En journalist gikk til Jostedalsbreen for å forstå isens kraft. Breiskaver, smeltevann og isens stille, men urokkelig arbeid på landskapet—en reportasje om natur og forandring.
Innhold i artikkelen (6)
Møtet med stillesang
Når jeg først så Jostedalsbreen, var min første reaksjon taushet. En kilometer bred og hundrevis av kilometer lang isbule, som strekker seg over dal og fjell som en utslett drage. Isen lyste blå-hvit i sommersolen—farger som ikke finnes andre steder på Jorden.
Vår guide, en geofast fra Sogn og Fjordane, smilte til min forbauselse. 'Isen ser stille ut,' sa han. 'Men den beveger seg hele tiden. Bare så sakte at du ikke kan se det mens du står her.'

Steinene som isens arbeidere
Under isen ligger Jostedalsbreen et komplekst arbeids-maskineri av press, friksjon og erosjon. Steiner og grus trekkes med isen, og over tid skraper de valle og fjellsider ned til deres mest primitive former. Landskapet blir skulpturert av en kraft som mennesker ikke kan motstå.
Vi gikk langs en bresprake—en spalte i isen så dyp at kanten forsvant i mørket. En brekjempe kunne falt ned der og aldri vært funnet. Isen var både vakker og grusom.
Tall og trender
Jostedalsbreen har gjennomgått dramatiske endringer de siste 150 årene. Isen krymper, men kraften den hadde i det siste istidsholdepunktet fortsetter å påvirke landskapet.
De som leverer på isens vilje
Vi møtte lokale som har brukt hele livet sitt til å studere og leve ved siden av breen.
Smeltevannets eventyr
Det mest dramatiske aspektet av Jostedalsbreen er smelteprosessen. Om sommeren blir milliarder av liter vann løslattet fra breen hver dag, og det strekker seg gjennom kløfter og ned til Jostedalsvatnet. Vannet er blågrå fra alle mineraler og steinstøv som isen har pulverisert til.
Smeltevannets volum og kraft er så stor at det skaper helt nye dallandskaper—det erer ut nye kanaler og graver dypere grep i fjellene. Landskapet blir remodellert hvert år av bare denne prosessen.
Når mennesket møter evigheten
Jostedalsbreen er en påminnelse om at Jorden ikke er stabil eller uforanderlig. Breen arbeider stille og utrettelig, skaper og ødelegger landskap på en tidsskala som overskrider menneskets oppfattelse. Vi er vertshus for prosesser som er både større og eldre enn oss.
Men isen forsvinner. Klimaendringene gjør sitt arbeid, og breen krymper år for år. Kanskje er mitt møte med isen et møte med noe som ikke vil være der om hundre år. Det gjør opplevelsen ennå mer verdifull.






