Bøker om barneoppdragelse: guide til kjente titler og metoder

Mange bøker lover svar

Å sette grenser og samtidig være varm og tilgjengelig er noe av det vanskeligste ved å være forelder, og det finnes mange bøker som lover svar. Denne guiden går gjennom noen av de mest kjente titlene og metodene, hva de bygger på, og hva forskningen på foreldrestiler sier. Den deler ikke ut karakterer, men gir deg grunnlaget for å vurdere bøkene selv.

Det finnes ingen fasit som passer for alle barn. Likevel peker forskningen i en ganske tydelig retning, og flere av de kjente bøkene sier mye av det samme med ulike ord: tydelige grenser, forklart med respekt, i et forhold preget av varme.

Det loven sier: vold i oppdragelsen er forbudt

Før du velger metode, er det nyttig å vite hvor den rettslige grensen går. Etter barneloven § 30 er det forbudt å bruke vold, skremmende eller plagsom framferd eller annen hensynsløs atferd overfor barn, og forbudet gjelder også når volden brukes som ledd i oppdragelsen. Barnet skal heller ikke behandles slik at den fysiske eller psykiske helsen blir skadet eller satt i fare. Store norske leksikon skriver at det var en endring i barneloven i 1987 som gjorde vold i oppdragelsen forbudt. En bok som anbefaler fysisk avstraffelse eller skremsler, gir derfor råd som strider mot norsk lov, uansett hvor populær den er.

Foreldrestiler: hva sier forskningen?

Mye av det som står i oppdragelsesbøkene, kan plasseres i et rammeverk fra 1960-tallet. Ifølge Store norske leksikon delte den amerikanske forskeren Diana Baumrind foreldre inn i tre grupper: autoritære, myndige (autoritative) og ettergivende. På 1980-tallet kom de uengasjerte til som en fjerde gruppe. Autoritære foreldre stiller strenge krav, bruker straff og svarer lite på barnas spørsmål. Ettergivende foreldre er varme og engasjerte, men håndhever sjelden regler og gir ofte etter når barna protesterer; leksikonet plasserer den «frie oppdragelsen» fra 1970-tallet her. Myndige foreldre har tydelige grenser som de sørger for at blir overholdt, og de begrunner reglene og snakker med barna om dem. Den myndige stilen regnes som den gunstigste, og barn som vokser opp slik, blir ofte trygge og selvstendige, mens de tre andre stilene forbindes med høyere risiko for angst, depresjon og dårlig selvbilde. Leksikonet påpeker samtidig at forskningen ikke er entydig, og at inndelingen er kritisert fordi den overser barnets eget temperament og at påvirkningen går begge veier mellom barn og forelder.

Tre kjente bøker og hva de bygger på

«Positive Discipline» av Jane Nelsen. Ifølge Positive Discipline Association ga Nelsen ut boken på eget forlag i 1981, og Ballantine overtok utgivelsen i 1987. Metoden bygger på psykologien til Alfred Adler og Rudolf Dreikurs. Målet er å lære barn selvdisiplin, ansvar, samarbeid og problemløsning uten trusler, kjefting eller slag, og å balansere frihet med orden.

«Bringing Up Bébé» av Pamela Druckerman. Den amerikanske journalisten skildrer fransk barneoppdragelse slik hun møtte den som mor i Paris, og boken handler ikke om fri oppdragelse. Ifølge omtalen i Publishers Weekly beskriver Druckerman hvordan franske foreldre gir barna selvstendighet innenfor en ramme, en «cadre», som er fast, men fleksibel. Hun skriver om «la pause», at foreldrene venter et øyeblikk før de reagerer når et spedbarn våkner, og om faste måltider fire ganger om dagen. Anmelderen fant noen av sammenligningene mellom amerikanske og franske foreldre tvilsomme. Boken kom ut i 2012, og i Storbritannia heter den «French Children Don't Throw Food», ifølge Colgate University, der Druckerman har studert. Det er en journalists personlige skildring av hverdagsrutiner, mat og søvn, ikke en forskningsbasert metode.

«Ditt kompetente barn» av Jesper Juul. Dagbladet omtalte i 2003 den danske familieterapeuten som en av Danmarks fremste eksperter på oppdragelse, og «Ditt kompetente barn» som hans mest kjente bok. Juul mente at det ikke skader et barn å høre et nei, at for mye vekt på hva barnet vil ha, kan gå ut over det barnet trenger, og at sunn selvfølelse, som han skilte fra selvtillit, er det mest verdifulle foreldre kan gi.

De tre bøkene har ulik stil, men alle tre forkaster straff og kjefting som hovedverktøy, og alle tre beskriver en voksen som setter tydelige rammer og samtidig tar barnet på alvor. Det ligger nær den myndige foreldrestilen som forskningen regner som den gunstigste.

Råd om grensesetting fra Bufdir

Bufdirs råd om å sette gode grenser for barna sammenfaller i stor grad med det de kjente bøkene sier. Grensen blir lettere å godta når du forklarer hvorfor, rolig, tydelig og med respekt, og når du sjekker at forklaringen er tydelig nok til at barnet forstår den. Regler blir også lettere å akseptere når de gjelder for de voksne, så det du gjør, teller like mye som det du sier.

Si hva barnet skal gjøre, ikke bare hva det ikke skal gjøre: «Kan du sitte rolig?» fungerer bedre enn «Ikke vipp på stolen!». Vis at du forstår at barnet har lyst, og forklar så hvorfor svaret likevel er nei. Det er greit å være sint, men ikke å slå. Hvis du gjentar deg selv uten at det hjelper, kan det være på tide å endre måten du sier det på.

Har du mistet besinnelsen, er det din jobb å reparere: ta ansvar, si hva du gjorde, si at du ikke skulle ha gjort det, og hør hvordan barnet har det. Bufdir råder også foreldre til å rose oftere enn de kritiserer, slik at de positive tilbakemeldingene er i klart flertall, og til å spørre seg om grensene egentlig handler om eget behov for kontroll eller om hva andre tenker.

Med tenåringer endrer grensesettingen seg. Bufdir beskriver i artikkelen om å sette grenser for tenåringen grenser som trygge rammer heller enn forbud, og anbefaler å lytte til ungdommens syn, finne regler sammen der det går, og snakke om grenser når begge er rolige.

Foreldreprogram med forskning bak

Bøker er ikke det eneste alternativet. Bufdir beskriver ICDP (International Child Development Programme) som et forebyggende, gruppebasert program for foreldre med barn i alderen 0–18 år. Gruppene ledes av to veiledere og møtes omtrent hver uke, åtte ganger i standardversjonen og tolv i versjonen for foreldre med minoritetsbakgrunn, og anbefalt gruppestørrelse er 5–10 personer. De fleste gruppene arrangeres av kommunen, og Bufdir råder foreldre som vil være med, til å kontakte kommunen sin. Noen familievernkontor tilbyr også foreldreveiledning.

Folkehelseinstituttet har evaluert ICDP i en randomisert kontrollert studie på oppdrag fra Bufdir, med 590 foreldre. De som deltok, rapporterte at de følte seg tryggere i foreldrerollen og brukte en mer støttende stil enn kontrollgruppen, men forskerne fant ingen forskjell i positivt engasjement eller konflikter mellom foreldre og barn. Effektene var små, og de bygger bare på foreldrenes egne rapporter.

For barn med atferdsvansker finnes De utrolige årene (DUÅ), utviklet av Carolyn Webster-Stratton i USA. Ungsinn har vurdert foreldreprogrammet for barn i alderen 3–12 år til evidensnivå 5, tiltak med sterk dokumentasjon på effekt. DUÅ har foreldreveiledning i grupper for babyer, førskolebarn og skolebarn; for førskolebarn varer et forløp 16 uker ved moderate vansker og 18–20 uker når det brukes som behandling.

Vil du lese på egen hånd, har Bufdirs nettjeneste Foreldrehverdag artikler, videoer og podkaster for foreldre med barn i alderen 0–18 år, og den er inspirert av ICDP. Der finner du også en foreldrestiltest med ti spørsmål som tar omtrent fem minutter.

Slik velger du bok

Ingen bok løser alt, og det som passer for ett barn, passer ikke nødvendigvis for et annet. Noen spørsmål kan hjelpe når du står i bokhandelen eller på biblioteket: Hvem har skrevet boken, og hva bygger rådene på? Er rådene i tråd med det forskningen sier om varme kombinert med tydelige grenser? Og anbefaler boken noe som strider mot barneloven, som fysisk avstraffelse eller skremsler?

En memoarbok som «Bringing Up Bébé» kan gi gode ideer om rutiner, men den er ikke et behandlingsprogram. Strever barnet med atferd over tid, er helsestasjonen og kommunens foreldreveiledning et bedre første steg enn enda en bok. ICDP er evaluert på norske familier, og DUÅ har sterk dokumentasjon på effekt.