Camus eller Sartre? Absurdisme vs eksistensialisme forklart

To filosofer, en gjennomgripende uenighet

I Paris på 1940-tallet møttes to intellektuelle giganter: Albert Camus og Jean-Paul Sartre. Begge forsøkte å besvare det samme spørsmålet: Hvis Gud ikke eksisterer, og universet ikke bryr seg om mennesket, hvordan skal man leve? Men de kom til helt ulike konklusjoner – og deres filosofiske uenighet kom til å påvirke tankehistorien for generasjoner.

Camus døde i 1960, mens Sartre levde til 1980, ifølge Camus i Store norske leksikon og Sartre i Store norske leksikon. Likevel blir spørsmålene de stilte om mening, frihet og hvordan man lever uten en gitt sannhet, fortsatt lest og diskutert.

Tall og trender

Camus' filosofiske hovedverk om det absurde er essayet Myten om Sisyfos (Le Mythe de Sisyphe), utgitt i 1942, ifølge Camus i Store norske leksikon. Sartres essay L'existentialisme est un humanisme (norsk tittel: Eksistensialisme er humanisme) bygger på et offentlig foredrag han holdt i Paris høsten 1945, kom ut som bok i 1946 og i norsk oversettelse i 1948, ifølge Sartre i Store norske leksikon. De to filosofene ble venner etter at Sartre anmeldte Camus' roman Den fremmede (utgitt 1942), ifølge Internet Encyclopedia of Philosophy. Vennskapet endte i 1952, da Camus' bok Opprøreren (L'Homme révolté, 1951) utløste et offentlig brudd mellom dem, ifølge Camus i Store norske leksikon.

To ulike svar på det samme spørsmålet

Camus og Sartre svarer ulikt på spørsmålet om hvordan man lever uten en gitt mening. Camus' løsning er å akseptere det absurde uten å flykte fra det – verken gjennom selvmord eller gjennom tro på en høyere mening man ikke kan bevise, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy sin artikkel om Camus. Sartre mener i stedet at mennesket er «dømt» til frihet: det finnes ingen forhåndsbestemt natur å falle tilbake på, og hvert menneske må skape sin egen mening gjennom sine valg, med det ansvaret og den angsten det innebærer, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy sin artikkel om Sartre.

Camus og absurdismen: Akseptans som frigjøring

Albert Camus hevdet at mennesket står overfor en grunnleggende absurditet: mennesket ønsker mening og svar, men universet gir intet svar. Dette er ikke tragisk i seg selv – det er ganske enkelt absurd. Camus' argument var at man bør akseptere denne absurditeten i stedet for å flykte fra den, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy sin artikkel om Camus.

Hans mest kjente eksempel er myten om Sisyfos: Sisyfos er dømt til å rulle en stein oppover en bakke, bare for at den skal rulle ned igjen, i en evig gjentakelse. Camus bruker myten som bilde på den absurde menneskelige tilstanden. Essayet avsluttes med linjen «Il faut imaginer Sisyphe heureux» – man må forestille seg Sisyfos lykkelig – ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy.

Sartre og eksistensialismen: Frihet som ansvar

Jean-Paul Sartre tok en helt annen tilnærming. Han hevdet ikke at livet er absurd, men at mennesket er fundamentalt fritt: det finnes ingen forhåndsbestemt menneskelig natur, og eksistensen går derfor foran essensen – mennesket oppstår først, og definerer seg selv etterpå gjennom sine handlinger, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy sin artikkel om Sartre. Dette er kjernen i essayet Eksistensialisme er humanisme.

Sartres konklusjon var at denne friheten er både en gave og en byrde: mennesket kan ikke skylde på Gud, naturen eller ytre omstendigheter for sine valg, men må ta ansvar for hvem det velger å bli. Med friheten følger det Sartre kaller angst – frykten for å velge, og for konsekvensene av egne handlinger, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy sin artikkel om Sartre.

Hvor brakk de med hverandre?

Camus' og Sartres vennskap endte i 1952, i hovedsak over politikk. Camus' bok Opprøreren (L'Homme révolté, 1951) inneholdt en klar avvisning av marxisme-leninisme og vold begrunnet i revolusjon, noe som førte til det offentlige bruddet med Sartre, ifølge Camus i Store norske leksikon. Sartre mente eksistensialismen kunne brukes som grunnlag for sosial forandring, mens Camus mente ethvert forsøk på å skape total, historisk mening – som marxismen – i seg selv var en form for absurditet.

De to filosofene forsonet seg aldri offentlig. Da Camus døde i en bilulykke i januar 1960, skrev Sartre likevel et anerkjennende minneord om sin tidligere venn i France-Observateur, ifølge Internet Encyclopedia of Philosophy.

Hvilken filosofi bør du velge?

For unge mennesker i dag, som står overfor en vanskelig og usikker framtid, tilbyr både Camus og Sartre noe verdifullt. Camus tilbyr aksept – at man ikke kan kontrollere alt, og likevel kan finne glede i det nære. Sartre tilbyr ansvar – mennesket er fritt, og kan bruke den friheten til å skape mening og arbeide for endring.

Kanskje er det ikke enten eller – kanskje er det begge deler. Å akseptere det man ikke kan kontrollere, og ta ansvar for det man kan, er ikke gjensidig utelukkende i de to filosofenes egne tekster.