Absurdisme og Camus — slik leves et meningsløst liv fullt

En mann som møtte absurditet — og lo av den

Albert Camus ble født 7. november 1913 i Mondovi i Fransk Algerie. Faren døde i første verdenskrig da Camus var under ett år gammel, og han vokste opp hos moren i en fattig bydel i Algerie, ifølge Store norske leksikon.

Han arbeidet som journalist og skuespiller før han slo gjennom med romanen L'Étranger (Fremmeden) i 1942 – samme år som essayet Sisyfos-myten, som sammen la grunnlaget for det som senere ble kalt absurdismen.

Denne artikkelen ser på hvordan Camus' eget liv – bruddet med Jean-Paul Sartre, Nobelprisen i 1957 og dødsulykken i 1960 – henger sammen med tenkningen i tekstene hans. Det som følger er en lesning av Camus' egne tekster, ikke en påstand om hva som virker for enkeltpersoner i dag.

Hva er absurdisme egentlig?

Absurdisme bygger på én observasjon: mennesket søker mening, men universet gir intet svar. Camus kaller gapet mellom menneskets søken og verdens taushet for «det absurde», ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy.

Camus omtalte religiøse og ideologiske forsøk på å fylle dette gapet – troen på at universet har en plan eller at historien har en retning – som en form for flukt fra det absurde, fordi de forutsetter en mening man verken kan se eller bevise.

Hans posisjon var at den ærlige tilnærmingen er å se det absurde i øynene og likevel velge å leve. For en gjennomgang av flere filosofer som har tatt for seg denne ideen, se Absurdisme og Camus: Fem filosofer om meningen med det meningsløse.

Opprøreren, bruddet med Sartre og Nobelprisen

L'Homme révolté (Opprøreren), utgitt i 1951, tok et oppgjør med politisk vold og revolusjon og ble stående som Camus' mest omstridte verk. Filosofen Francis Jeansons kritiske anmeldelse av boken i tidsskriftet Les Temps modernes i 1952 utløste det offentlige bruddet mellom Camus og hans tidligere venn Jean-Paul Sartre, en strid som siden er blitt stående som en av etterkrigstidens kjente intellektuelle konflikter, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy. Camus fikk Nobelprisen i litteratur i 1957, med en begrunnelse fra Nobelkomiteen som fremhevet hvordan forfatterskapet hans klarsynt belyser menneskets samvittighet i sin tid. Han døde bare tre år senere, 4. januar 1960, i en bilulykke i Villeblevin i Frankrike, ifølge Store norske leksikon.

Sisyfos som eksempel — hvorfor absurditeten ikke er en blindvei

Camus bruker den greske myten om Sisyfos som sitt eksempel i essayet Sisyfos-myten fra 1942. Sisyfos ble i myten dømt til å rulle en stein opp en bakke i evighet – hver gang han nesten er i mål, ruller steinen ned igjen. For Camus er denne evige, meningsløse gjentakelsen selve bildet på den menneskelige tilstanden, og essayet argumenterer for at Sisyfos likevel kan tenkes lykkelig i det øyeblikket han eier sin egen skjebne fullt ut, slik det beskrives i Stanford Encyclopedia of Philosophy sin gjennomgang av verket.

Slik bruker du absurdisme i ditt eget liv

Det følgende er en lesning av hvordan essayet Sisyfos-myten beskriver forholdet mellom mennesket og det absurde, slik hovedargumentet gjengis i Stanford Encyclopedia of Philosophy sin gjennomgang av verket – ikke en terapeutisk metode og ikke et løfte om psykisk velvære.

Erkjennelsen av det absurde: I Sisyfos-myten beskrives det første steget som å se gapet mellom menneskets søken etter mening og verdens taushet i øynene, i stedet for å fortrenge det eller søke tilflukt i falskt håp.

Avvisningen av en større mening: Camus' tekst avviser tanken om at det finnes en universell mening et menneske skal finne, eller et forhåndsbestemt formål det skal oppfylle.

Det bevisste valget: Ifølge Camus kan mennesket likevel velge hva som skal oppleves som meningsfullt – for noen familien, for andre kunst, forskning eller vennskap – uten at valget hviler på en kosmisk begrunnelse.

Gjentakelsen: Camus' poeng med Sisyfos-myten er at glede kan ligge i selve gjentakelsen når den er bevisst valgt og ikke påtvunget – et filosofisk bilde, ikke en oppskrift for hvordan andre bør leve.

Frihet i tomheten, glede i gjøringen

Absurdismen er verken religiøst håp eller nihilistisk fortvilelse, men et tredje standpunkt: å se verden som den er, og i møtet med denne erkjennelsen velge å leve fullt og fritt.

Camus' poeng, slik det beskrives i Stanford Encyclopedia of Philosophy, er at mening ikke oppdages eller mottas utenfra, men skapes av den som lever – og derfor kan skapes på nytt.

Essayet ender med spørsmålet om hva et menneske ville strebe mot dersom det ikke trengte en større kosmisk begrunnelse for det. Steinen den enkelte bærer selv, er, ifølge Camus, nok.