Camus kontra Sartre — absurdisme og eksistensialisme i kamp

To venner, to helt ulike svar på samme spørsmål

Albert Camus og Jean-Paul Sartre var begge franske forfattere og tenkere som levde gjennom andre verdenskrig. Begge tok utgangspunkt i en menneskehet uten Gud, ifølge Camus i Store norske leksikon, og spurte hvordan man skal leve når verden ikke gir noen ferdig mening.

Camus' svar var å erkjenne det absurde og leve fullt ut likevel, uten å flykte inn i håp eller selvmord, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy sin artikkel om Camus. Sartres svar var at mennesket er radikalt fritt, og derfor fullt ansvarlig for hvem det velger å bli, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy sin artikkel om Sartre.

Vennskapet endte i 1952, etter at Camus' bok L'Homme révolté (1951; norsk Opprøreren) førte til brudd med Sartre, ifølge Camus i Store norske leksikon. De forsonet seg aldri offentlig før Camus døde i 1960.

Tall og trender

Camus' essay om det absurde, Le Mythe de Sisyphe (norsk Myten om Sisyfos), kom ut i 1942, samme år som romanen L'Étranger (Den fremmede), ifølge Camus i Store norske leksikon. Camus fikk Nobelprisen i litteratur i 1957 og omkom i en bilulykke i 1960, ifølge samme kilde. Sartre ble tildelt Nobelprisen i litteratur i 1964, men nektet å ta imot den, og døde i 1980, ifølge Sartre i Store norske leksikon.

Camus sier nei — Sartre sier ja og kjemper

Sartre mente at mennesket ikke kan skyve ansvaret for sine valg over på Gud, naturen eller omstendighetene. Å late som om man ikke er fri, kalte han «ond tro» (mauvaise foi, på engelsk «bad faith») – en form for selvbedrag, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy sin artikkel om Sartre. Camus på sin side tok avstand fra merkelappen eksistensialist og mente at eksistensialister som Kierkegaard, Jaspers og Heidegger til slutt flyktet fra det absurde i stedet for å bli stående i det, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy sin artikkel om Camus.

Slik opplevde verden de to filosofiene

Sartre var politisk aktiv. Han grunnla det politisk-litterære tidsskriftet Les Temps modernes i 1945, sto i perioder kommunistpartiet nær og grunnla i 1973 den venstreorienterte avisen Libération, ifølge Sartre i Store norske leksikon.

Camus tok derimot avstand fra dogmatismen i det franske kommunistpartiet og distanserte seg stadig tydeligere fra Sartres eksistensialisme, ifølge Camus i Store norske leksikon. I Opprøreren avviste han revolusjonær vold og totalitære løsninger.

Bruddet ble offentlig da Les Temps modernes trykket Francis Jeansons kritiske anmeldelse av Opprøreren. Uenigheten ble et av de store politisk-intellektuelle skillene i den kalde krigens Frankrike, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy sin artikkel om Camus.

Hvilken filosof skulle du følge — praktisk råd

Camus' tanke kan leses som en invitasjon til å slutte å lete etter en mening universet ikke gir, og heller leve bevisst og helhjertet i det man faktisk har. Myten om Sisyfos ender med at man må forestille seg Sisyfos lykkelig, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy sin artikkel om Camus.

Sartres tanke legger vekten på ansvar: fordi ingenting er forhåndsbestemt, former mennesket seg selv gjennom sine valg og handlinger.

De to posisjonene utelukker ikke hverandre i praksis. Man kan akseptere det man ikke kan kontrollere, slik Camus foreslår, og ta ansvar for det man kan velge, slik Sartre krever.

Hvem hadde rett?

Camus døde 4. januar 1960, ifølge Camus i Store norske leksikon, mens Sartre levde til 15. april 1980, ifølge Sartre i Store norske leksikon. Spørsmålene de stilte om mening, frihet og ansvar blir fortsatt lest og diskutert.

Hvem som hadde rett, er ikke avgjort. Camus pekte på faren ved å ofre mennesker for en historisk idé, Sartre på faren ved å skyve ansvaret fra seg. Begge advarslene står seg som utgangspunkt for egen tenkning.