Døden og filosofien: stoisme mot eksistensialisme

Når både styring og angst blir meningsløst

Døden er den eneste virkelige sikkerhet mennesket har. Allikevel er det få ting vi er så dårlig forberedt på, og få ting som skaper så mye angst og forvirring. Uansett hvor rik eller mektig du er, uansett hvilken medisinsk behandling som finnes, så kommer den dag for deg også. Det er nettopp her filosofien blir verdifull, fordi den handler om hvordan vi skal leve når vi vet dette. I over to tusen år har to helt ulike måter å tenke på – stoisismen som oppsto i det antikke Athen, og eksistensialismen som blomstret på 1900-tallet – tilbudt mennesker en vei gjennom denne frykten, men på helt motsatte måter.

Stoikerne sier: aksepter det som er uunngåelig, og finn freden i akseptansen av det du ikke kan endre. Eksistensalistene sier helt noe annet: du er helt fri, og nettopp denne uendelige friheten er både din største kraft og din største byrde. Denne artikkelen skal ikke gi deg det «riktige» svaret på hvordan du skal møte døden – fordi et slikt universelt svar finnes ikke – men den skal gi deg to kraftige redskaper for tanken, og hjelpe deg til å forstå din egen, helt personlige forhold til det som ingen menneske kan unngå.

Stoisismen: fra antikken til i dag

Stoisismen oppsto i det antikke Athen rundt år 300 før vår tidsregning, grunnlagt av filosofen Zenon fra Kition. Fra første stund var det ikke bare en intellektuell idé – det var en praktisk måte å leve på, en form for treningsregime for sinnet som var like viktig som teorien. De romerske stoikerne som Seneca, Marcus Aurelius og Epiktetus brakte filosofien til sitt høydepunkt og skrev omfattende om hvordan man skal forholde seg til frykt, sorg og døden. Epiktetus skrev den berømte setningen: «Noe er innenfor vår kontroll, noe er ikke.» Det var den grunnleggende innsikten som alt annet bygget på. Hvis noe er utenfor din kontroll, og dermed uunngåelig, så er det både meningsløst og destruktivt å bruke energi på å være bekymret for det.

Stoikerne trodde på logos – en form for kosmisk fornuft eller naturlov som ordner alt i universet. Hvis alting er ordnet slik av naturen, sa de, så er det fornuftig å akseptere den ordningen heller enn å slåss mot den. Med døden er det nettopp sånn. Du kan ikke endre det faktum at du kommer til å dø, og du kan ikke endre at tiden til det blir mindre for hver dag som går. Derfor kan du heller ikke endre situasjonen ved å være redd for den. Frykten kommer, sa stoikerne, fra et eneste sted: fra den illusoriske troen på at du skal kunne unngå det uunngåelige. Hvis du slutter å tro på at det er mulig, blir det ingenting igjen å være redd for.

Eksistensialismen: frihet og ansvar

Eksistensialismen oppsto i det 20. århundre, og var en radikal reaksjon mot ideen om at verden er ordnet eller at mening ligger på lur et eller annet sted som bare venter på at mennesket skal finne det. Søren Kierkegaard på 1800-tallet var en forløper, men det var filosofer som Jean-Paul Sartre, Albert Camus og Simone de Beauvoir som brakte det til sitt fulle potensial i det 20. århundre. Der stoikerne sa «anta og aksepter», sa eksistensalistene «du er helt fri – og det er både herrlig og forferdelig på samme tid». For eksistensalistene var ikke verden styrt av en kosmisk ordning eller logos som stoikerne trodde. Mennesket er et bevisst vesen som er «kastet» inn i en verden som har ingen iboende mening, ingen plan, og ingen garanti.

Eksistensalistene så døden på en helt annen måte enn stoikerne gjorde. Døden er ikke noe som skal aksepteres stillt i stillhet – det er nettopp det som gir mening til livet. Hvis vi levde ewig og aldri døde, ville ingenting virkelig matere fordi det hele tiden ville være mer tid senere. Men fordi vi dør, må vi velge her og nå hva som skal matere. For eksistensalisten er angsten ikke en feil som skal fikses eller elimineres – det er et tegn på at du er helt bevisst på din egen frihet og ansvar. Eksistensalisme tilbyr ikke fred som stoismen gjør. Den tilbyr frihet, og frihet er aldri helt behagelig eller trygt.

Tall som viser hvordan vi forholder oss til eksistensielle spørsmål

Disse tallene viser hvor utbredt eksistensielle bekymringer om døden og mening er, og hvor ofte mennesker bruker filosofi som et verktøy for å møte dem.

Stoisk praksis: hvordan det fungerer i dag

En stoiker fra det antikke Roma ville kjenne seg helt hjemme i en moderne psykologiklinikk, fordi det vi nå kaller kognitiv atferdsterapi eller CBT er direkte basert på stoiske ideer og prinsipper. Ideen er deceptively enkel: du kan ikke kontrollere verden rundt deg eller det som skjer til deg, men du kan kontrollere din tolkning av verden og din reaksjon på det som skjer. Din oppfattelse og tolkning, ikke virkeligheten i seg selv, er det som gjør deg lykkelig eller ulykkelig. En stoiker fokuserer på hva som faktisk er innenfor hennes makt – sine egne tanker, valg, handlinger og ord – og gir slipp på bekymring om det som ikke er innenfor hennes kontroll. Med døden er det på denne måten: det du absolutt ikke kan kontrollere er døden selv og når den kommer, men det du fullstendig kan kontrollere er hvordan du lever før den kommer.

Mange mennesker oppdager stoismen akkurat når de står overfor en alvorlig krisis – en dødsdiagnose for seg selv eller noen de elsker, et tap som endrer alt, eller en uventet katastrofe. De finner at stoismen gir dem en praktisk vei til indre ro som ikke kommer av at problemet løser seg eller forsvinner, men av at de endrer sitt forhold til problemet. Seneca skrev at hvis du øver deg daglig på å tenke på at du kunne dø i dag, så blir livet dyrere for deg. Du slutter å sløse tid på det som ikke virkelig materer – små intrigerer, smålig krangling, forbruk som ikke gjør noe. Du blir mer oppmerksomme på det som virkelig gjør livet verdt å leve.

Eksistensialistisk praksis: velge og handle bevisst

For en eksistensialist handler det ikke om å finne ro eller en tilstand av akseptanse, men om å finne autentisitet gjennom bevisst valg og handling. Albert Camus skrev det berømte essayet «Det absurde» der han argumenterer for at livet har ingen iboende mening, men at mennesket kan oppnå en slags frigjøring gjennom å bli fullt bevisst på dette faktum. Han brukte det kraftige bildet av Sisyfos, som ble straffet til å skyve en stein opp en bakke for alltid, bare for å se den rulle ned igjen, gang etter gang, for all evighet. Camus sa: selv i dette ville Sisyfos kunne være lykkelig, hvis han valgte fullt bevisst og ærlig å være det. For eksistensalisten handler det ikke om ro eller akseptanse, men om frihet.

Eksistensalisme gir mye frihet – men den gir også angst og ubehag. For hvis alt er valg, og du er helt ansvarlig for valget ditt, så er det ingenting og ingen å skylde på. Du kan ikke si «jeg hadde ikke noe valg» eller «samfunnet gjorde meg til sånn» eller «det var ikke min feil». Mange mennesker finner det frigjørende og kraftfullt å ta fullt ansvar for sitt eget liv. Andre finner det overvelmende og skummelt. Men både Sartre og Camus var klar på dette ene punktet: dette er vilkåret for å være menneske. Vi er ikke dommere eller naturens skapninger eller programert av instinkter alene. Vi er frie, og derfor er vi ansvarlige.

Hva stoisisme og eksistensialisme har til felles

Både stoikerne og eksistensalistene var opptatt av noe fundamentalt det samme: at vi må bli oppriktig og autentisk. Vi må slutte å løpe fra det som er sant om virkeligheten, og møte det som det faktisk er. Ingen av dem prediker «troll deg selv» eller «tenk positive tanker og alt blir bra» eller «ignorer problem så går de bort». Begge skolene sier at det første og viktigste steget er å se sannheten fullt i øynene – at vi er dødelig, at livet ikke er rettferdig eller riktig, at verden ikke er bygget rundt oss, at det finnes ingen garanti eller trygghet.

Etter det steget skiller de seg fundamentalt fra hverandre på en viktig måte. Stoikeren sier: nå som du ser sannheten, kan du akseptere den og finne ro i akseptansen og i det som er innenfor din kontroll. Eksistensalisten sier: nå som du ser sannheten, må du ta fullt ansvar for deg selv nettopp fordi verden ikke er bygget rundt deg og det finnes ingen plan. Men der starter de – begge – med det samme prinsippet. En person som ikke kan se virkeligheten som den er, som løper fra det, kan ikke være verken stoiker eller eksistensialist. Hun er bare en person som løper fra sine egne frykte og virkeligheten.

Hvordan de skiller seg: kontroll og frihet

Det er dyp og grunnleggende uenighet mellom stoisisme og eksistensialisme, og den kommer til uttrykk når det gjelder frihet og kontroll. Stoikeren mener at frihet handler om å finne det som faktisk er innenfor din makt – dine tanker, valg, og handlinger – og å fokusere der med full kraft mens du gir slipp på det som ikke er det. Det er en begrenset, men kraftig frihet som gir ro. Eksistensalisten mener at frihet er ubegrenset og uunngåelig. Du velger alltid, i hver situasjon, og du er alltid ansvarlig for valget. Det finnes ingen hvile, ingen fluktmulighet fra denne friheten.

For stoikeren er det trøstende å vite at han bare er ansvarlig for det som er innenfor hans kontroll. For eksistensalisten er det skummelt å vite at han er totalt fritt og totalt ansvarlig. Stoikeren søker ataraxia – en tilstand av fred eller likevekt – mens eksistensalisten søker autentisitet, til og med hvis det betyr ubehag og angst. En stoiker som hører at hun skal dø om ett år, kan finne ro ved å si: «Jeg kan ikke endre dette faktum, så jeg fokuserer på å leve godt og gi kjærlighet til de jeg elsker til da.» En eksistensialist som hører det samme må møte det vakle og åpne spørsmålet: «Hva skal jeg gjøre nå? Hvem skal jeg være?» Og hun kan ikke flykte fra ansvaret for svaret sitt.

Fem konkrete måter å møte døden på

Både stoisisme og eksistensialisme tilbyr ikke bare abstrakte ideer, men praktiske måter å leve på som folk bruker hver dag. Her er fem konkrete tilnærminger du kan prøve denne uken, basert på disse filosofiene.

• Stoisk visualisering: Tenk på døden din hver dag – ikke på en morbid eller depressiv måte, men som en mental forberedelse som Seneca anbefalte. Dette reduserer frykten gradvis og gjør at du setter pris på livet mens du har det.
• Eksistensialistisk journaling: Skriv ned tre valg du gjorde i dag, og spør deg selv for hver: valgte jeg dette fordi jeg virkelig ville, eller valgte jeg det fordi jeg var redd? Øk bevissthet om dine egne frie valg og ansvar.
• Stoisk fokus på nåtid: Bruk all energi på det du kan påvirke akkurat nå – dine handlinger, ord, tanker – og ikke på det som kan skje i morgen eller som du ikke kan kontrollere.
• Eksistensialistisk kunstuttrykk: Lag noe – en tegning, en sang, en tekst – som reflekterer din egen oppfattelse av frihet, ansvar, og mening. Dette gjør friheten din konkret og materiell.
• Stoisk samvær: Forbring tid med mennesker du elsker, fordi kjærlighet, tilstedeværelse og nærhet er fullstendig innenfor din makt.
• Eksistensialistisk meditasjon: Sit med ubehaget av frihet – la ikke søken etter ro eller akseptanse bli et nytt fluktmiddel fra det faktum at du må velge.

Fra antikken til i dag: eksempler fra virkeligheten

Tim Ferriss, forfatteren og podkasteren som har solgt millioner av bøker, har gjentatte ganger sagt at han praktiserer daglig stoisk meditasjon – han tenker hver morgen på muligheten for at han skulle kunne dø i dag. Serena Williams skrev i memoarene sine om noe som ligner eksistensialisme – ikke ved å bruke ordet eksplisitt, men ved å beskrive hvordan hun måtte forholde seg til det faktum at hun ikke kontrollerte tingene som ringdommeres domme, tilskuernes reaksjoner, eller medias kritikk og syn på henne. Hun måtte akseptere sin frihet til å velge hvordan hun skulle reagere på disse tingene.

I Norge har filosofen Stein Braten skrevet mye om menneskets ansvar og hvordan vi møter modernitetens flertydighet og usikkerhet – noe som høres eksistensialistisk ut. Mange mennesker møter disse ideene indirekte gjennom populærkultur: filmene til Ingmar Bergman og Andrei Tarkovsky var fulle av eksistensialistiske tanker om isolasjon, angst og ansvar. Litteraturen til Albert Camus og Franz Kafka – spesielt «Gjestebuden» til Camus – er blitt oversatt til norsk og lest bredt blant nordmenn. Selv i moderne kognitiv terapi, som brukes av tusenvis av nordmenn hver år på psykologikontor, er stoiske ideer grunnlaget for alt – selv om terapeuten kanskje ikke kaller det det eller nevner Seneca og Epiktetus.

Hvor mange praktiserer filosofi som en vei til å møte døden?

Disse tallene viser at interesse for filosofi og eksistensielle spørsmål er på vei opp, og at mange mennesker bruker disse gamle verktøyene på nye måter.

Hvordan nordmenn møter disse spørsmålene

Norge har en egen og stille tradisjon for møte med døden – eller rettere sagt, en tradisjon for ikke å snakke om det åpent. Vi er ikke så religiøse som vi var. Kirkegang i Norge har falt dramatisk fra over 50% på 1950-tallet til under 10% i dag. Det har etterlatt et større tomrom som filosofi har begynnt å fylle for mange mennesker. Vi har også en dypt inngrodd norsk holdning som ligner på stoisme: «Det hjelper ikke å klage» og «Vi gjør det beste av det vi har» er setninger som mange kjenner igjen fra oppveksten og norsk kultur.

Men vi mangler ofte den eksistensialiste delen – det fullstendige ansvaret for valget ditt og hvem du blir. Vi søker gjerne harmoni, ro og akseptans, men vi er mindre komfortable med å si høyt «jeg velger dette, og jeg er helt ansvarlig for konsekvensene – både de gode og de dårlige.» For nordmenn som er blitt sekularisert og har mistet den religiøse rammen, kan en kombinasjon av begge være særlig kraftig og givende: stoisk akseptanse av det som ikke kan endres, kombinert med eksistensialistisk bevissthet om at du – og kun du – må velge hvordan du skal leve med det som skjer.

Sånn begynner du: konkrete tips for i morgen

La dette være praktisk og konkret, ikke abstrakt. Velg deg en dag denne uken – gjerne i morgen – og gjør følgende: når du vakner og står opp, tenk på at du kunne dø i dag. Ikke på en morbid eller depressiv måte, men som en påminnelse og en mentale øvelse. Hva ville virkelig matert da? Hva ville du ha beklaget å ikke ha gjort eller sagt? Gjør noe av det som materer. Ring noen du elsker. Si noe du har villet si. Gjør en handling som betyr noe. Det er stoisk praksis, og det handler om å få perspektiv.

Senere samme dag, prøv det eksistensialiste: skriv ned tre valg du gjorde – store eller små, fra møter du hadde til hva du spiste – og spør deg selv for hver: valgte jeg dette fordi jeg virkelig ville og trodde på det, eller valgte jeg det fordi jeg var redd, eller bare av vane og rutine? Den kombinasjonen – stoisk akseptanse av de tunge og uendelige tingene pluss eksistensialistisk bevissthet om dine egne frie valg og ansvar – er ikke en teoretisk øvelse som bare filosofer gjør. Det er noe som brukes av tusenvis av mennesker hver dag, og det er noe som virkelig fungerer.

Du trenger ikke å velge den ene eller den andre siden. Du kan leve med begge, og faktisk mener mange filosofer og psykologer at det er den mest radikale og kraftige måten å leve på. Hvis du vil gå dypere inn: les en klassiker som Marcus Aurelius' «Meditasjoner» eller Albert Camus' «Sisyfos og det absurde» eller essays av Sartre. Eller snakk med en psykolog som bruker kognitiv terapi – hun vil straks gjenkjenne stoiske ideer. Det viktigste er å begynne nå, i dag. For det eneste vi virkelig vet er at tiden går, og at vi aldri vet hvor mye av den vi har igjen.