Absurdisme vs eksistensialisme: Camus og Sartre sammenlignet

To veier gjennom livet

Har livet mening, eller er mennesket bare en art som tror på noe som ikke finnes? Spørsmålet ble debattert i etterkrigstidens Frankrike av to av 1900-tallets mest innflytelsesrike filosofer: Albert Camus og Jean-Paul Sartre. De var først venner, deretter rivaler. Uenigheten mellom dem gjaldt ikke om verden mangler en iboende, forhåndsgitt mening – der var de langt på vei enige – men hva mennesket skal gjøre med den innsikten. Svarene deres formet hvordan ettertiden tenker om frihet og ansvar.

Camus: Aksepter absurditeten

Albert Camus' filosofi tar utgangspunkt i det han kalte «det absurde»: gapet mellom menneskets søken etter mening og universets tause likegyldighet, beskrevet i essayet Myten om Sisyfos (Le Mythe de Sisyphe, 1942) (Stanford Encyclopedia of Philosophy). Camus' løsning var verken selvmord eller flukt inn i håp og religiøs tro, men å akseptere det absurde og likevel leve fullt ut. Han brukte myten om Sisyfos, dømt til evig å rulle en stein opp et fjell bare for at den ruller ned igjen, som bilde på denne holdningen. Essayet avsluttes med setningen «man må tenke seg Sisyfos lykkelig» – lykken ligger ikke i å nå målet, men i den bevisste, klarsynte aksepten av eget vilkår (Stanford Encyclopedia of Philosophy).

Camus regnet ikke seg selv som eksistensialist. Han omtalte seg som kunstner snarere enn systembygger, og tok flere ganger uttrykkelig avstand fra eksistensialismen som retning, blant annet i Myten om Sisyfos (Stanford Encyclopedia of Philosophy).

Sartre: Du er ansvarlig for alt

Jean-Paul Sartre tok utgangspunkt i samme observasjon – at universet ikke gir mennesket noen forhåndsbestemt natur – men trakk en annen konklusjon: mennesket er derfor radikalt fritt. Formelen «eksistensen går forut for essensen» sammenfatter tanken: mennesket eksisterer først, og former sin essens gjennom sine valg, i stedet for å bli født med en fastlagt natur, slik Sartre la det fram i foredraget L'existentialisme est un humanisme (holdt 1945, utgitt 1946) (Stanford Encyclopedia of Philosophy). Nettopp fordi ingenting er forhåndsbestemt, mente Sartre at mennesket ikke kan skyve ansvar fra seg ved å vise til at universet er meningsløst – tvert imot blir det fullt ut ansvarlig for det det gjør ut av sin egen frihet.

Selve ordet «eksistensialisme» ble ikke laget av Sartre. Filosofen Gabriel Marcel innførte betegnelsen i 1943, brukt om Sartres filosofi slik den kom til uttrykk i Væren og intet (Stanford Encyclopedia of Philosophy). Sartre skal først ha avvist merkelappen, men tok den senere til seg – blant annet i tittelen på foredraget fra 1945.

Bruddet i 1952: fra vennskap til offentlig oppgjør

Camus og Sartre var på 1940-tallet venner og del av samme intellektuelle miljø i Paris. Bruddet kom i 1952, utløst av Camus' bok Opprøreren (L'Homme révolté, 1951) (snl.no). I boken tok Camus avstand fra revolusjonær vold og fra det han så som en aksept av totalitære midler på venstresiden – et standpunkt som satte ham på kollisjonskurs med Sartres krets.

Sartres tidsskrift Les Temps modernes lot en av sine medarbeidere, Francis Jeanson, anmelde boken. Anmeldelsen var skarpt kritisk til Camus' filosofi. Camus svarte med et åpent brev, «Lettre au directeur des Temps modernes», rettet til Sartre som redaktør. Sartre besvarte brevet med essayet «Réponse à Albert Camus». Både Camus' brev, Sartres svar og et tilsvar fra Jeanson ble trykket sammen i Les Temps modernes nummer 82, august 1952 (Intellectuals and the Media in France). Bruddet ble endelig, og de to filosofene snakket aldri offentlig sammen igjen.

To ulike svar på samme spørsmål

Camus og Sartre tok utgangspunkt i beslektede observasjoner om en verden uten forhåndsgitt mening, men landet på forskjellige konklusjoner. Camus' absurdisme handler om å akseptere at verden ikke gir svar, og likevel finne mening i selve det å leve og handle. Sartres eksistensialisme legger vekten på at mennesket er dømt til frihet, og dermed fullt ut ansvarlig for de valgene det tar. De to posisjonene utelukker ikke nødvendigvis hverandre i praksis – begge avviser tanken på en ferdig, utenfra gitt mening med tilværelsen – men de skiller lag i hvor de plasserer vekten: på aksept av det gitte, eller på ansvaret for det valgte.