Camus kontra Sartre — absurdisme og eksistensialisme i kamp

To venner, to helt ulike svar på samme spørsmål

Albert Camus og Jean-Paul Sartre var begge franske filosofer som levde gjennom andre verdenskrig, og begge stilte seg det samme spørsmålet: hvis Gud ikke finnes og universumet er meningsløst, hvordan skal jeg leve?

Camus sin svar var: erkjenn absurditeten og gjør arbeidet ditt veldig godt likevel. Du må ikke søke mening — bare handling. Sartre sin svar var helt annerledes: du er 100% fri, derfor er du 100% ansvarlig. Du *må* velge mening og kjempe for den.

I 1952 gjorde de sitt evig politiske brudd. De døde uten å forsone. Men deres kampen handler ikke bare om filosofi — den handler om hvordan du skal leve ditt liv.

Tall og trender

Psykologisk forskning viser at mennesker som følger Camus-filosofi (aksepter absurditet) har lavere depresjon enn de som følger Sartre (du må skape mening). Men Sartre-følgere rapporterer høyere tilfredshet når de klarer å finne en sak å kjempe for.

Camus sier nei — Sartre sier ja og kjemper

Sartre mente at hvis du ikke velger en sak å kjempe for, er du feig. Du *må* engasjere deg, du *må* være politisk, du *må* ta stilling. Hvis du ikke gjør det, er du «in bad faith» — du lyver for deg selv.

"«Vi er vårt valg. Og hvis du ikke velger — så velger du ikke å velge, som er en type valg. Du kan ikke unnslippe friheten.» — Jean-Paul Sartre"

Slik opplevde verden de to filosofiene

Sartre deltok aktivt i politikk. Han var kommunist (til dels), han signerte manifest, han skrev artikler. Han mente at filosofi uten handling var bare tull. Camus så på det annerledes: politisk aktivisme kunne bli sin egen form for «bad faith» — du søker mening gjennom aktivismen i stedet for gjennom selve arbeidet.

For Camus var politikk ofte en unnskyldning. Du velger side fordi det gir deg en identitet og en gruppe. Men dette var bare en annen form for løgn.

Sartre fryktet at Camus-filosofien ville føre til passivisme. Camus fryktet at Sartres filosofi ville føre til totalitarianisme — fordi mennesker ville ofre andre mennesker for deres «valgte sak.» (Og historien ga ham rett: många totalitariske regimer var ideologisk motivert.)

Hvilken filosof skulle du følge — praktisk råd

Hvis du er deprimert eller utbrent: følg Camus. Slutt å søke mening. Gjør jobben din veldig godt, ikke fordi den betyr noe, men fordi DU velger at den skal betyr noe for deg selv. La gå på depresjonen.

Hvis du er ung og energisk og vil endre verden: følg Sartre (delvis). Velg en sak du bryr deg om. Kjempe for den. Men ikke gjør det med Sartres absolutte alvor — husk Camus også: saken din er kanskje absurd, og det er OK.

Det beste er egentlig å kombinere dem. Vær skeptisk som Camus (ingenting har stor betydning). Men kjempe som Sartre (likevel gjør det). På den måten unngår du både depresjon og fanatisme.

Hundre år senere — hvem havde rett?

Camus døde i 1960. Sartre døde i 1980. Hvis de kunne spørre seg selv nå, ville de kanskje se at de begge hadde rett om noen ting — og feil om andre.

Camus hadde rett om at mening ofte er selvbedrag. Men Sartre hadde rett om at mennesker trenger å kjempe for noe. Løsningen er kanskje: kjempe bevisst med vitenskap om at kampen kanskje ikke betyr noe. Det er den sterkeste stillingen.

I dag kunne de ha vært venner igjen.