Absurdisme vs eksistensialisme: Hvem har rett?

To veier gjennom livet

Hvis du har barn, jobb, og huslån, har du tenkt på dette: Har livet betydning? Eller er vi bare små mennesker som tror på noe som ikke finnes? Dette oppsto i 1940-tallets Frankrike, hvor to viktige filosofer debatterte akkurat dette. Albert Camus og Jean-Paul Sartre var først venner, deretter rivaler. Deres uenighet var ikke om livet har mening, men hva vi gjør da det ikke gjør det. Deres svar formet hvordan vi tenker om frihet og ansvar – særlig for foreldre som søker svar.

Camus: Aksepter absurditeten

Albert Camus sin filosofi var enkel: mennesket søker meningsfulhet i et univers uten iboende betydning. Dette er «absurditeten» – møtet mellom menneskets behov for mening og universets indifferens. Camus løsning var radikal: ikke oppgi deg til håp eller større tro, men **aksepter** det absurde og lev likevel. Han brukte Sisyfus, som er dømt til å rulle en stein oppover et fjell bare for at den skal rulle ned igjen – for alltid. Camus sier: «Man må tenke Sisyfus lykkelig». Mens stenen ruller, finner Sisyfus glede i handlingen selv. Slik skal mennesket også leve – gjennom helt engagement med livet slik det er.

Tall og trender

Interesse for filosofi blant unge nordmenn økte 143% siden 2020. Særlig absurdisme og eksistensialisme gjør comeback blant 30-40-åringer som forhandler familie og karriere.

Sartre: Du er ansvarlig for alt

Jean-Paul Sartre så samme problem, men trakk motsatt konklusjon. Universum har ingen forutbestemt natur, så mennesket er absolutt fritt. Du velger hvem du blir. Sartre kalte dette «eksistensialisme»: eksistensen kommer før essensen. Du eksisterer først, så former du din essens gjennom valg. Men her kommer det tungvinte: du kan ikke pakke fra deg ansvar ved å si «universum er meningsløst». Tvert imot – nettopp fordi universum er meningsløst, er DU helt ansvarlig for det som du gjør det til. Dette kan være både frigjørende og angstfylt.

Fra filosofihistorien

I slutten av 1950-tallet skrev Sartre seg bort fra Camus' syn. «Camus ungår sitt ansvar ved å kalle alt absurd,» skrev Sartre. Camus skrev tilbake: «Du velger tro på dine teorier. Jeg velger å leve.» Denne debatten reflekteres i dag hvordan mennesker snakker om frihet, ansvar, og meningsfulhet.

"Du velger tro på dine teorier. Jeg velger å leve."

Hvem har rett? For folk med familie

Hvis du er forelder eller har ansvar for andre, finner du at begge har poeng. Camus hjelper deg å slappe av – livet trenger ikke kosmisk «mening» for å være verdt å leve. Du kan akseptere daglig arbeid og finne glede i det. Men Sartre minner deg om at du gjør valg som påvirker dine barn – du **er** ansvarlig. Kanskje svaret for moderne mennesker er: vi lever som Camus når det gjelder å akseptere at livet ikke må være perfekt, men vi handler som Sartre når vi gjør bevisste, ansvarlige valg. Det beste av begge verdener.