Bioluminescens i havet: guide til fenomenet og dykking

Lysets liv i havets mørk

Bioluminescens er utstråling av synlig lys fra levende organismer, og kommer av biokjemiske og biofysiske prosesser inne i organismen, ifølge Store norske leksikon. Et av de best kjente eksemplene er morild, som skyldes visse alger i sjøen og blir sterkest synlig ved omrøring, for eksempel i kjølvannet på en båt, ifølge Store norske leksikon. I sjøen rundt norske kyster lever også flere arter av ribbemaneter som kan produsere lys, ifølge Store norske leksikon.

For dykkere øker trykket lineært med dybden. Ti meter under overflaten tilsvarer trykket to atmosfærer, 20 meter tre atmosfærer, og så videre, ifølge Store norske leksikon. Fra 30–40 meters dyp med luft som pustegass oppstår fenomenet nitrogen-narkose, der dømmekraften svekkes, ifølge Store norske leksikon. Planlegging, kontrollert oppstigning og riktig utstyr er derfor avgjørende for alle som vil oppleve havets mørke områder.

Livets kjemi: hvordan algene lyser

De biokjemiske prosessene som fører til bioluminescens er i prinsippet de samme hos alle organismer som har denne egenskapen. Svært ofte er det et protein, luciferin, som oksideres av et enzym, luciferase. Fargen på det avgitte lyset kan variere fra blått hos enkelte organismer til rødt hos andre, ifølge Store norske leksikon. I varmere havområder, for eksempel i Middelhavet, finnes såkalte ildpølser som sender ut et blågrønt lys, ifølge Store norske leksikon.

Fureflagellater er en type alger som ofte står bak morild. Cellene er små, fra noen tusendeler av en millimeter til 2 millimeter, og de kan svømme opp til 0,5 millimeter i sekundet, ifølge Store norske leksikon. Noen er fotosyntetiserende planteplankton med gulbrune kloroplaster, mens andre er fargeløse og ernærer seg heterotroft ved å spise andre organismer, ifølge Store norske leksikon. Det er beskrevet nær 2 000 arter fra planktonet, omtrent 100 kan danne masseforekomster som gir rødt vann, men mindre enn 50 er kjent som giftige, ifølge Store norske leksikon.

Lysende bakterier finnes hos slektene Photobacterium, Allivibrio og Vibrio. De er vanlige i marine miljøer hvor de lever fritt i vannet eller på overflaten av levende eller død fisk. Noen fisker og blekkspruter har egne lysorganer hvor bakteriene vokser og produserer lys, ifølge Store norske leksikon. Lyset som bakteriene sender ut, sendes nedover i vannet og likner på måneskinn, noe som kan hjelpe akkaren med å unngå rovdyr, ifølge Store norske leksikon.

Bioluminescens i ulike havområder

Fureflagellater finnes i alle hav og i ferskvann, men deres relative betydning og artsrikdom er størst i varme hav, ifølge Store norske leksikon. I varmere havområder som Middelhavet finnes det også ildpølser som sender ut blågrønt lys, ifølge Store norske leksikon. For den som vil oppleve fenomenet, betyr det at destinasjoner i tempererte og varme strøk kan by på sterke opplevelser.

I norske farvann er slektene Tripos, Protoperidinium, Prorocentrum og Dinophysis karakteristiske for mikroplanktonet i sommerhalvåret, ifølge Store norske leksikon. Flere arter sender ut lys når de blir forstyrret. Dette sesongmønsteret gjør sommeren til den mest aktuelle perioden for observasjon langs norskekysten.

Bioluminescens i norske farvann

Norske kystfarvann huser flere arter som kan produsere bioluminescens. I sommerhalvåret er slektene Tripos, Protoperidinium, Prorocentrum og Dinophysis karakteristiske i mikroplanktonet, ifølge Store norske leksikon. I tillegg lever flere arter av ribbemaneter i sjøen rundt norske kyster som kan produsere lys, ifølge Store norske leksikon.

Fordi vannet er kaldt og fenomenet ofte knyttet til sommerhalvåret, krever nattdykk i Norge grundig planlegging. Dykkeren må ta høyde for at trykket øker raskt med dybden, og at nitrogen-narkose kan oppstå fra 30–40 meter når man bruker vanlig luft, ifølge Store norske leksikon. Kontrollert oppstigning og bruk av anerkjente dekompresjonstabeller er nødvendig for å redusere risikoen for trykkfallsyke, ifølge Store norske leksikon.

Fureflagellater i tall

Cellene er små, fra noen tusendeler av en millimeter til 2 millimeter. De kan svømme opp til 0,5 millimeter i sekundet, nesten 2 meter per time. Det er beskrevet nær 2 000 arter av fureflagellater fra planktonet, omtrent 100 kan danne masseforekomster som gir rødt vann, men mindre enn 50 er kjent som giftige, ifølge Store norske leksikon.

Utstyr og forberedelser ved dykking

Scubadykkere er selvforsynt med luft fra én eller flere pustegassflasker. Sammensetningen i pusteluften er som vanlig luft på overflaten, med 21 prosent oksygen og 79 prosent nitrogen, ifølge Store norske leksikon. Ved moderat arbeidsbelastning regnes det med et luftforbruk på cirka 20–30 liter per minutt ved overflaten. Forbruket øker med 1 bar for hver tiende meter dybde, slik at på 10 meter er forbruket økt til 40–60 normal liter, ifølge Store norske leksikon.

For dykk utover grunnleggende nivå finnes det ulike pustegassblandinger. I Norge finnes standard blandinger av nitrox med redusert nitrogenandel, men slik gass krever spesiell opplæring fordi den betegnes i samme fareklasse som rent oksygen, ifølge Store norske leksikon. For dypdykking brukes heliox, en blanding av helium og oksygen, fordi helium ikke gir inertgassnarkose, ifølge Store norske leksikon.

Riktig bruk av anerkjente dekompresjonstabeller begrenser risikoen for trykkfallsyke, men eliminerer den ikke, ifølge Store norske leksikon. Dykkeren bør holde oppstigningshastigheten under kontroll, og ved opphold på dyp større enn ti meter må det foretas stopp på veien til overflaten, ifølge Store norske leksikon. God fysisk form og medisinsk godkjenning anbefales før dypere dykk.

Møtet med lys i mørket

Når fureflagellater blir mekanisk forstyrret, sender de ut lys. Dette fenomenet kalles morild, og det blir sterkest synlig ved omrøring i sjøen, ifølge Store norske leksikon, ifølge Store norske leksikon. For dykkere betyr det at hver bevegelse i vannet kan utløse små lysglimt rundt seg.

Opplevelsen skiller seg markant fra dagdykk. I mørket er det viktig med godt lysutstyr for orientering og sikkerhet, samt at man kjenner til dybdens påvirkning på kroppen. Nitrogen-narkose kan svekke dømmekraften fra 30–40 meters dyp med luft, og trykkfallsyke er en risiko ved for rask oppstigning, ifølge Store norske leksikon, ifølge Store norske leksikon. Å dykke med en erfaren makker og følge anerkjente sikkerhetsrutiner gir den tryggeste opplevelsen.

Om bioluminescens

De biokjemiske og biofysiske prosessene som fører til bioluminescens er i prinsippet de samme hos alle organismer som har denne egenskapen, ifølge Store norske leksikon.

Sikkerhet og risikohåndtering under dykking

Trykket øker lineært med dybden, ifølge Store norske leksikon. Nitrogen-narkose er en reversibel endring i bevissthet forårsaket av komprimert nitrogen. For komprimert luft inntreffer dette på omtrent 35 meters dyp, men det er store individuelle variasjoner, og noen vil kunne merke symptomer allerede på 20–30 meters dybde, ifølge Store norske leksikon. Symptomer inkluderer sløvhet, redusert dømmekraft og forvirring, ifølge Store norske leksikon.

For å unngå nitrogennarkose kan man redusere nitrogeninnholdet i pustegassen, eller bruke heliox i dypdykking, ifølge Store norske leksikon. Årsaken til trykkfallsyke er nitrogengassbobler som dannes under oppstigning. Hvor mye nitrogen kroppen har tatt opp, avhenger av dybde og bunntid, ifølge Store norske leksikon. Forebygging skjer ved kontrollert oppstigning og ved å følge dekompresjonstabeller, ifølge Store norske leksikon.

Behandling av trykkfallsyke er i første rekke rekompresjon i trykkammer, og oksygenpusting bør startes raskt, ifølge Store norske leksikon. Dyp dykking er krevende, og profesjonelle operasjoner krever medisinsk godkjenning. Dykking bør aldri gjennomføres alene; en erfaren makker som følger med på hverandre, er en sentral del av sikkerheten.

Miljø og økosystem

Masseforekomst av fureflagellater kan gi vannet tydelig farge, for eksempel rødt vann, ifølge Store norske leksikon. Omtrent 100 arter kan danne slike masseforekomster, og mindre enn 50 er kjent som giftige, ifølge Store norske leksikon. Dykker bør derfor være oppmerksom på vannfarge og unngå å svelge vann under dykket.

Fureflagellater er en viktig del av planktonet og danner grunnlag for marine næringskjeder. Noen arter lever i symbiose med koraller i varme hav, ifølge Store norske leksikon. Å vise hensyn til naturen, unngå unødig forstyrrelse og følge lokale retningslinjer bidrar til å ta vare på økosystemet.

Dypdykking: tall og fakta

Det har vist seg mulig for mennesker å arbeide helt nede på 300–400 meters dybde, blant annet i forbindelse med olje- og gassinstallasjoner på havbunnen, ifølge Store norske leksikon. Bare 26 personer er kjent for å ha dykket til minst 240 meter på selvstendig pustegass rekreasjonelt, og John Bennett ble den første til å nå 300 meter med scubautstyr i 2001, ifølge Wikipedia.

Dykking: krav og forberedelser

Folk som dykker med utstyr og ikke har dykking som jobb, skal ikke dykke dypere enn omtrent 20 meter, ifølge Lille norske leksikon. Fra 30 meters dyp kan man bli sløv og treg på grunn av dybderus, ifølge Lille norske leksikon. For å gå dypere kreves videre opplæring, og de fleste opplæringsbyråer sertifiserer nybegynnere til 18–20 meter, ifølge Wikipedia.

Videre trening er normalt nødvendig for sertifisering opp til 30 meter med luft, og spesialisert trening finnes for 40 meter, ifølge Wikipedia. Dykking med nitrox krever kunnskap om oksygengrenser, fordi gassen er i samme fareklasse som rent oksygen, ifølge Store norske leksikon. Å bygge erfaring gradvis, lære seg gassblandingers egenskaper og alltid dykke med makker, er grunnleggende for sikkerhet.

Essensielle ressurser for dykkere

Hvis du skal dykke for å oppleve bioluminescens eller andre undervannsopplevelser, trenger du mer enn grunnleggende utstyr. Her er de viktigste kunnskapsområdene og forberedelsene:

• Forståelse av trykk og dybde: Ti meter under overflaten tilsvarer trykket to atmosfærer, og risikoen for nitrogen-narkose øker fra 30–40 meter med luft, ifølge Store norske leksikon.
• Kjennskap til dekompresjonstabeller: Riktig bruk begrenser risikoen for trykkfallsyke, men eliminerer den ikke, ifølge Store norske leksikon.
• Riktig sertifisering for planlagt dybde: Nybegynnere bør holde seg til omtrent 20 meter, mens videre trening kreves for dypere dykk, ifølge Lille norske leksikon.
• Kunnskap om nitrox og heliox: Nitrox med redusert nitrogenandel finnes i standard blandinger, mens heliox brukes i dypdykking for å unngå nitrogen-narkose, ifølge Store norske leksikon, ifølge Store norske leksikon.
• Backup-plan og makker: Dyp dykking bør aldri gjøres alene. En erfaren makker og felles sikkerhetsøvelser er avgjørende.

Lysende bakterier

Store norske leksikon

Trykk, gasser og sikkerhet

Nitrogen-narkose inntreffer ved omtrent 35 meters dyp med komprimert luft, men noen merker symptomer allerede på 20–30 meter, ifølge Store norske leksikon. For å unngå tilstanden kan dykkere bruke heliox i dypdykking, eller holde seg til grunnere farvann, ifølge Store norske leksikon.

Trykkfallsyke forebygges gjennom kontrollert oppstigning og bruk av dekompresjonstabeller, ifølge Store norske leksikon. Dersom symptomer oppstår, er rekompresjon og oksygenpusting førstehjelp, ifølge Store norske leksikon. God fysisk form, medisinsk godkjenning og kontinuerlig opplæring gir den beste forutsetningen for trygge dykk i mørket.