Albert Camus' filosofi om det absurde: konflikten mellom menneskets søken etter mening og universets taushet, og hans svar i Sisyfos-myten – opprør, frihet og lidenskap.
Innhold i artikkelen (6)
Det absurde er ikke pessimistisk
Det absurde er, ifølge Albert Camus, konflikten mellom menneskets grunnleggende behov for mening og et univers som forblir taust og likegyldig til spørsmålet. Camus utviklet tanken i essayet Le Mythe de Sisyphe (1942), der han beskriver spenningen mellom menneskets trang til å stille de ytterste spørsmålene og umuligheten av å få et endelig svar.
Camus kalte denne filosofien absurdisme, og mente den ikke er en oppskrift på fortvilelse, men et utgangspunkt for et bevisst og fritt liv, ifølge Store norske leksikon.
Absurdisme vs. eksistensialisme: to filosofier
Camus og Jean-Paul Sartre blir ofte satt i samme bås, men Camus tok tydelig avstand fra merkelappen «eksistensialist». Ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy skrev han Le Mythe de Sisyphe dels som et oppgjør med eksistensialister som Kierkegaard, Jaspers og Heidegger, som han mente til slutt rømte fra det absurde i stedet for å bli værende i det.
Bruddet mellom Camus og Sartre ble endelig etter at Camus ga ut L'Homme révolté (Menneskeopprøret) i 1951, en bok Sartre og hans krets kritiserte hardt; vennskapet endte offentlig i 1952, ifølge Store norske leksikon.
Forskjellen handler i korte trekk om hva man gjør med meningsløsheten: Sartres eksistensialisme legger vekt på at mennesket må skape mening gjennom sine valg og sitt engasjement, mens Camus holder fast ved at ingen mening lar seg skape – bare erkjennes og leves med.
Anerkjennelse og ettermæle
Albert Camus mottok Nobelprisen i litteratur i 1957, «for hans betydelige litterære produksjon, som med klarsynt alvor belyser problemene til den menneskelige samvittighet i vår tid», ifølge den offisielle begrunnelsen gjengitt i oversikten over Nobelprisen i litteratur 1957.
Sisyfos' stein og revoltens frigjøring
Camus' mest kjente bilde er Sisyfos, dømt av gudene til for evig å rulle en stein opp et fjell, bare for å se den rulle ned igjen. I Le Mythe de Sisyphe bruker Camus myten som bilde på det absurde livet, og stiller spørsmålet om Sisyfos nødvendigvis må være ulykkelig.
Svaret hans er nei. I det øyeblikket Sisyfos blir bevisst sin egen skjebne og slutter å håpe på noe annet, blir han – ifølge Camus – herre over sine egne dager. Essayet ender med linjen «Il faut imaginer Sisyphe heureux» – man må forestille seg Sisyfos lykkelig – slik den er gjengitt og oversatt i Stanford Encyclopedia of Philosophy.
Camus knytter svaret til tre holdninger som følger av å leve med det absurde: opprør (å ikke forsone seg med det meningsløse, men bli stående i det med klart blikk), frihet (å ikke lenger være bundet av håpet om en mening som ikke finnes) og lidenskap (å leve så intenst som mulig, fordi det er det eneste målet som gjenstår), ifølge samme kilde.
Hvordan leve absurdistisk
Å «leve absurdistisk», slik Camus beskriver det, handler ikke om likegyldighet, men om å slutte å lete etter en mening universet ikke tilbyr – og i stedet legge kreftene i det som faktisk er tilgjengelig: relasjoner, arbeid, opplevelser.
Camus var selv alt annet enn passiv. Han var journalist i avisene Alger républicain og Le Soir républicain før krigen, redaktør for undergrunnsavisen Combat under den tyske okkupasjonen av Frankrike, og skrev romaner, essays og skuespill gjennom hele livet, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy.
Camus' konklusjon er ikke en oppskrift på lykke, men en beskrivelse: den som er bevisst sin situasjon og likevel velger å kjempe videre, har ifølge Camus alt som skal til for å fylle et menneskehjerte.
Absurdismen i dag
Absurdismen omtales fortsatt som relevant i dagens debatter om mening, klima og informasjonsmengde, nettopp fordi den ikke lover et svar, men beskriver en måte å stå i spørsmålet på. For en bredere gjennomgang av tenkerne bak begrepet, se Absurdisme og Camus: fem filosofer om meningen med det meningsløse.
Poenget hos Camus er ikke å vente på at verden skal gi svar, men å ta ansvar for eget liv i fravær av et slikt svar. Det krever, som Camus selv skrev, bevissthet og opprør – ikke trøst.
Emner
