Dyphavet — en verden som ennå ikke er kjent

Havets dypeste områder — en verden mennesker aldri har sett

Dyphavet er den delen av havet som er dypere enn 200 meter, der det ikke er nok lys til å drive fotosyntese, ifølge Store norske leksikon. Ifølge Store norske leksikon er mesteparten av dyphavet avhengig av organisk materiale som synker ned fra overflaten, mens spesielle økosystemer ved hydrotermiske undervannskilder baserer seg på kjemosyntese. Ved slike kilder finnes bakterier og arker som lager organiske karbonforbindelser og energi via kjemosyntese, ifølge Store norske leksikon. Livet i dyphavet er tilpasset ekstreme forhold, og de fleste dyrene er små, selv om noen uvanlig store arter som kjempeblekksprut og kjempetanglus finnes, ifølge Store norske leksikon.

Marianergropen — verdens dypeste punkt

Marianergropen ligger vest i Stillehavet, øst for Marianene, 342 km sørvest for Guam, og er verdens dypeste dyphavsgrop, ifølge Wikipedia. Gropens maksimale dybde er i Challengerdypet, 11 034 meter under havflaten. I 1995 dykket den fjernstyrte undervannsfarkosten Kaikō i Challengerdypet, og i 2009 ble den fjernstyrte ubåten Nereus sendt ned i en dybde på 10 902 meter. Den 25. mars 2012 nådde den canadiske filmregissøren James Cameron bunnen av Marianergropen i farkosten Deepsea Challenger, ifølge Wikipedia.

Hydrotermale kilder — liv i ekstreme miljøer

Hydrotermiske undervannskilder er mineralrikt varmt saltvann og gasser som strømmer ut av sprekker i vulkanske områder på havbunnen, vanligvis i randsonen mellom kontinentalplater, ifølge Store norske leksikon. Forholdene er ekstreme, med temperaturer på opp mot 400 °C, unormalt lav eller høy pH og giftige stoffer som tungmetaller og hydrogensulfid. På slike steder finnes bakterier og arker som lager organiske karbonforbindelser og energi via kjemosyntese, og disse mikrobene er primærprodusentene i økosystemet. Med undervannsfartøyet Alvin fant geologer i 1977 svarte skorsteiner og dyreliv ved Galapagosriften i den østlige Stillehavsryggen, ifølge Store norske leksikon. Oppdagelsen revolusjonerte tanken om hvordan ekstremofilt liv kan eksistere på Jorden. Som eksempel på dyreliv nevner, ifølge Store norske leksikon skjeggbærere med røde gjeller og trollhummere ved skorsteinene i Strawberry Fields på Juan de Fuca-ryggen.

Dyphavets dimensjoner

Den største andelen av havbunnen i dyphavet består av sedimenterte sletter på 3000–6000 meters dyp, såkalt abyssal dybde, ifølge Store norske leksikon.

Dyphavsfaunaen — lys i mørket

Ifølge Store norske leksikon finnes flest lysende dyrearter på store havdyp. Fenomenet bioluminescens innebærer at organismer sender ut synlig lys, og hos mange marine dyr skjer dette gjennom en oksidasjonsprosess der proteinet luciferin brytes ned av enzymet luciferase. I den øverste delen av dyphavet, mellom 200 og 1000 meters dyp, finnes det ifølge Store norske leksikon dyr med store øyne tilpasset svakt lys og evnen til å produsere bioluminescens. Hos noen fisker og blekkspruter produseres lyset av bakterier som lever i symbiose i spesielle lysorganer, ifølge Store norske leksikon.

Innsikt fra dyphavsforskning

Forskning på dyphavet gir ny innsikt i hvordan liv trives under ekstreme forhold, og hvordan økosystemer basert på kjemosyntese fungerer.

Teknologi for dyphavsforsking

Undervannsfartøyet Alvin har blant annet blitt brukt til å bekrefte dypmarine massive sulfidforekomster langs spredningsryggene, ifølge Store norske leksikon. For å nå de største dypene kreves spesialbygde fartøyer: den fjernstyrte undervannsfarkosten Kaikō dykket i Challengerdypet i 1995, og i 2009 ble ubåten Nereus sendt ned til 10 902 meters dyp i Marianergropen, ifølge Wikipedia. I 2012 nådde James Cameron bunnen av Marianergropen i farkosten Deepsea Challenger.

Ekspedisjoner til dyphavet

Ekspedisjoner til dyphavet har gitt viktige oppdagelser. I 1995 dykket den fjernstyrte undervannsfarkosten Kaikō i Challengerdypet, og i 2012 nådde James Cameron bunnen av Marianergropen i farkosten Deepsea Challenger, ifølge Wikipedia.

Verktøyene som gjør dyphavsforsking mulig

For å gjennomføre profesjonell dyphavsforsking trengs både teknologi, kompetanse og planlegging. Her er de viktigste elementene enhver seriøs dyker eller forsker må ha kontroll på:

• ROV-teknologi: Robotiserte undervannsfarkoster utstyrt med kameraer, lys, samleprøver og sensorer som kan opereres fra skip på overflaten.
• Trykktesting og kalibrering: Alt utstyr må testes grundig for å tåle ekstremalt trykk og korrosive saltmiljøer under langtidsbruk.
• Undervannsakustikk: Spesialisert kommunikasjonssystem som brukes for å sende signaler og data mellom dyphavskjøretøy og overflateskip.
• Datalogger og sensornettverk: Moderne dyphavsforsking krever innsamling av massive datamengder som analyseres med avansert programvare og statistiske metoder.
• Sikkerhetsprotokoller: Prosedyrer for å håndtere nødsituasjoner hvis kjøretøy eller utstyr svikter på dypt vann.
• Dekompresjon og medisinsk overvåking: For bemannet dykkinger må man ta høyde for dekompresjonssyken og andre fysiologiske effekter fra dyphavet.

Økonomiske muligheter — mineraler i dyphavet

Dypmarine mineralforekomster i form av manganknøller ble først funnet under Challengerekspedisjonen fra 1872 til 1876, ifølge Store norske leksikon. Massive sulfidforekomster langs spredningsryggene ble oppdaget i 1977 og senere bekreftet med undervannsfartøyet Alvin av forskere ved Woods Hole Oceanographic Institution. Etterspørselen etter metaller som kobber, sink, kobolt, nikkel og sjeldne jordartsmetaller, som finnes i slike forekomster, påvirkes av det grønne skiftet og geopolitiske forhold, ifølge Store norske leksikon.

Ressurser og interesse for dyphavet

Dypmarine mineraler inneholder metaller som etterspørres i industrien, men utvinning krever både moden teknologi og grundig kunnskap om havbunnens økosystemer.

Miljøutfordringer og ansvar

En eventuell utvinning fra dyphavet vil ha miljøkonsekvenser, og ifølge Store norske leksikon er teknologien for utvinning og for minimering av miljøkonsekvensen per 2025 fortsatt umoden. Det gjenstår mye forskningsarbeid og teknologiutvikling før det kan fattes en informert beslutning om hvorvidt dypmarin mineralutvinning bør bidra til å dekke etterspørselen etter mineralske råstoffer. Det er dessuten betydelige kunnskapshull om dyphavets økosystemer og ressursgeologien.

Utforsking og beskyttelse

Behovet for å forstå dyphavets økosystemer må veies mot muligheten for fremtidig ressursutvinning, og mer forskning er nødvendig før man kan ta informerte valg.

Framtiden for dyphavsforsking

Etterspørselen etter kritiske metaller påvirker interessen for dypmarine ressurser. Samtidig gjenstår det betydelig forskning på økosystemene og teknologiutvikling før eventuell utvinning kan vurderes.

Hvordan du kan være med på reisen

For å lære mer om dyphavet og dets muligheter, kan en starte med å lese fagtekster fra universiteter og forskningsinstitusjoner som publiserer om marinbiologi og geologi. Det er også lurt å følge utviklingen i regulering av dypmarin mineralutvinning, siden rammevilkårene vil påvirke både forskning og næringsvirksomhet. Å delta på konferanser og nettverk innen marin teknologi gir innsikt i de nyeste metodene og funnene.