Klimarapportering i Norge: hva god rapportering inneholder

Hva god klimarapportering handler om

God klimarapportering viser etterprøvbare utslippstall og konkrete tiltak, ikke bare ambisjoner om å bli klimanøytral en gang i fremtiden.

Hvilke norske foretak som er pålagt å rapportere, og fra hvilket regnskapsår, er dekket i CSRD i Norge: hvem må rapportere og hvordan. Denne artikkelen ser på hva selve rapporteringen bør inneholde, og hvilke rammeverk den bygger på.

Rammeverkene bak klimarapportering

Grunnlaget for de fleste klimaregnskap er GHG-protokollen, som deler utslipp i tre omfang: scope 1 er direkte utslipp fra kilder virksomheten eier eller kontrollerer, scope 2 er indirekte utslipp fra kjøpt strøm, varme eller damp, og scope 3 er andre indirekte utslipp i verdikjeden — blant annet fra innkjøpte varer, transport og bruk av solgte produkter.

For foretak som må rapportere under CSRD, er det ESRS E1, EUs klimastandard fastsatt av EFRAG, som setter kravene. Standarden omfatter 11 opplysningskrav om blant annet klimamål, energibruk og brutto scope 1-, 2- og 3-utslipp.

Miljødirektoratet har en egen veileder for bærekraftsrapportering for næringslivet som går gjennom krav, metode og verktøy for klima- og miljøtemaene i ESRS. For virksomheter som ikke er rapporteringspliktige, tilbyr Miljøfyrtårn et klimaregnskap basert på årlig rapportert energi-, avfalls- og transportdata, som del av den vanlige sertifiseringsordningen.

Hva kjennetegner god rapportering

ESRS bygger på dobbel vesentlighet: virksomheten skal vurdere både hvordan den selv påvirker klima og samfunn, og hvordan klimarisiko påvirker virksomheten økonomisk. En rapport som bare dekker den ene retningen, mangler et sentralt element i standarden.

Konkrete tall fremfor vage formuleringer er et annet kjennetegn. Et mål om å «bli karbonnøytral» uten årlige delmål og et definert utgangsår lar seg ikke etterprøve. De opplysningskravene som er beskrevet over, forutsetter at målene er tallfestet og knyttet til et referanseår.

Sporbarhet i underlagsdataene blir viktigere jo lenger ut i scope 3 en virksomhet rapporterer, siden disse tallene ofte bygger på leverandørdata og estimater fremfor direkte målinger.

Krav i tall

ESRS E1 inneholder 11 opplysningskrav, deriblant klimamål, energibruk og brutto scope 1-, 2- og 3-utslipp. GHG-protokollens rammeverk for scope 1, 2 og 3 er det samme regnskapet norske foretak legger til grunn for utslippstallene i rapportene sine.

Eksempler fra norske selskaper

Equinor opplyser at selskapets 2030-ambisjon er en 50 prosent netto reduksjon i egne (scope 1+2) utslipp fra driften, sammenlignet med 2015, og en oppstrøms CO2-intensitet under 6 kg CO2 per fat oljeekvivalent.

Hydro oppgir et mål om å redusere utslipp fra egen virksomhet med 30 prosent innen 2030, sammenlignet med et referanseår i 2018.

Orkla opplyser at selskapet skal redusere egne klimagassutslipp med 70 prosent innen 2030, sammenlignet med 2016, og at klimamålene er godkjent av Science Based Targets initiative (SBTi).

Oppsummering

God klimarapportering hviler på anerkjente rammeverk som GHG-protokollen og ESRS E1, med tall som kan spores tilbake til definerte referanseår og metoder — ikke på en egen rangering eller et selverklært karaktersett.

Equinor, Hydro og Orkla er eksempler på selskaper som oppgir konkrete, tallfestede mål for 2030 på sine egne rapporteringssider. For hvilke foretak som er pålagt å rapportere under CSRD, og når kravene trer i kraft, se CSRD i Norge: hvem må rapportere og hvordan.