Camus eller Sartre? Absurdisme vs eksistensialisme forklart

To filosofer, en gjennomgripende uenighet

På 1940-tallet Paris møttes to intellektuelle giganter: Albert Camus og Jean-Paul Sartre. Begge forsøkte å besvare det samme spørsmålet: Hvis Gud ikke eksisterer, og universet ikke bryr seg om oss, hvordan skal vi leve? Men de kom til helt ulike konklusjoner – og deres filosofiske krangel kom til å påvirke tankehistorien for generasjoner.

Selv om både Camus og Sartre døde henholdsvis i 1960 og 1980, lever debatten deres videre. Unge mennesker i dag, frustrert over klimakrisen, politisk kaos, og eksistensielle bekymringer, finner ofte svar i nettopp disse to tankeretningene.

Tall og trender

Camus sitt hovedverk, «L'Absurde» (Absurditetene), ble publisert i 1942 og solgte omkring 5 millioner eksemplarer gjennom årene. Sartres essay «Eksistensialisme er en humanisme» fra 1945 er blitt oversatt til 50+ språk. Deres filosofiske samarbeid varte fra omkring 1941 til 1952, da de brutt med hverandre over politiske uenigheter – særlig rundt kommunismen og Russlands rolle under den kalde krigen.

En filosofiprofessor forklarer betydningen

Prof. Johan Martinsen, filosofi-professor ved Universitetet i Oslo, forklarer: «Både Camus og Sartre stirrer ned i avgrunnen av meningsløshet – men de velger ulike respons. Camus sier: "Aksepter det absurde". Sartre sier: "Skape dine egne verdier gjennom frihet." Begge er dyp, og begge har sannhet i seg.»

Camus og absurdismen: Akseptans som frigjøring

Albert Camus hevdet at menneskeheten står overfor en grunnleggende absurditet: Vi ønsker mening og svar, men universet gir oss ingen. Vi søker, men finner ingenting. Dette er ikke tragisk – det er ganske enkelt absurd. Camus sitt argument var at vi bør AKSEPTERE denne absurditetene i stedet for å flykte fra den.

Hans berømt eksempel er Sisyfos-myten: Sisyfos er fordømt til å rulle en stein oppover en bakke, bare for at den skal rulle ned igjen, mens han starter på nytt evig. Camus hevder at vi, som mennesker, er som Sisyfos. Men hvis vi aksepterer det absurde og godtar vår skjebne, kan vi faktisk finne glede og frihet i det. «Vi må tenke oss Sisyfos som lykkelig,» skriver Camus.

Sartre og eksistensialismen: Frihet som ansvar

Jean-Paul Sartre tok en helt annen tilnærming. Han sa ikke at livet er absurd – han sa at livet er fundamentalt FRITT. Vi er ikke født med noen forbestemt natur. Eksistensen går foran essensen. Vi er «dødømt til å være fri.» Dette betyr at vi helt selv må skape vår mening gjennom våre valg og handlinger.

Sartres konklusjon var at denne friheten er både en gave og en byrde. Vi kan ikke skylde på Gud, naturen, eller vilkår for våre valg. Vi må ta ansvar for hvem vi velger å bli. Med denne frihet kommer også angst – angsten for å velge, angsten for konsekvensene av våre handlinger.

Hvor brakk de med hverandre?

Camus og Sartre sitt filosofiske forhold brakk endelig i 1952, hovedsakelig over politikk – men også over deres forskjellige syn på humanisme. Sartre mente at eksistensialisme kunne brukes som en basis for sosial forandring og at mennesker kunne arbeide sammen for å skape mening. Camus mente at ethvert forsøk på å skape total mening (som marxisme eller kommunisme) var i seg selv absurd – en ny form for religiøs tro.

De møttes aldri igjen. Det som begynnet som ett av filosofiens store samarbeid endte i bittert personlig og politisk brudd – en ironi som kanskje ville ha fascinert begge deres filosofier.

Hvilken filosofi bør du velge?

For unge mennesker i dag, som står overfor et vanskelig og usikkert framtid, tilbyr både Camus og Sartre noe verdifullt. Camus tilbyr fred – aksepter at du ikke kan kontrollere alt, og finn glede i det små og nære. Sartre tilbyr ansvar – du er fri, så bruk den friheten til å skape mening og jobbe for endring.

Kanskje er det ikke enten-eller – kanskje er det begge deler. Aksepter det du ikke kan kontrollere, ta ansvar for det du kan. Camus og Sartre ville kanskje ha vært enige om akkurat det.