ved sporveisdrift

For å forstå moderne trikksystemer er det nyttig å kjenne til noen grunnleggende begreper:

• Luftledning: Den vanligste formen for strømforsyning, der strøm hentes via en strømavtager fra en ledning over sporet. De aller fleste trikker bruker likestrøm på 600–750 volt ifølge Store norske leksikon.
• Sporvidde: De fleste sporveier bruker normalspor (1435 mm), russisk bredspor (1520 mm) eller meterspor (1000 mm) ifølge Store norske leksikon.
• Kombinert drift: Nye vogntyper bygges for å kjøre på tvers av jernbane-, tunnelbane- og sporveislinjer, noe som gjør skillet mellom systemene mindre skarpt ifølge Store norske leksikon.
• Kapasitet: HØKA-motorvognene anskaffet i 1952–1958 hadde plass til 200 passasjerer, derav 74 med sitteplass, mens de italienske trikkene i Oslo hadde 88 sitteplasser og 124 ståplasser ifølge Store norske leksikon.
• Alternative strømsystemer: I Bordeaux ble det i 2003 innført en strømskinne mellom sporene, og i Kina og Australia brukes batterier og superkondensatorer som lades ved holdeplasser ifølge Store norske leksikon.

Framtid og ny vekst

Etter en periode med nedleggelser opplever sporveien ny vekst.

I Frankrike økte antall byer med trikk eller bybane fra åtte i 2000 til 27 i 2016 ifølge Wikipedia. Samtidig bygges nye sporveislinjer ofte fremfor langt dyrere tunnelbaner, og nye vogner kan brukes på tvers av ulike systemer ifølge Store norske leksikon.

Hvordan komme i gang – konkrete neste steg for deg

Hvis du vurderer å jobbe med eller investere i trikksystemer, er det lurt å følge kommunale planprosesser. De fleste store byer har offentlige planer for transportutvikling hvor innspill er velkomne.

Nettverking med transportoperatører og leverandører er viktig. Mange aktører holder seminarer og informasjonsmøter om kollektivtrafikk.

Vurder hvilket operasjonelt problem du ønsker å løse – enten det gjelder energieffektivitet, kapasitet eller integrasjon mellom ulike transportsystemer. Løsninger som adresserer reelle behov i byplanlegging eller drift, har størst sjanse for å bli tatt i bruk.