De uutforskede havdypene — 95 % er fortsatt ukjent

Havets dypeste områder — verden vi aldri har sett

Vi har flere detaljerte kart over månens overflate enn vi har av havets bunner. Til tross for at havene dekker 71 prosent av jorden vår og er hjemmet til millioner av arter, er omtrent 95 prosent av dyp-sjøområdene fremdeles uutforsket. Det handler ikke bare om vitenskapelig nysgjerrighet — dyphavsmiljøet rommer enorme ressurser, fra fossile energikilder til råmaterialer som kan revolusjonere industrien. For gründere, marine-ingeniører og investorer åpner de uutforskede dypene dører til muligheter som knapt er påbegynt.

Havets dypeste områder ligger på 11 000 meters dyp eller mer, hvor temperaturene ligger nær frysepunktet, trykket kan knuse en bil på sekunder, og lyset aldri når fram. Likevel blomstrer livet her — bakterier som spiser mineraler fra jordkjerna, fisk med lysende organer, og organismer som kan gi oss helt nye medisiner. Dette er en verden så fremmed som en exoplanet, men den ligger ordentlig hjemme på vår egen planet.

Marianergrava — verdas dypeste punkt

Marianergrava ligger ved Guam i Vestpasifia og er det dypeste stedet i verdenshavene. På sitt dypeste punkt, Challenger Deep, måler dyphavsfossen cirka 10 994 meter — dypere enn Mount Everest er høyt. James Camerons ekspedisjon i 2012 var kun den tredje gangen noen mennesker hadde besøkt dette stedet, til tross for at eksplorering og vitenskapelig interesse har pågått i over hundre år. Det sier noe om hvor vanskelig og kostbart det er å nå disse delene av planeten vår.

Utover Marianergrava finnes flere andre dyphavsgrafer som er like fascinerende: Tonga-grava på 10 882 meter, Kuril-Kamtsjatka-grava på 10 542 meter, og Kermadec-grava på 10 047 meter. Hver av disse steder har sitt eget økosystem og geologiske særtrekk. I 2023 publiserte forskere fra blant annet Stanford University nye funn fra Challenger Deep som viste at selv på 10 994 meters dyp finnes det polyestyrmalm og andre mikroplaster — menneskeskapt forurensning har altså nådd helt til bunnen av verden.

Hydrotermale kilder — livets hellige kilder i dypet

Under havoverflaten, på siden av de store kontinentalplatene, ligger hundretusenvis av hydrotermale kilder — varme mineralrik springskaller som stiger fra jordkrustens indre. De varmer vannet til 400 grader Celsius, og rundt hver eneste kilde har oppstått et helt økosystem av bizarre dyr som mennesker knapt kjente til før 1977. Disse kilder produserer sitt eget lys og varme, noe som betyr at de ikke avhenger av sollys for å eksistere — en oppdagelse som totalt forandret vår forståelse av hvordan liv kan utvikle seg.

Rørdyr som bygger seg omkring seg selv, krabber som ser ut som de er dekket med sølv, isopoder som er større enn normale krill — alle disse organismer har evolusjonert for å overleve på et sted hvor temperaturer og kjemiske forhold ville drept de fleste kjente livsformer på lande. Noen vitenskapsmenn mener at tilsvarende kilder kunne finnes på månene til Jupiter eller Saturn, noe som gjør forskningen på jordiske hydrotermale kilder relevant for astrobiologi og søken etter liv i universet vårt.

Dyphavets dimensjoner

Havets dypeste områder er nærmest uncharted territories som er langt mindre kjent enn rommet rundt oss. Her er noen overraskende fakta om skalaen og omfanget av dette ukjente området:

Dyp-sjøfaunaen — lys i mørket

Omtrent 90 prosent av dyphavsfisken kan produsere sitt eget lys gjennom et fenomen som kalles bioluminescens. Denne evnen brukes for å fange bytte, tiltrekke seg kjærester, eller skremme rovdyr. Anglerfish, som har en lysende stang som henger fra hodet, bruker denne lysende agn for å trekke til seg sultne rovdyr som søker rundt i mørket. Viktigheten av og mekanismen bak bioluminescens har fascinert biologer i årtier, og det fins fortsatt mye vi ikke forstår om denne evolutive tilpasningen.

Dyp-sjøfisken blir også preget av ekstreme tilpasninger: enorme munn, små eller ingen øyne, elastiske mager som kan holde bytte som er større enn fisken selv, og et metabolisme som jobber på overraskende lave energinivåer. Noen arter, som sixgill-haien som er oppdaget på omkring 2 400 meters dyp, har blitt identifisert i samme områder i hundrevis av år uten at deres biologi var kjent. I dag bruker forskere dyphavsforsking for å finne nye stoffer som kan brukes i medisin og bioteknologi.

En dyphavsforskers perspektiv

Dyphavsforsking gir oss ikke bare ny forståelse av livet på jorden — det inspirerer og utfordrer våre antagelser om hva som er mulig biologisk og kjemisk.

Teknologi for dyphavsforsking

I dag finnes det få ubemanna kjøretøy som kan operere under 6 000 meters dyp uten å være koblet til skip på overflaten. The Nautilus og Alvin er to av verdensberømmelsene, begge eiet og drevet av amerikanske institusjoner. Alvin kan dykke til 6 500 meter, mens nyere remotely operated vehicles (ROVer) som Deep Discoverer kan nå 6 000 meter. For å gå dypere kreves særdesignede ubemanna submersibles eller deep-diving habitats som er ekstremt dyre å bygge og operere.

Prisen på en dyphavsdykking kan løpe opp i millioner av norske kroner per ekspedisjon. En enkelt dag med Alvin på havet kan koste omkring 40 000 dollar — og det er bare for operasjonen, ikke for planlegging, forberedelse eller analyse av data etterpå. Full-dypet submersibles som kan nå Marianergrava finnes kun i hånden på få land eller institusjoner, blant dem Kina (Jiaolong), Japan (Shinkai 6500), og Russland (Mir I og Mir II). Dette gjør at dyphavsforsking er eksklusiv og krever betydelig økonomiske ressurser.

Banebrytende ekspedisjoner og nasjonale anstrengelser

En av de mest banebrytende ekspedisjonene de siste årene er JAGO-ekspedisjonen fra Max Planck Institute, hvor tyske og portugisisk forskere bruker en lett, bemannet dyphavsfarkost til å studere hydrotermale kilder på mindre enn 400 meters dyp. I 2022 gjorde de funn av helt nye arter av rørdyr og krabber nær Midtatlantisk Rygg. En annen viktig ekspedisjon er Ring of Fire-prosjektet, som har kartlagt vulkaisk aktivitet og dypliv rundt Filippinene. Disse ekspedisjonene viser hvordan små, fokusert forskning kan gi store funn.

Teknologiselskapet OceanAlpha fra Kina har konstruert autonome undervannsfarkoster som brukes for oceanografisk kartlegging, mens det norske selskapet Subsea7 driver store og små ROV-operasjoner for olje- og gassindustrien. Disse selskapene har utviklet teknologi som også brukes i rent vitenskapelig sammenheng. Av interesse for norske aktører: flere norske universiteter, som Universitetet i Bergen og NTNU, driver dyphavsforsking i samarbeid med internasjonale institutter, og norsk teknologi innen marine robotikk er helt i verdenstoppen.

Verktøyene som gjør dyphavsforsking mulig

For å gjennomføre profesjonell dyphavsforsking trengs både teknologi, kompetanse og planlegging. Her er de viktigste elementene enhver seriøs dyker eller forsker må ha kontroll på:

• ROV-teknologi: Robotiserte undervannsfarkoster utstyrt med kameraer, lys, samleprøver og sensorer som kan opereres fra skip på overflaten.
• Trykktesting og kalibrering: Alt utstyr må testes grundig for å tåle ekstremalt trykk og korrosive saltmiljøer under langtidsbruk.
• Undervannsakustikk: Spesialisert kommunikasjonssystem som brukes for å sende signaler og data mellom dyphavskjøretøy og overflateskip.
• Datalogger og sensornettverk: Moderne dyphavsforsking krever innsamling av massive datamengder som analyseres med avansert programvare og statistiske metoder.
• Sikkerhetsprotokoller: Prosedyrer for å håndtere nødsituasjoner hvis kjøretøy eller utstyr svikter på dypt vann med begrenset opsjonalisering.
• Dekompresjon og medisinsk overvåking: For bemannet dykkinger må man ta høyde for dekompresjonssyken og andre fysiologiske effekter fra dyphavet.

Økonomiske muligheter — fra mineraler til bioprospektering

Dyphavet rommer ressurser som kan gjøre det til den nye frontieren for industri og investeringer. Mineralrike nodular (manganknøller) som ligger på havbunnen inneholder kobolt, nikkel, mangan og andre elementer som er kritiske for batteriproduksjon og elektronikk. En eneste manganknoll kan veie opp til 16 kilogram og kan inneholde konsentrasjoner av mineraler som ville ta hele gruver på land år å produsere. Det internasjonale havområdet har diskutert dyphavsmining i flere år, og flere selskaper har allerede investert milliarder i å utvikle teknologien.

Fossile energikilder — olje og gass — har allerede blitt letet etter på havbunnen i tiår, men ved ikke-konvensjonelle dyphavsfelter er det fortsatt enorme reserver av interesse. Samtidig åpner bioprospektering fra dyphavskremikalier nye muligheter: enzymer fra dyphavsbakterier brukes allerede i PCR-testene som koronapandemien gjorde berømt, og det finnes potensielt tusenvis av andre biologiske stoffer ennå oppdaget. For gründere og investorer som kan navigere de juridiske og miljømessige rammevilkårene, finnes det potensielt hundremilliarders kroner i verdi som venter på utforsking.

Investeringer og økonomisk vekst

Økonomien rundt dyphavsforsking og -ressurser er raskt voksende, med nye aktører som entrer markedet hvert år. Se hvor pengene ligger og hvor veksten forventes:

Miljøutfordringer og ansvar

Selv om dyphavsforsking åpner nye muligheter, kommer det med stor miljørisiko. Dyphavsmining av manganknøller ville forstyrre bunnsedimentene som mange dyr avhenger av for overlevelse. En gang forstyrret kan det ta tiår eller århundrer før disse områdene gjenoppretter seg, siden livet i dyphavet vokser og formerer seg ekstremt sakte på grunn av kaldt vann og begrenset næringsstoff. Miljøvernere advarer om at vi burde forstå dyphavets økosystemer grundig før vi begynner å høste ressursene derfra.

Forurensning har allerede nådd dyphavbunnen — forskning viser mikroplaster, persistente organiske forurensninger, og tungtmetaller som har sinket ned fra overflaten over mange år. Dyphavsfaunaen kan absorbere disse stoffene, og siden mange organismer der vokser veldig sakte, kan giftstoffer akkumuleres over tiår. En rapport fra 2023 viste at dyphavsfaunaen i Marianergrava inneholder høyere nivåer av POP (persistente organiske forurensninger) enn selv i noen industrielle områder på land. Dette viser at havene våre er sammenkoblet — forurensning fra en del av verden påvirker alle.

Balansering av utforsking og beskyttelse

Vi må balansere behovet for å forstå og utnytte dyphavets ressurser med behovet for å beskytte det. Hvis vi ikke handler klokt nå, kan vi føle konsekvensene for kommende generasjoner.

Framtiden for dyphavsforsking

Den nærmeste tiårsperioden vil se en eksplosjon i dyphavsforsking, takket være nye teknologier og økende investeringer fra både private og offentlige kilder. Autonome havdykere (AUVer) blir stadig mer sofistikerte og kan snart utføre lange oppdrag på flere uker uten menneskelig innblanding. Satellittkommunikasjon og dyphavsfibeoptikk kan gjøre det mulig å oppstabilisere permanente observatorier på havbunnen som sender data i sanntid til forskningsmiljøer. Kina har annonsert planer for å bygge den første bemannade dyphavsstasjon på 3 000 meters dyp innen 2030.

Samtidig øker interessen for blå økonomi — bruk av havressurser på bærekraftig måte. Mange land jobber nå med å lage regler for dyphavsmining og bioprospektering for å sikre at ressursene utnyttes ansvarlig og ikke skader økosystemene. Forskningsmiljøer over hele verden deler data og samarbeider mer enn noen gang, noe som akselererer vår forståelse av dyphavets hemmeligheter. Om få år kan vi forvente at flere områder av dyphavene vil være kartlagt, flere arter vil være identifisert, og flere kommersielle bruksområder vil være i pilotfasen eller kommersiell drift.

Hvordan du kan være med på reisen

For gründere som ser muligheter i dyphavsmineraler eller bioprospektering, er det viktig å forstå både den teknologiske og regulatoriske landsskapen. Start med å lese rapporter fra International Seabed Authority (ISA), som regulerer ressursutvinning i internasjonalt farvann. Se også på hvilke dyphavsteknologiselskaper som allerede eksisterer — fra Matis til Hydroid som nå eies av Kongsberg — og lær av deres tilnærming til å løse tekniske og logistiske utfordringer.

For fagfolk og investorer som ønsker å gå dypere inn i temaet, anbefales det å ta kontakt med institusjoner som driver dyphavsforsking: Havforskningsinstituttet, Universitetet i Bergen, eller internasjonale institusjoner som Woods Hole Oceanographic Institution. Årlige konferanser om marine teknologi og oceanografi er gode arenaer for å møte andre aktører og få den seneste kunnskapen. Og husk: hvis du skal investere i eller starte en dyphavsbedrift, vil du trenge kompetanse på både teknologi, økonomi og miljø — det er ikke lett arbeid, men det kan være usedvanlig givende og banebrytende for framtiden.