CSRD er innsnevret og utsatt etter EUs omnibus-forenkling. Her er forskjellen mellom CSRD og tradisjonelle ESG-rammer, og hva de nye kravene betyr for norske bedrifter.
Innhold i artikkelen (6)
Bakgrunn: Hvorfor endrer regelverket?
Klimaendringene og miljøkrisen har tvunget myndigheter til å stille strengere krav til bedriftenes åpenhet om bærekraft. EU innførte i 2022 CSRD (Corporate Sustainability Reporting Directive) for å standardisere klimarapporteringen, med gradvis innfasing fra regnskapsåret 2024. EUs forenklingspakke omnibus I, som trådte i kraft 18. mars 2026, har siden utsatt og innsnevret kravene til foretak med over 1 000 ansatte og mer enn 450 millioner euro i omsetning, ifølge Europakommisjonen. I Norge er kravene i regnskapsloven fra regnskapsåret 2027 begrenset til foretak med salgsinntekter over 5 milliarder kroner og over 1 000 årsverk — om lag 120–160 selskaper, mot over 1 000 etter de opprinnelige reglene, ifølge regjeringen.no. Dette er likevel et betydelig skifte fra tidligere ESG-rammer, som var frivillige og uensartede. Hovedmålet er å sikre at investorer, kunder og andre interessenter får sammenlignbar informasjon om bedriftenes miljø-, sosial- og styringsmessige påvirkning.
Tall og trender
Kravene rammer foretakene ulikt etter størrelse og om de tidligere rapporterte etter det eldre NFRD-direktivet. Europakommisjonen har anslått de årlige rapporteringskostnadene til rundt 1 million kroner per foretak for store selskaper som allerede var omfattet av NFRD, ifølge Europakommisjonen. Konsulentselskapene Milieu Law & Policy Consulting og CEPS har anslått at engangskostnadene for børsnoterte NFRD-foretak kan ligge på rundt 3,5 millioner kroner det første året, mens tidligere unntatte, ikke-børsnoterte foretak kan ligge nærmere 400 000 kroner, ifølge Økonomi24. I Norge omfattet de opprinnelige reglene om lag 1 200 store og børsnoterte foretak fra regnskapsåret 2024, ifølge regjeringen.no. Etter omnibus-innstrammingen er tallet redusert til 120–160 foretak fra regnskapsåret 2027.
Hva er CSRD?
CSRD er et obligatorisk EU-direktiv som krever rapportering av miljø-, sosiale og styringsmessige forhold. Ifølge Europakommisjonens egen beskrivelse skal foretakene opplyse både om risikoer og muligheter som følger av sosiale og miljømessige forhold, og om hvordan virksomheten selv påvirker mennesker og miljø — det som gjerne kalles dobbel vesentlighet. I Norge er kravene tatt inn i regnskapsloven kapittel 2, som pålegger store foretak og børsnoterte små og mellomstore foretak å utarbeide en bærekraftsrapport som del av årsberetningen. Rapportene skal gjennomgås av ekstern revisor, noe som gjør ordningen bindende og lovfestet på en annen måte enn frivillige ESG-rammer.
Tradisjonelle ESG-rammer — mer fleksible, men mindre konsistente
ESG (Environmental, Social, Governance) er ikke ett enhetlig rammeverk, men heller en paraplybetegnelse for frivillig klimarapportering. Bedrifter har kunnet velge mellom GRI, SASB, CDP og mange andre standarder — eller lage sin egen tilnærming. Dette har gitt fleksibilitet, men også skapt forvirring. To bedrifter kan rapportere på helt ulike måter, noe som gjør det vanskelig for investorer å sammenligne miljøpåvirkning på tvers av sektorer. ESG-rapportering har også vært mindre binding og følgsomt, siden det var frivillig og sjelden inkludert i offisiell finansiell rapportering.
Hva betyr dette praktisk for bedrifter?
For bedrifter betyr CSRD at de må investere betydelig i nye systemer for datainnsamling, analyse og rapportering. Dette krever ofte nye IT-løsninger og ekstra personell med ekspertise innen bærekraftsmåling. Bedrifter må også kartlegge hele verdikjeden sin — ikke bare egne operasjoner, men også leverandører og distribusjon. Dette kalles 'scope 3'-utslipp og kan være komplisert å dokumentere. Samtidig gir CSRD også muligheter: bedrifter som blir gode på bærekraftsrapportering kan oppnå bedre tilgang til kapital, som det vokser en egen 'grønn finans'-sektor omkring.
Hva skjer videre?
Når de innsnevrede CSRD-kravene trer i kraft for de største foretakene fra regnskapsåret 2027, gjelder de et langt mindre antall selskaper enn opprinnelig planlagt. Omnibus-pakken har redusert antallet rapporteringspliktige foretak med rundt 80 prosent sammenlignet med de opprinnelige EU-reglene, ifølge Europakommisjonen. For norske bedrifter som eksporterer eller har investorer globalt, kan det likevel være nyttig å følge utviklingen i bærekraftsrapportering, siden investorer og forvaltere i økende grad etterspør denne typen informasjon uavhengig av lovkrav.
Emner
