Atlantisk vs arabisk: Slaveri og frihetens to kamper

To verdener av frykt og stål

Når ordet «slaveri» nevnes, dukker samme bilder opp for de fleste av oss: plantatsjeeiere i den amerikanske Sør, afrikanerne tvunget om bord på skip, arbeid på bomullsmarker i ubarmhjertig varme. Denne atlantiske slaveriens grunnpilar er nettopp det som blir undervist på norske skoler. Men få vet at det fra det 7. århundre og i omtrent tusen år fantes en helt annen verden av slaveri. Fra Midtøsten til Nord-Afrika hadde arabisk-islamsk slaveri sitt eget økosystem, sine handelsnett, og sine egne undertrykkere og undertrykte. Og frihetskampene? De var så forskjellige som verden selv.

I denne artikkelen sammenligner vi de to største slaveriformene som noen gang har eksistert på jorden - fra omkring 12,5 millioner mennesker fraktet i atlantisk slaveri til mellom 8-15 millioner i arabisk-islamsk slaveri. Vi forteller hvordan mennesker kjempet for frihet under helt forskjellige forhold, og gjenoppdager historiene som sjelden når norske lærebøker. Du får et klart bilde av hvordan religion, handel, geografi og økonomiske interesser skapte to helt separate verdener av undertrykkelse og to helt ulike kamper for frigjøring som likevel alltid endte på samme sted: med mennesker som nektet å akseptere slaveriet som deres skjebne og som kjempet, ofte med små midler, for deres menneskelighet og frihet.

Atlantisk slaveri: Plantagenes sorte kapitalisme

Atlantisk slaveri var først og fremst et handelssystem som målrettet søkte maksimal profitt. Fra omkring 1500-tallet til slutten av 1800-tallet - særlig under 1700- og 1800-tallet - blomstret handelen der europeiske og amerikanske handelsmenn kjøpte mennesker av afrikanske kjempere og handelsmenn langs kysten av Vestafrika, fraktet dem over Atlanteren, og solgte dem til plantasjene i Amerika. Systemet var mekanisert og kaldblodigt beregnet på tallgrunnlag. En skipskaptein pakket mennesker tettest mulig for å maksimere profitten per tur. Millioner døde på reisen. Millioner flere døde på plantasjene fra trettiende eller ellevte arbeidstime hver dag under ubarmhjertig varme og slaveeierens pisk.

Atlantisk slaveri var ikke basert på innfødt tro eller religion, men på ren økonomisk beregning og racialisert teori. Europeere oppfant vitenskapelige argumenter for at afrikanere var mindre menneskelig - biologi, de hevdet, gjorde dem egnet til arbeid i varmen og som aggressiv arbeidskraft. Disse teoriene ble brukt til å rettferdiggjøre verden av slaveri som var fundamentalt svart og hvit: slavenes hud skulle være svart, og eierens hvit. Det var en helt ny type slaveri fordi det var basert på rase og permanent. En slave i Hellas kunne frigjøres; en afrikansk slave i Amerika kunne aldri bli fri fordi hennes hud alltid ville røpe hennes som slave.

Europa og Amerika tjente enormt - inkludert Danmark-Norge

I løpet av omkring 300 år fraktet atlantiske handelsnettverk omtrent 12,5 millioner mennesker fra Afrika til Amerika som slaver. De fleste ble brakt til Brasil - omkring 5 millioner - men betydelige tall gikk til Antillene omkring 1,3 millioner og USA omkring 400 000. Europa ble utrolig rik på denne handelen, og det gjaldt også Skandinavia. Danmark-Norge, som da styrte Norge, tjente enorme summer gjennom dansk-norsk slaveri på Santo Domingo som i dag er Haiti. Gjennom «Den dansk-vestindiske kompani» og private handelsselskaper eksporterte og importerte København slaver på engelsk, fransk og portugisisk vis.

Norske kjøpmenn og armeder var ikke dypt involvert i selve slavehandelen - de gikk ikke selv til Afrika og kjøpte mennesker - men de profiterte enormt. Kjøpmenn fra Bergen, Stavanger og Oslo handlet med slaveeierne i Amerika, arrangerte forsikring for skipene som bar mennesker, solgte varer produsert av slaver, og vekslet valuta fra slavehuset. En mølle som maler sukker fra slaveplantasjene i Haiti kunne ligge i Bergen. Ull eksportert fra Norge ble kjøpt av tekstilfabrikker som klødde slaver i Amerika. Systemet var globalt; profitt flødde tilbake til små norske havner gjennom hundrevis av små transaksjoner som ingen stilte spørsmål ved.

Arabisk-islamsk slaveri: Fra Sahara til Indiahavet

Mens atlantisk slaveri var en kort, intens periode av omkring 300 år, fantes arabisk-islamsk slaveri i mer enn 1200 år. Det var ikke basert på rase eller biologisk teori, men på religion, gjeld, militær erobring og kjønnsroller. Systemet strakk seg fra Spania i vesten til India i østen, fra Sahara-ørkenen til Indiahavet. Mennesker fra mange raser og religioner kunne bli slaver, men det var grenser: en muslim var i prinsippet ikke skal slavehandles selv om det skjedde, og kvinner ble ofte seksuelt utnyttet i et system der mannlige huseiere hadde ubegrenset makt. Her er de store tallene som beskriver dette mindre kjente slaveriet som fortsatt påvirker Midtøsten i dag:

Fra Sør-Afrika til Nord-Afrika: Hvem ble slaver?

I atlantisk slaveri var det klart: svarte mennesker fra Afrika. I arabisk-islamsk slaveri var bildet mer komplisert. Slaver kunne være berbere fra Nord-Afrika, svarte mennesker fra Øst- og Sør-Afrika, hvite mennesker fra Kaukasus og Øst-Europa, og selv slaver fra India og Kina. Systemet var ikke av samme biologiske type som atlantisk slaveri. Slaver kunne teoretisk frigjøres og bli fullverdige medlemmer av samfunnet - men det skjedde sjeldent. Barn av slaver var født som slaver. Hvite slaver fra Kaukasus - kalt «Circassian» slaver - var særlig dyre fordi de ble brukt som soldater, som husjenter og som seksuell eiendom. Østafrikanske slaver ble arbeiderfolk på plantasjene i Tanzania, Kenya og Uganda.

Kvinnenes rolle i arabisk slaveri var spesielt grotesk. Kvinner og piker ble kidnappet og solgt til haremer, til husarbeid og til seksuell servitut. En kvinnelig slave kunne aldri kjendes som egen rett i rettsystemet - hun tilhørte eieren helt og fullt. Mange barnefødsler av slavekoner fødte barn som ble født fritt, siden faren eieren ikke kunne nekte sitt barn frihet. Men samme logikk var ikke gitt mannlige slaver. Systemet var altså både raseuavhengig og kjønnsspesifikt på måter som gjorde det ekstra brutal for kvinner. Og fordi det strakk seg over så mange århundrer, fortsatte generasjoner og generasjoner med undertrykkelse - noe som gjorde opprør mye vanskeligere og mer farlig.

Da mennesker begynte å si nei

Frihetskampene begynte veldig fort på begge sider av verden. I Amerika startet opprør så snart det første skipet ankom. Mennesker sprang fra plantasjene, dronede seg i sumpene i Louisiana og Georgia, og dannet små frisamfunn der de kunne leve som frie mennesker. I Haiti eksploderte det i en full revolusjon i 1791 som endte slaveriet på øya på få år - og som skapte den første svarte republikk på jorden. Men opprørsfolk i arabisk området tok helt andre former. Her var frihetskampene ofte anført av religiøse ledere som tolket islam som motstand, eller av handelsmenn som ønsket å ta makten fra sultanene og kalifene. Menn som Harit al-Shaikh i Sudan og utallige mindre kjempere forhandlet, opprørsfolk og organiserte seg gjennom religiøse nettverk.

En særlig sterk vinge av frihetskampen i arabisk verden kom fra religiøse kvinneleier - særlig i Nord-Afrika - som brukte islamsk jurisprudens og retten til selv gifte seg som våpen mot slavekulturen. Hvis en slave kunne bevise at hun var gift til en fri mann etter islamsk rett, kunne hun juridisk sies å være fri. Disse kampene var små, stille, men hundrevisene av kvinner som vant sin frihet gjennom papirer og vitner, fikk frihet. Det er historiene som nesten ingen kjenner til i dag, men som var like viktige som de storslåtte revolusjonene på den atlantiske siden.

De store amerikanske frihetskampene

I Amerika tok frihetskampene flere konkrete former. Siden slutten av 1700-tallet var det både revolusjonære og juridiske kamper som påvirket millioner av mennesker. Noen av kampene var spektakulære opprør med blod og ild; andre var stille og juridiske men like påvirkningskraftige. Her er fem av de mest kjente og påvirkningskraftige kampene som endte slaveriet på kontinentet:

• Haitis revolusjon (1791-1804): 500 000 slaver knuste fransk kolonistmakt og skapte Haitis første uavhengige stat styrt av tidligere slaver.
• Underground Railroad (1800-tallet): Hemmelige ruter som tusenvis av rømte slaver brukte fra Sørstaten til Canada med hjelp fra abolisjonister og frie svarte.
• Fredsmessen i 1808: USA forbod import av nye slaver - ikke løsning, men stoppet internasjonale slavhandelen.
• Borgerkriegen (1861-1865): Nord-Amerikas krig endte slaveriet ved 13. grunnlovjustering som forbød slaveri i hele USA.
• Britisk abolisjonisme: Britiske religiøse og politiske aktivister fikk abolert slaverihandelen i 1807 og all slaveri i britiske områder 1833.

Frihetskampen i Midtøsten og Nord-Afrika: Mindre kjent, like viktig

Mens amerikanske og europeiske abolisjonister kjempet gjennom politikk og revolusjon, skjedde frihetskampene i arabisk verden ofte gjennom religiøse og juridiske kanaler. I Sudan kjempet Harit al-Shaikh mot slaveri ved å preke at islam forbød det - og ved å bruke islamsk jurisprudens til å frigjøre slaver som kunne vise at de var mennesker med rettigheter. I Nord-Afrika startet frihetskamper gjennom kvinners nettverk som brukte sekretariatet til å gi hverandre juridisk støtte til å bli frie. En kvinne som var gift til en fri mann kunne kreve frihet; en annen som var gift til sin master, kunne kreve deling av mannens eiendom etter hennes arbeidsår. Dette var små, stille kamper - hundrevis av kvinner som vant sin frihet gjennom papirer og vitner, ikke gjennom revolusjon.

En annen stor kraft for frigjøring i arabisk verden kom utenfra: europeisk politikk og handel. Britisk og fransk ekspansjonsisme i Midtøsten og Afrika i løpet av 1800-tallet bragte nye lover, nye idéer og ny motstand. Norge selv var lite involvert i dette området, men danske og svenske koloniale makter hadde handelsinteresser som påvirket slavepolitikken. Ikke fordi de så menneskerettigheter - men fordi britisk handelspolitikk hadde besluttet at slaveri var ulønnsomt, og handel krever at alle handelspartnere følger samme regler. Fra omkring 1850 og utover falt arabisk slaveri, ikke fordi arabere valgte det, men fordi internasjonale handelskrefter tvang det gjennom politisk og økonomisk press.

Papirer og lover mot virkelighet: Frigjøring er ikke frihet

Den store misforståelsen er at slaveriet endte når lovene ble skrevet. Atlantisk slaveri ble forbudt på papir i USA i 1865, men de svarte ble tvunget inn i «Jim Crow»-systemer av segregasjon og lover som gjorde dem praktisk talt unfri i hele hundre år til. I arabisk verden ble slaveri offisielt forbudt ved FN-slaveripakten i 1926 - men mange islamske land ratifiserte aldri det dokumentet, eller de skrev egne lover som gjorde slaverilikende praksis lovlig under andre navn. Norge ratifiserte pakten i 1948, men det betydde ikke at nordmenn ikke lenger profiterte fra arbeid som var tilsvarende slaveri - bare at det skjedde lengre vekk. Det varte til 2007 før Mauretania gjorde slaveri ulovlig på sin lov - noe som betyr at slaveri var lovlig der i 142 år etter at det ble forbudt i USA.

Norge: Fra profitør til pretenderer

Norge har et bekvemt selvbilde som et land som aldri var involvert i slaveri eller frihetskamper. Men sannheten er mer kompleks. Som en del av Danmark-Norge gjorde landet seg enormt rik på handel med slaveplantasjene i Karibia - særlig Dansk-Vestindien nå De amerikanske Jomfruøer og Santo Domingo. Bergens handelsmenn var sentrale i dette nettverket. Mange av de store formuer som ble bygget av norske kjøpmenn i 1700- og 1800-tallet kom direkte fra slaveprofitter eller handel som var knyttet til slaveprofitter. En mølle som maler sukker fra Haiti kunne finansieres av en norsk investor som aldri selv så en plantasje, men som tjente tjukkt på at andre gjorde det arbeidet.

Og når det gjelder frigjøring? Norge var kanskje ikke i fremste rekke av abolisjonister, men nordmenn var heller ikke passive. Norske prester, særlig de pietistiske lutheranerne, var aktive i britisk-norsk nettverk av religiøse aktivister som kjempet mot slaveri. Norske studenter og intellektuelle leste abolisjonistlitteraturen fra Amerika og diskuterte slaveri som menneskerettighet. Men dette var et «elite»-fenomen - de som kunne lese bøker og være på universitet. For vanlige nordmenn var slaveri noe som skjedde langt vekk, og norsk sjømannskap gjorde heller ikke noe for å stanse det. Fra omkring 1850 fram til 1900-tallet, når slaveri falt gjennom hele verden, var det mest på grunn av internasjonalt handelspolitikk og europeisk imperialisme - ikke fordi folk hadde gjort seg moralsk om det.

Slaveriet endte - men det stoppet aldri

En av de store misforståelsene er at slaveriet er historie. Det er ikke. I dag estimerer De forente nationer at omkring 27,5 millioner mennesker lever i en situasjon som er de facto slaveri eller slaveriliktig forhold. Mennesker som er tvunget til arbeid, som ikke kan forlate arbeidgiveren, som skullder gjeld som kan aldri betales, som blir holdt fanget gjennom gjeld eller trusler mot familien. I noen tilfeller - særlig innen sekshandelen - er det bare gammelt slaveri under nytt navn. I andre tilfeller - som tvangsarbeid innen fiske og jordbruk - er det helt bokstavelig slaveri, men det er organisert av private selskaper som er vanskeligere å stille til ansvar enn gamle plantageeiere.

Norge selv er ikke immun. Norske bedrifter som importerer elektronikk, klær, kaffe og sjokolade fra land med svak arbeidsrett, tvinges til å stille spørsmål om hvorvidt de kjøper produkter som er laget av mennesker i slaveriliktige forhold. Norske fiskere som opererer i internasjonalt farvann hirer arbeidere fra Filippinene, Myanmar og Kambodsja - land med høy risiko for tvangsarbeid. Norske tekstilbedrifter som har fabrikker i Bangladesh og Vietnam må spørre om arbeiderne er der frivillig eller tvunget, og om de får lønn som kan leve av. Så frihetskampen er ikke over - den er bare forandret og blitt mer skjult bak globale forsyningskjeder.

Nye frihetskamper for en gammel plage

Hvis slaveriet ikke er forbi, heller ikke frihetskampene. I dag kjemper tusenvis av organisasjoner over hele verden for å frigjøre mennesker fra modernes slaveri. Internasjonale organisasjoner som International Justice Mission, Anti-Slavery International og Freedom Fund arbeider på bakken med lokale partnere for å identifisere mennesker i slaveri, kreve oppgjør fra bedrifter og tvinge regjeringer til å stille kriminale rettesaker. Norske organisasjoner som Redd Barna, Plan International og Misjonsalliansen er også involvert. Disse er i stor grad juridiske og politiske kamper - ikke revolusjonær, men fokusert på å endre lover, tvinge bedrifter til ansvar og få mennesker til sikkerhet.

En stor del av moderne frihetskampen handler også om informasjon og bevissthet. Folk vet ikke at telefonen de kjøper, eller kaffeen de drikker, eller fisken de spiser, kan være laget av mennesker i slaveri. Organisasjoner som fokuserer på «etisk forbruk» arbeider for å gi forbrukere informasjon slik at de kan velge produkter som ikke er laget av slaver. I Norge, hvor folk er relativt rike, har denne kampen gjort noe - merker som påstår å være «slaverifrie» er voksende, selv om verifiseringen av disse kravene ofte er vanskelig. Men for mennesker som er fattige og lever i land med svak arbeidsrett, kan denne informasjonen ikke hjelpe - de har ingen valg men å arbeide hvor arbeiderne driver med tvangsarbeid for å overleve.

Konkrete måter å støtte frihetskampene på i dag

Du kan ikke endrte historien, men du kan påvirke framtiden. Her er konkrete måter å støtte moderne frihetskampene på: (1) Støtt organisasjoner som arbeider mot slaveri gjennom økonomiske gaver eller frivillig arbeid - organisasjoner som Freedom Fund, International Justice Mission eller Anti-Slavery International bruker donasjonene effektivt. (2) Velg merker som garanterer etisk produksjon - hvis du kjøper kaffe, sjokolade eller klær, se etter Fair Trade eller andre sertifiseringer som garanterer at arbeiderne fikk lønn de kan leve av.

(3) Spørr bedrifter som du handler fra hvem som lager produktene og under hvilke forhold - press på storhandlere som Coop, Rema og Meny er effektivt fordi de lytter når forbrukere spør. (4) Les og del historiene fra mennesker som har blitt frigjort fra slaveri - deres ord er kraftigere enn noen debatt. (5) Lær barn og barnebarn dine om slaveriet - ikke som noe som skjedde, men som noe som skjer nå, slik at framtiden forstår at frihet ikke er gratis og må forsvares i hver generasjon.

Kom i gang denne uka

Hvis du vil bli en del av frihetskampen, kan du starte i dag. Les en bok om moderne slaveri - «The New Slavery» av journalist Nicholas Kristof eller «Unslavering America» av historikeren Edward Baptist er begge tilgjengelige på norsk bibliotek. Besøk nettsidene til International Justice Mission eller Anti-Slavery International og les historiene fra mennesker som har blitt frigjort. Dokumentarer som «Human Trafficking» på Netflix eller «Polaris» viser det som faktisk skjer i dag. Ikke minst: snakk med venner dine om det. Mange mennesker vet rett og slett ikke at slaveriet fortsetter i dag. En enkelt samtale kan endre noen sitt syn og få dem til å støtte kampen for frihet og menneskelighet verden over.