Norske eplesorter: Den komplette guiden

Eplesorter i Norge: oversikt etter sesong

Over 400 eplesorter er dokumentert i Norge, og det største mangfoldet finnes i private hager der gamle sorter er tatt vare på, ifølge Store norske leksikon. I yrkesdyrkingen dominerer noen få: Discovery, Summerred, Gravenstein, Aroma og Rubinstep. Eplene deles etter modningstid og holdbarhet i sommer-, høst- og vinterepler. Opplysningskontoret for frukt og grønt regner Summerred, Aroma, Rød Aroma, Julyred, Åkerø, Discovery, Carroll, Geneva Early, Rød Prins/Kronprins, Lobo og Gravenstein som de viktigste norske sortene.

Tidlige sorter høstes i august og først i september og holder seg som regel kort. Julyred og Vista Bella høstes i midten av august, Nanna fra midten til slutten av august, og Discovery fra begynnelsen av september – et søtt og saftig eple som er best i september og oktober.

Midtsesongen ligger i september. Gravenstein og Summerred høstes fra midten til slutten av måneden og modnes fra oktober til november–desember; Gravenstein er syrlig-søt og særpreget, Summerred sprø med svak syre. James Grieve høstes i midten av september og har syrlig smak med spesiell aroma, mens Prins og de røde mutantene Rød Prins og Kronprins høstes fra begynnelsen til midten av september og plantes mest på Vestlandet.

Seine sorter høstes fra slutten av september og lagres utover vinteren. Aroma har balansert smak og brukstid fra oktober til januar, Åkerø høstes i begynnelsen av oktober og modnes fra november til januar eller februar, og Elstar brukes fra november til januar. Rubinstep høstes i første del av oktober og kan lagres på kjølelager til ut februar, ifølge Njøs frukt- og bærsenter.

Kommersiell epledyrking foregår der det sjelden er frost i blomstringen – langs fjordene på Vestlandet og rundt innsjøer eller nær sjøen på Sør-Østlandet, ifølge Store norske leksikon. Seksjonene under går gjennom sortene i hver sesong, fruktdistriktene, pollinering, sortsvalg for hagen og lagring.

Tidlige eplesorter (august–september)

Transparente Blanche kom til Norge omkring år 1900 og var fram til 1990-tallet en av de mest dyrkede tidligsortene, men er nå på vei ut av handelssortimentet; i privathager er den fortsatt aktuell. Eplet er gulgrønt til gulhvitt uten dekkfarge, har frisk syrlig smak og svært kort holdbarhet. Amerikanske Julyred kom til Norge for prøvedyrking i 1972 og har lavere syreinnhold og høyere sukkerinnhold enn de andre tidligsortene. Vista Bella ble plantet en del av yrkesdyrkere, særlig på Vestlandet, men plantes nå mindre fordi den er svært mottakelig for skurv.

Norskforedlede Nanna er en krysning av Katja og Buckley Giant fra Norges landbrukshøgskole, introdusert i 1999. Den gir høyt sukkerinnhold også i dårlige somrer og har god holdbarhet til å være så tidlig. Engelske Discovery ble krysset fram i 1949 av Worcester Pearmain og Beauty of Bath og kom til Norge i 1974. Fruktkjøttet er hvitt, fast og saftig, ofte med litt rødfarge under skallet, og sorten er sterk mot skurv og mjøldogg, men ikke spesielt vinterherdig.

• Transparente Blanche: midten–slutten av august, frisk syrlig, svært kort holdbarhet
• Julyred: midten av august, søt og aromatisk, kort holdbarhet
• Vista Bella: midten av august, frisk og syrlig, kort holdbarhet
• Nanna: midten–slutten av august, høyt sukkerinnhold, holder godt til å være tidlig
• Discovery: fra begynnelsen av september, søt og saftig, best i september–oktober

Midtsesongssorter (september–oktober)

Gravenstein kan følges tilbake til slottet Graasten i Danmark og kom til Hardanger i 1792. Den var Norges viktigste eplesort fram til 1970-årene. NIBIO beskriver et stort, gulgrønt til gullgult eple med sterk lukt og syrlig, søt og særpreget god smak, brukt både som bord- og husholdningsfrukt. Det finnes mange røde mutanter av sorten, samlet omtalt som Raud Gravenstein.

Kanadiske Summerred ble selektert i 1961 og kom til Norge i 1964. Den har sprøtt og saftig kjøtt og finnes mye i privathager, særlig i innlandsstrøk. Skotske James Grieve har noe upålitelig holdbarhet, mens danske Filippa modnes i november–desember og holder seg betydelig lenger når den lagres ved 2 °C. Kanadiske Lobo har mild smak med lavt syreinnhold og plantes nå mest på Østlandet. Prins er en norsk sort, trolig fra Hardanger; den røde mutanten Rød Prins ble funnet i Ulvik i 1928 og Kronprins i Ytre Ålvik i 1982.

• Gravenstein: midten–slutten av september, syrlig-søt og særpreget, oktober–desember
• Summerred: midten–slutten av september, sprø og svakt syrlig, oktober–november/desember
• James Grieve: midten av september, syrlig med spesiell aroma, september–november
• Filippa: midten–slutten av september, søt og noe syrlig, november–desember
• Lobo: slutten av september–begynnelsen av oktober, mild med lite syre, oktober–desember
• Prins/Kronprins: begynnelsen–midten av september, passe syrlig, september–oktober

Seinsorter og lagringsepler (oktober og utover vinteren)

Svenske Aroma er en hovedsort i norsk epledyrking. Den er en krysning av Ingrid Marie og Filippa fra 1947, er høsteklar i slutten av september eller begynnelsen av oktober og har brukstid fra oktober til januar. Røde mutanter som Fagravoll, Lundberg og Ylvisåker kalles i handelen samlet Rød Aroma, ifølge Store norske leksikon. Sorten kom til Norge for prøvedyrking i 1966, tåler lagring ved 2 °C og er utsatt for kjølelagersopp (Gloeosporium), ifølge NIBIO.

Åkerø har navn etter Åkerö herregård i Södermanland i Sverige, kom til Norge i 1860 og er siden plantet mye, særlig på Østlandet. Eplet har søt, mild syrlig smak. Nederlandske Elstar og engelske Cox's Orange høstes i oktober og brukes fra november til januar, men Cox's Orange er lite herdig og krever lang og varm vekstsesong. Tsjekkiske Rubinstep, også kalt Pirouette, er etablert som en av de mest dyrkede sortene i konvensjonell produksjon, ifølge Njøs frukt- og bærsenter. Den klassiske norske lagringssorten var Torstein: et av de første trærne skal ha stått i Opedal i Hardanger omkring 1760, og fram til omkring 1980 var den den største handelssorten etter Gravenstein. Eplene modnes i desember og holder seg til mai, ifølge Store norske leksikon.

Norske epleprodukter: most, juice og sider

Ugjæret saft av eple kalles eplemost, gjæret eplevin kalles sider og eplebrennevin calvados, ifølge Store norske leksikon. Eplejuice frå Hardanger og Eplemost frå Hardanger har vært en beskyttet geografisk betegnelse siden 2005, og forskriften krever at eplene er dyrket og presset i Hardanger – Kvam, Ulvik, Eidfjord og Ullensvang samt de sørlige delene av Voss, tidligere Granvin kommune. Eplemost er 100 prosent pressede epler uten tilsetninger og ofte ufiltrert, mens eplejuice kan være filtrert og av og til tilsatt askorbinsyre; produktet med beskyttet betegnelse er ikke tilsatt sukker, ifølge Stiftelsen Norsk Mat.

Produksjonen av norsk sider har vokst kraftig på 2000-tallet, og i 2022 fantes det om lag 50 produsenter, omtrent halvparten i Hardanger, ifølge Store norske leksikon. Sider frå Hardanger har vært beskyttet siden 2009; forskriften krever at eplene dyrkes, presses, gjæres og lagres i Hardanger og at etiketten oppgir hvilke eplesorter som er brukt, og den nevner tormodseple og franskar som særegne sorter med opphav i Hardanger. Sider frå Sogn fikk tilsvarende vern i 2025. Moderne eplesider i Sogn startet med Henjatunet og Balholm rundt 1995, og Sider frå Sogn skal bygge på minst 80 prosent epler fra Sogn, ifølge Stiftelsen Norsk Mat.

Hardanger og Hardangereple

Kunnskapen om epledyrking kom til Hardanger med engelske munker, som kom til Lysekloster i 1146 og senere til garden Opedal i Ullensvang, trolig før år 1300, ifølge vedlegget til forskriften om Hardangereple. Da munkene ble drevet bort under reformasjonen i 1536–37, forsvant også kunsten å pode, og epledyrkingen tok seg først opp igjen i andre halvdel av 1700-tallet, da prester og andre lærde menn innførte nye sorter og lærte bøndene å pode. Det store oppsvinget kom i 1930-årene med to nye fagskoler. Forskriften peker på kalde vintre som gir rik blomstring, kjølig klima og mye lys som gir frisk syre, varme somre som gir sødme, kjølige høstnetter som gir rød farge og mye dyp, varm skredjord.

Hardangereple / Epler fra Hardanger ble beskyttet som geografisk betegnelse av Mattilsynet i 2006, og forskriften krever at eplene dyrkes, sorteres og pakkes rundt de indre delene av Hardangerfjorden, med Granvinsfjorden, Osafjorden med Ulvikpollen, Eidfjorden med Simadalsfjorden og Sørfjorden, de må ha minst 62 millimeter diameter, og rettmessig bruker er Hardanger Fruktprodukt. Ifølge Stiftelsen Norsk Mat dyrkes Hardangereple av sortene Aroma, Discovery, Elstar, Gravenstein, Karin Schneider, Kronprins, Linda, Raud Aroma, Raud Gravenstein, Raud Prins, Summerred, Sunrise og Vista Bella. I tidligere Ullensvang kommune utgjør frukt- og bærarealet om lag halvparten av jordbruksarealet, ifølge Store norske leksikon.

Slik kjøper du norske epler

Norske epler har sesong fra august til november og fra januar til mars, ifølge Opplysningskontoret for frukt og grønt. Tidligsorter som Julyred og Vista Bella selges i august og september, Summerred fra september til desember og Rød Ingrid Marie fra oktober til januar. Rubinstep går under betegnelsen vinterepler og forlenger sesongen for norsk frukt med sin lange holdbarhet.

Nyt Norge er det offisielle opprinnelsesmerket for norsk mat, og Stiftelsen Norsk Mat, som forvalter merket, driver også Lokalmat.no, den største norske portalen for lokalmat- og drikkeprodusenter. Hardangereple og Telemarksepler har i tillegg beskyttet geografisk betegnelse, og Hardangereple kan merkes med figurmerket for beskyttet geografisk betegnelse, ifølge forskriften. For økologiske epler er direktesalg viktig: i dag selges mer norsk økologisk frukt ved direktesalg enn gjennom grossist, ifølge Njøs frukt- og bærsenter.

Epleproduksjonen i tall og fruktdistriktene

I 2025 ble det høstet 21 846 tonn epler på 16 836 dekar i Norge, i gjennomsnitt 1 298 kilo per dekar, viser SSBs statistikk over hagebruksavlinger, og epler utgjorde dermed det aller meste av den samlede fruktavlingen på 24 507 tonn. SSBs tall gjelder salgbar produksjon, inkludert frukt til pressing. Likevel kommer nesten 85 prosent av eplene som spises i Norge fra utlandet, ifølge NIBIO i desember 2024.

Kommersiell fruktproduksjon har tradisjonelt foregått i midtre og indre fjordstrøk på Vestlandet – indre Ryfylke, Hardanger fra Kvam til Sørfjorden, Sogn fra Balestrand til Lærdal og Luster, indre Nordfjord og Valldal – i lavere og sørlige strøk på Østlandet som Lier, Svelvik og Ringerike, og i nedre deler av Telemark, ifølge Njøs frukt- og bærsenter. Langs fjordene er dyrkingen konsentrert i en smal stripe opp til vel 100 meter over havet, og i senere tid er det startet fruktproduksjon også i indre deler av Trondheimsfjorden og i Østfold.

Kommunene med størst epleproduksjon er Hjelmeland, Ullensvang, Sogndal, Gloppen og Stryn på Vestlandet og Midt-Telemark, Øvre Eiker, Lier og Drammen på Østlandet, ifølge Store norske leksikon. Lier har det tredje største arealet til frukt og bær av landets kommuner (SNL), og i Hjelmeland, blant de viktigste frukt- og bærkommunene i Rogaland, er epledyrkingen særlig viktig (SNL).

Telemarksepler

Telemark er i dag det nest største epleproduserende området i landet, og Telemarksepler / Epler fra Telemark ble beskyttet som geografisk betegnelse i 2015, med Telefrukt AS og Telefrukt Produsentlag SA som rettmessige brukere, ifølge forskriften om Telemarksepler. Forskriften omfatter sortene Aroma, Discovery, Rubinstep, Rød Aroma, Rød Gravenstein, Summerred, Sunrise og Åkerø. Eplene skal stå på kjølerom senest 24 timer etter høsting og lagres ved 2–4 °C og 90–95 prosent relativ fuktighet.

Vedlegget til forskriften forklarer egenarten med jord av hav-, strand- og elveavsetninger som er rik på mineraler og organisk materiale, høy temperatur i vekstperioden og kjølige netter mot høsting. Den kommersielle epledyrkingen skjøt fart etter 1945, da det ble bygd fruktlagre og dyrkerne fikk tilgang på effektive plantevernmidler. Gvarv i Midt-Telemark er kjent for høye sommertemperaturer og er et sentrum for frukt- og bærproduksjon, ifølge Store norske leksikon.

Pollinering: derfor trenger epletreet en annen sort

Epletrær er selvinkompatible: blomstene kan ikke befruktes av pollen fra samme tre, og treet er avhengig av pollen fra en annen sort, ifølge Store norske leksikon. To sorter kan bare pollinere hverandre hvis de har ulike S-alleler, blomstringen må overlappe godt, og triploide sorter fungerer ikke som pollensorter – da må det plantes to diploide sorter i tillegg, ifølge Njøs frukt- og bærsenter. Prydeplesorter brukes også som pollensorter fordi de oftest har andre S-alleler enn de vanlige sortene, og Njøs nevner Dolgo, Kobendza, Professor Sprenger og Evereste som prydepler som er sterke mot skurv.

Gravenstein har pollen av dårlig kvalitet og pollineres blant annet av Kvit Astrakan, Filippa og Sävstaholm (SNL). Åkerø har god pollenkvalitet og pollineres blant annet av Transparente Blanche og Säfstaholm (SNL), og Filippa pollineres blant annet av Cox's Pomona og Beauty of Bath (SNL). For Discovery nevner Njøs Idunn, Katja, Nanna, Alkmene, Aroma og Katinka som aktuelle pollensorter, men Katja og Nanna er bare halvt kompatible med Discovery.

I prosjektet EPLEpollinering, som startet i 2020, er det gjort forsøk i Ullensvang for å finne de beste pollensortene for flere av de vanligste sortene i Norge. Rubinstep ble der håndpollinert med pollen fra prydeplet Dolgo og fra Katja, Raud Aroma og Discovery, ifølge NIBIO.

Eplesorter for hagen etter klimasone

Det norske hageselskap deler landet i åtte klimasoner, H1 til H8, fra varme til kalde, og en plante med herdighetstall H4 kan plantes i sonene H1 til H4 (Hageselskapet). Planteportalen oppgir klimasone H3 for Gravenstein, H3–H4 for James Grieve, H4 for Discovery og H4–H5 for Aroma.

Til barnehager anbefaler Hageselskapet eplesortene Nanna, Discovery, Katja og Aroma, i modningsrekkefølge, fordi de er forholdsvis sterke mot sykdommer. Sortsvalget har mye å si for skurv: Vista Bella og Julyred er svært mottakelige, Lobo, Åkerø, Gravenstein og Summerred er også utsatte, mens skurv er sjelden på Discovery, Aroma og Ingrid Marie, ifølge Store norske leksikon.

James Grieve er mest plantet på Østlandet og passer godt i småhager (SNL). Discovery toppet salgslisten for epletrær hos Felleskjøpet, der også Åkerø, Kronprins, Nanna, Katinka og Haugmann var med, ifølge sciencenorway.no i 2022. Haugmann er en norsk frøplante fra 1850-tallet fra Krødsherad; den høstes fra begynnelsen av september i lune, lavtliggende strøk og betydelig senere i innlandet.

Lagring og bruk

Tidligsortene tåler lite lagring. Transparente Blanche bør høstes når den er spisemoden (NIBIO), og Discovery holder fastheten godt, men smaken blir fort for tam ved lagring mer enn vel en måned etter høsting, ifølge Njøs frukt- og bærsenter. Epler holder seg best i kjøleskap, men smaken kommer best fram i romtemperatur, og med ULO-lagring kan Rød Aroma nå fås til jul og utover vinteren, ifølge frukt.no.

De lengstlagrende sortene høstes sent. Kaupanger, en trolig norsk sort som har vært mest plantet på Vestlandet, høstes i oktober og modnes fra desember til mars. Rubinstep har gjort det mulig å selge norske epler av god kvalitet fra ordinære kjølelagre også i januar og februar, ifølge Njøs frukt- og bærsenter, som også beskriver Idunn som en god juicesort og Raud Aroma som godt egnet til juiceproduksjon. Gravenstein brukes både som bordfrukt og til matlaging (SNL), og Haugmann egner seg både til å spise og til matlaging.

Norsk sortsforedling og bevaring av gamle sorter

Graminor har ansvaret for sortsutvikling i frukt på oppdrag fra staten, og all fruktsortsutvikling skjer ved Njøs frukt- og bærsenter i Leikanger i Sogndal (Graminor). En krysning av Katja og Buckley Giant gjort ved Norges landbrukshøgskole i 1984 ga sortene Eir, Idunn, Nanna og Siv. Fra Graminors sortsutvikling på Njøs er blant annet Oye (2013), Lady Oy, Fonn og Halo (alle 2020) og Senit (2023) lansert, ifølge Njøs frukt- og bærsenter.

Senit er en krysning av Rubinstep og den norske sorten Martaeple, som igjen har Torstein og Lærdalseple som foreldre; Martaeple ble valgt blant annet for sin sterke resistens mot epleskurv, ifølge NIBIO. Likevel er 95 prosent av eplesortene som dyrkes i Norge, foredlet i utlandet, ifølge Gartnerhallens ansvarlige for epler (sciencenorway.no, 2022), og siden 2015 har det vært tillatt å importere epletrær, hovedsakelig fra Nederland og Belgia (SNL).

Mange gamle sorter er bevart i klonarkiver, og NIBIOs sortsomtaler bygger blant annet på Olav Skards «Norsk Pomologi I. Epler» fra 1939, som omtaler mer enn 100 sorter som var viktige midt i forrige århundre (NIBIO). Ifølge NIBIO finnes det 27 klonsamlinger i Norge, og i januar 2026 ble Njøs lansert som nasjonal klonbank for frukt og bær, med levende plantemateriale av 284 unike frukt- og bærsorter. Foreningen KVANN fungerer som bindeledd mellom klonbankene og privatpersoner og distribuerer friskt plantemateriale fra dem. Bygdetunet i Lier har en sorthistorisk samling frukttrær (SNL), og Vigatunet i Hjelmeland har en frukthistorisk hage med over 130 trær (SNL). Blant de gamle norske sortene er Rondestveit, som kom fram i Ulvik omkring 1870, og Franskar, som er gammel i Hardanger og har vært ganske mye dyrket på Utne.