Trolldom og hekser i norsk folklore

Hva er trolldom?

Trollkvinner og trollmenn har gjennom hele den kjente historien vært en viktig del av folks hverdag, ifølge Store norske leksikon. Trolldom var lenge viktig i flere rituelle praksiser, og har av mange blitt brukt både for å skade, beskytte, spå, gi nytte og helbrede.

I Norge var de juridiske betegnelsene på de dømte trollkvinne og trollmann, i flertall trollfolk, ifølge Store norske leksikon. Det tyske ordet heks ble først introdusert mot slutten av 1600-tallet og er ikke anvendt i lovgivning mot trolldomsvirksomhet, ifølge Store norske leksikon.

Forestillingene om magi finnes i mange kulturer og religioner. Magi henger ofte sammen med folketro, og er et vanlig tema i litteratur, særlig i eventyr og fantasy, ifølge Lille norske leksikon.

Hvit magi har som mål å hjelpe, for eksempel å beskytte noen eller gjøre noen friske, mens svart magi har som mål å ødelegge, ifølge Lille norske leksikon.

Historisk bakgrunn og kilder

De eldste norske kristenlovene fra 1000- og 1100-tallet inneholdt forbud mot «å sitte ute for å oppvekke troll», altså å søke kunnskap hos troll, ifølge Store norske leksikon. Lovbestemmelsen ble videreført i kong Magnus Lagabøters landslov fra 1274, og var et alvorlig lovbrudd som medførte lovens strengeste straff. I denne sammenhengen blir troll oppfattet som avdøde forfedre, og loven hadde til hensikt å hindre folk i å praktisere nekromanti fordi det ble ansett som en hedensk praksis.

Utover 1400- og 1500-tallet vedtok europeiske myndigheter flere nye lover mot ulike former for trolldomsvirksomhet, ifølge Store norske leksikon. De europeiske trolldomsprosessene, eller hekseprosessene, fant sted fra 1400-tallet og frem til rundt midten av 1700-tallet, ifølge Store norske leksikon. Kjernetiden for forfølgelsen var fra 1570 til 1680, ifølge Store norske leksikon.

Trolldomsprosessene i Norge var rettslige undersøkelser og straffesaker mot personer beskyldt for trolldom, ifølge Store norske leksikon. I Norge var det verdslig rett som dømte under den perioden som vanligvis forbindes med hekseforfølgelse, og de fleste norske trollfolk er dømt etter gjeldende dansk-norsk trolldomslovgivning på 1600-tallet.

Ikke minst gjennom de norske folkeeventyrene utover 1800-tallet ble heksefiguren gjort til en sentral del av norsk folketro, ifølge Store norske leksikon. Peter Christen Asbjørnsen og Jørgen Moe begynte å samarbeide i 1837, og deres «Norske folkeeventyr» ble utgitt heftevis fra desember 1841, ifølge Store norske leksikon.

Trollfolk i rettssystemet

Mellom 1560 og 1700 finnes det kildebelegg for at rundt 900 mennesker ble formelt anklaget for en eller annen type trolldom ved norske rettsinstanser, ifølge Store norske leksikon. Blant de som fikk sine saker pådømt, er det registrert at over 50 menn og i overkant 280 kvinner ble dømt til døden. Den korrekte rettshistoriske betegnelsen på forbryteren var trollkvinne og trollmann, i flertall trollfolk.

I perioden 1593–1617 hadde Norge en av de strengeste lovgivningene i Europa mot trolldom, ifølge Store norske leksikon. Da risikerte både utøvere av skademagi og utøvere av hvit magi dødsstraff. Den dansk-norske forordningen mot trolldom fra 1617 differensierte mellom trolldom og djevelpakt, som skulle straffes med døden, og hvit magi som signing eller igjenvisning, som skulle straffes med bøter og landsforvisning.

Britte Veiteberg var den siste som ble henrettet i en av Norges største hekseprosesser, i Sunnfjord og Nordfjord i 1663–1664, ifølge Store norske leksikon. Saken mot henne står frem som en av de få rene diabolismesakene som er kjent fra norske trolldomsprosesser, uten vitneprov om verken svart eller hvit magi. Hun ble dømt til å lide på sitt liv til bål og brann i februar 1664 under et rettsmøte på Sandnes i Jølster.

Den siste dødsdommen i slike saker i Norge falt i Kvæfjord i 1695, og de siste dokumenterte trolldomsprosessene med alvorlige utfall var sakene mot Marit Pedersdatter i Leksvik (1711–1712) og Birgitte Halvorsdatter i Aurdal (1715), ifølge Store norske leksikon. Begge ble dømt til straffearbeid på livstid etter Christian 5.s Norske Lov fra 1687, ifølge Store norske leksikon.

Tall og trender

Fra 1400-tallet til midten av 1700-tallet ble rundt 60 000 personer dømt til døden for trolldom og hekseri i Europa og Nord-Amerika, ifølge Lille norske leksikon. Mellom 1560 og 1700 finnes det kildebelegg for at rundt 900 mennesker ble formelt anklaget for trolldom ved norske rettsinstanser, ifølge Store norske leksikon. Blant de som fikk sine saker pådømt, er det registrert at over 50 menn og i overkant 280 kvinner ble dømt til døden, ifølge Store norske leksikon. Norge hadde relativt mange trolldomsprosesser i europeisk sammenheng, sett i forhold til at folketallet i 1665 var på rundt 440 000, ifølge Store norske leksikon. Kjernetiden for de norske prosessene var perioden 1620–1665, mens hyppigheten av saker gradvis avtok mot slutten av 1600-tallet, ifølge Store norske leksikon.

Trolldom i moderne tid

I nyere tradisjoner er heksefiguren mye brukt til utkledning, for eksempel i halloweenfeiringen, ifølge Store norske leksikon. Det finnes også moderne kultiske miljøer som har adoptert heksefiguren, for eksempel den nyhedenske religionen wicca, som ble grunnlagt på 1940-tallet, ifølge Lille norske leksikon.

De fleste som driver med wicca, kaller seg selv for hekser, og mange bruker mye tid ute i naturen og har møte på spesielle dager i året, for eksempel ved vintersolverv og under fullmånen, ifølge Lille norske leksikon.

Magi er et vanlig tema i litteratur, særlig i eventyr og fantasy, og mange filmer og TV-serier handler om magi, ifølge Lille norske leksikon. Fra 1800-tallet ble hekser en del av folkeeventyrene, og etter hvert ble de brukt som figurer i underholdningslitteratur og film, særlig for barn, ifølge Store norske leksikon.

I populærkulturen finnes det mange fortellinger om oppdiktede hekser, for eksempel i Roald Dahls bok «Heksene» og i historiene om Harry Potter, ifølge Lille norske leksikon.