Frivilligarbeid på Zanzibar: Slik blir du havskilpadderedder

Møte med en forsvunnen art

En grønn havskilpadde kryper opp på stranden foran meg i første gry, våt sand klister seg til panserrettheten hennes. Det er klokka fem om morgenen, og jeg har allerede vært på beina i tre timer. Dette er mitt tredje døgn som frivillig dyreverner på Zanzibar, og jeg har aldri opplevd noe så sterkt. Jeg holder dokumentasjonen, noterer GPS-posisjonen hennes, måler skallet og teller nemmingene hennes. Hun skal bli nummer 487 i vår database denne sesongen. Jeg tenker ikke på at jeg kunne ha sovet eller ligget på hotellets basseng — jeg tenker bare på at hun skal klare seg, og at hennes babyer skal klare seg.

Zanzibar er ikke bare en strandparadis for cruiseskip og hotellgjester. Det er et kritisk gyteomrade for grønne og hawksbill-skilpadder som kjemper for å overleve. I femti år var de borte fra øyene, drepte av fiskere og fortrengt av utbygging. Bare for ti år siden begynte de å komme tilbake. Nå legger over femhundre hunner egg her hvert år, og hver skilpadde som gyter er et tegn på at verden kan endra seg. Men det er skjørt. Havtemperaturen stiger, illegale fiskenet blir flere, og turismen presser inn på de siste intakte strandene.

Vi jobber dag og natt for å sikre at de overlever. Vi kister egg, åker ut på båt for å overvåke koralrev, snakker med lokalsamfunnet, trener andre frivilliges. Jeg skjønner nå hvem 'vi' er: mennesker fra ti ulike land, erfarne ranger som kjenner hver meter av disse strandene, og en organisasjon som har gitt tjuefem år til å reparere det som mennesker har ødelagt. Og jeg forstår nå også hva denne reisen kan gi meg — ikke bare fotoer for sosiale medier, men et virkelig møte med verden, en konkret plass i noe som er større enn meg selv.

Hvorfor Zanzibar er så viktig for havskilpadder

Zanzibar ligger som en juvel i det indiske hav, bare tjuefem kilometer fra Tanzanias fastland. Øya er kjent for vakre strander, steinbyen Stone Town med sin eksotiske kultur, og luksuriøse strandresort. Men under det turist-fotoet finnes en helt annen virkelighet. Havskilpaddene har gytt her i tusenvis av år, til samme strander hvor forfar deres og forfar deres forfar lagde sine egg. Så stoppet det. Fra 1950 til 2000 ble så godt som alle skilpaddene på Zanzibar drept, enten av fiskere som trengte kjøttet eller av folk som samlet eggene som delikatesser. Det var en stille katastrofe som få mennesker la merke til.

Det var først rundt år 2010 at noen begynte å telle igjen. En liten gruppe miljøvernere startet å patruljere strandene om natten, og til deres forbauselse fant de hundrevis av skilpadder som kom tilbake. Arten gjenoppopulerte seg selv, men den var fragil og truet. Så ble det dannet organisasjoner, donorer kom på banen, og man etablerte en koordinert innsats. I dag er det kanskje tjuefem forskjellige frivilligprosjekter på Zanzibar som jobber med havskilpadder, koralrev, mangrover og marint liv. Jeg jobber med Zanzibar Sea Turtle Conservation Programme, som ble grunnlagt i 1999 og som er en av de største og mest etablerte på øya.

Mange mennesker tror at frivilligarbeid med dyrevern betyr at du skal være biolog eller ha en mastergrad i marinbiologi. Det stemmer ikke. Denne organisasjonen trenger folk som kan arbeide fysisk, som er tålmodige, som kan stille opp hver dag, og som bryr seg nok til å gjøre jobben riktig. Vi trenger sekretærer, kokker, mekanikere, lærere, programmerere og folk som kan bygge ting. Vi trenger mennesker som vil lære. Og det er akkurat det som gjør denne opplevelsen så spesiell — det er ikke elitistisk eller vanskelig å komme inn. Det er åpent for alle som vil gjøre en forskjell.

En dag starter klokka fem — eller kanskje hele natten

Jeg våkner av en mobilalarm som ringer som en orm som screamer. Det er klokka halv fem, og det betyr at jeg må stå opp straks. Vår gruppe skal være på stranden når solen skal opp, fordi det er når skilpaddene er mest aktive og når det er minst varmt for eggene. Jeg kler meg hurtig, drikker en kopp veldig sterk te som den lokale kokken Zainab har forberedt, og møter de andre frivilliges utenfor basestasjonen. Vi er seks til ti personer hver morgen, avhengig av hvem som er syk eller trøtt eller som jobber på skiftarbeid. Vi går ned til stranden med lommelykter, GPS-enheter, målebånd, notatbok, og en stor transparent sekk for å innsamle faktisk avfall som vi finner.

Stranden er mørkere enn jeg hadde ventet, selv med lommelyktene. Sanden er varm under føttene mine, og det lukter salt og alger og noe annet som jeg ennå ikke har identifisert. Ranger Amani peker plutselig og sier bare: 'Tracks.' Vi ser et bredt, sirkulært spor som går fra havet og inn på sandene. En skilpadde har kommet i natt. Vi følger sporet, og etter ti minutter finner vi henne — en stor grønn skilpadde på kanskje hundre kilo som setter eggene sine. Hun er ikke fornøyd med at vi er der, og hun åpner munnen sin vidt, men hun kan ikke stoppe. Det er et vendepunkt for henne. Og jeg skjønner at jeg nettopp har blitt vitne til noe som er både voldsomt og skjørt.

Etter hun er ferdig, bruker vi rundt to timer på å dokumentere alt nøyaktig. Jeg noterer ned hvor eggene ligger, hvor mange det er, hvor stor hun er, og alle særegenheter — skader fra fiskenet, parasitter, eksakte mål. Alle disse dataene lagres i en internasjonal database som andre forskere over hele verden kan få tilgang til. Dersom eggene er på et utsatt sted — en strand som oversvømmes av storm eller hvor mennesker eller predatorer kan ta dem — graver vi forsiktig opp eggene og flytter dem til en sikker inkubasjonssted som vi opprettholder med konstant kjøling og fuktighet. Det er høyt ansvar. Vi håndterer millioner av år av evolusjon og artens fremtid bokstavelig talt i våre hender.

Tallene bak fredningen

De siste årene har arbeidet på Zanzibar virkelig begynt å vise resultater. Her er statistikken som viser hvor stor påvirkningen egentlig er:

Hvem jobber her og hvem betaler?

Zanzibar Sea Turtle Conservation Programme har omkring trettifem heltidsansatte — de fleste er lokale tanzanianer som kjenner øya som sin egen bakgård. Hver dag arbeider det også mellom tredive og femti frivilliges på ulike prosjekter, mennesker fra over tjuefem ulike land som alle har kommet for å være del av denne innsatsen. Organisasjonen mottar økonomisk støtte fra en rekke internasjonale kilder: private donorer i Norge, Storbritannia, Nederland og USA, samt store miljøorganisasjoner som World Wildlife Fund og Conservation International. Lønnene til de ansatte finansieres helt gjennom donasjonene. Frivilliges arbeider uten lønn, men organisasjonen dekker all mat og logi som del av arrangementet.

Kostnader for mat og losji er moderate på Zanzibar. En frokost er rundt hundreførti kroner, lunsj hundresjetti og middag to hundreåtti kroner — maten er autentisk og veldig god. Vi sover i enkle rom på tre til fem personer, med møbler, elektrisitet og moskitonetting. Det er ikke luksuriøst, men det er komfortabelt og tilstrekkelig for det vi gjør. De fleste frivilliges jeg har møtt sier at de ikke skulle ønsket det bedre, selv om de hadde kunnet. De kommer for arbeidet, ikke for komforten, og det reflekterer noe dypt ved mennesker som velger å bruke sommeren sin på å redde havskilpadder.

Ikke alt er som i drømmen

Det første uken var røff. Jeg trodde jeg var i form, men fire timer på stranden i trettifem graders varme med fukt er en helt annen ting enn hjemmme-trening. Jeg fikk blærer på føttene, var sliten konstant, og jeg var helt sjokkert av hvor fysisk krevende det var. En av de andre frivilliges trakk seg faktisk etter to dager — hun kunne ikke håndtere det. Det er viktig å vite at dette ikke er en ferietur. Du skal jobbe. Du skal være til stede når det er varmt, når du er trøtt, når du bare vil drikke vann og sove. Noen dager er det også frustrerende fordi vi gjør små ting når problemene virker så massive.

Den største utfordringen er å se hvor lite vi kan gjøre i forhold til hvor stort problemet er. Klimaendringer hever havtemperaturen med et halvt grader hvert tiende år, og det påvirker hvor mange guttunger kontra hunner som blir født — hvis det blir for varmt, blir det bare hunner, og arten kan dø ut. Plastforurensning dreper hundrevis av skilpadder hvert år som spiser plastposer de tror er maneter. Illegale fiskenet og hotellutbygging fjerner gyteomradene. Og vi patruljerer med lommelykter og dokumenterer data. Vi gjør det vi kan, men det føles noen ganger som å øse vann ut av Titanic med en mugge.

Men så skjer det noe. En morgen finner vi fem nye skilpaddehunner som gyttet natten før. Vi redder hundrevis av eggene fra steder hvor de ville vært drevet bort av floden. Vi talte over fem hundre baby-skilpadder som klatrer ned til havet på en eneste morgen. Og jeg skjønner at selv om vi ikke kan endra verden på en dag, så kan vi endra verden for disse individuelle skilpaddene. Det er kanskje det hele handler om.

Hva du må kunne og ha

Du trenger ikke å være en atletisk champion, men du trenger å være i rimelig god form. Du kommer til å gå mye, løfte tunge ting, og være ute i sterkt sol og sterk varme. En realistisk test er en halv times jogging eller to timers hurtig gang uten å bli helt sliten. Du må være villig til å jobbe hardt fysisk, og du må kunne mestre ubehag — igjent klegg, svetting, og sand i alt. Du må også være disiplinert. Arbeidet starter klokka fem hver morgen, uavhengig av når du gikk til sengs. Det finnes ingen fleksibilitet rundt det fordi skilpaddene ikke venter på ditt skjema.

Mentalt må du være åpen, ydmyk og glad i å lære. Du arbeider ved siden av erfarne ranger som har tjuefem år med erfaring, og du lærer av dem. Du jobber med frivilliges fra andre land som har andre perspektiver. Og du jobber i et lokalsamfunn som har sin egen kultur, sine egne normer og sin egen måte å gjøre ting på. Hvis du forventer at arbeidet skal gjøres på din måte, blir du frustrert. Hvis du innser at det finnes mange måter å få jobben gjort, og at lokalkunnskap er gullverd, så blomstrer du.

Utstyr er minimalt. Du trenger vannsikre sandaler, langbukser som beskytter mot sol, en god solbeskyttelse og en ryggsekk. Bring en vannflaske som du fyller gang på gang. Bring antibakteriell såpe fordi infeksjoner er en virkelig bekymring når du har blærer og små kutt fra steiner. Og bring tålmodighet — mye tålmodighet. En journal, hvis du liker å skrive eller tegne. Det er mange magiske øyeblikk som verdier å bli notert ned.

Kostnader og hvordan du påmelder deg

Organisasjonen krever vanligvis en påmelding på minst tre uker, og maksimalt tolv uker. Frivilliges fra norske organisasjoner som Frivillig Norge eller Attac kan få stipend, men de fleste betaler selv. Kostnaden er rundt to hundreføtti til tre hundreføtti dollar per uke — det inkluderer all mat og losji. Flybilletten din til Tanzania (typisk fire til seks tusen femhundre kroner fra Norge til Dar es Salaam) betaler du selv. Transport fra flyplassen til Zanzibar er rundt hundreåtti kroner med rutebil. Når du er der, har du ingen utgifter fordi alt er dekket. Noen frivilliges jobber ekstra jobber før de reiser for å finansiere oppholdet.

Påmelding gjøres direkte gjennom organisasjonens nettside, zanzibar-turtles.org. Du må fylle ut et skjema, og deretter får du et intervju per videokall med prosjektleder. Det handler om å sjekke at du er klar mentalt og fysisk, og at dine motivasjoner er fornuftige. Visumet til Tanzania koster rundt åttihundre kroner og varer i tre måneder. Vaksinasjoner som gul feber, hepatitt A, og tetanus anbefales sterkt. Du bør også tegne reiseforsikring som dekker evakuering — Tanzania har begrenset medisinsk infrastruktur utenfor de største byene.

Sju ting du bør vite før du reiser

Det finnes noen praktiske ting som du vil være glad for å vite før du stiger på flyet. Her er de viktigste rådene som andre frivilliges ønsket at de hadde kjent til fra dag én:

• Moskitoer er ikke bare kjedelige: Bruk deet-spray hver time og sov under moskitonett — de bærer malaria og dengue-feber.
• Drikkevannet fra hanen er ikke trygt: Organisasjonen tilbyr mineralvann — bruk det til alt, inkludert å skylle tennene.
• Solen er intensivere enn du tror: Sol-SPF 50+, solbriller og hatt er ikke valgfritt — du brenner fort og skadet hud smitter lett.
• Lokal mat på markedet: Besøk det lokale frukt- og grøntmarkedet for billig og autentisk mat — det er økonomisk og kulturelt berikende.
• Frivilliges nettverk blir dine venner: Du bygger vennskaper som varer hele livet med mennesker som deler samme verdier.
• Du ser paradiset fra en ny vinkel: Du kommer aldri til å se turisme på samme måte igjen etter å ha sett baksiden av øya.
• Ting beveger seg sakte på Zanzibar: Afrika opererer på sitt eget tempo — du lærer å akseptere det og blir en bedre menneske av det.

«Det som skjedde den første uken endra hele mitt liv»

Min første uke var ikke romantisk. Den var hard, drøy, og veldig annerledes enn hva jeg hadde forestilt meg. Jeg hadde lest om frivilligarbeid på nettet, sett noen bloggere som syntes det var fantastisk, og jeg trodde jeg visste hva jeg gikk inn i. Jeg hadde ikke helt skjønt hvor fysisk krevende det ville være, eller hvor ensom jeg ville føle meg første natten. Det var en annen frivillig fra Sverige, Moa, som hjalp meg gjennom det. Hun hadde vært der i fem uker allerede, og hun tok meg under hennes vinger. Hun viste meg de små triksene, som hvilke steiner som var glatt og hvor du skulle passe deg for skorpener. Hun fortalte meg at det blir lettere fra dag fem.

Hva jeg lærte på en måned

En måned er ikke lang i den store sammenhengen, men det er lang nok til å endre deg. Jeg lærte biologi, marinkonservering, og metodikk som forskere bruker. Men jeg lærte også mye mer enn det. Jeg lærte at jeg er sterkere enn jeg trodde. Jeg lærte at jeg kan være ok med utfordring og usikkerhet. Jeg lærte at mennesker fra helt ulike kulturer og bakgrunner kan jobbe sammen harmonisk når de deler en forståelse. Jeg lærte også at miljøvern ikke er et abstrakt konsept — det er konkrete mennesker som gjør konkrete ting, dag etter dag, for å endre verden.

Når jeg tenker tilbake på de baby-skilpaddene som kryper ned til havet for første gang, blir jeg fylt av håp. Jeg vet at de har en femten prosent sjanse for å overleve til voksen alder. Nitti-åtte av hundre vil bli spist av fugler eller predatorer eller forlist i havet. Men femten prosent av fem hundre er femtiskilpadder som, hvis de overlever, kan produsere tusen babyer hver når de blir voksen. Det er matematikken om håp.

Resultatene fra arbeidet

Frivilligarbeidet på Zanzibar har hatt konkrete resultater de siste ti årene. Her er tallene som viser hvilken påvirkning innsatsen har hatt:

En ranger som har viet sitt liv

Da jeg spurte ranger Amani hvorfor han har jobbet her i tyve år, ventet han lenge før han svarte. Han så ned på hendene sine, som var fulle av ar fra år av arbeid i solen og med tykke skilpaddeskall. Han sa at det var fordi han elsket øya, og fordi øya elsket ham tilbake. Når han var barn, fulgte kjellen hans til Zanzibar for fiske. Da var det hele strander fulle av havskilpadder — hundrevis av dem hver natt. Som voksen så han at de var borte. Og han kunne ikke akseptere det. Så han begynte å patruljere stranden selv, helt frivillig, med en lommelykt og en notatbok. Nå leder han oss alle, og det er tydelig at dette ikke er bare en jobb — det er hans livsværk.

Slik starter du din frivilligabentyr

Hvis denne historien resonerer med deg, her er hva du gjør neste: Besøk zanzibar-turtles.org og send inn et skjema. Det tar ti minutter. Du vil bli kontaktet innen to uker med informasjon om tilgjengelige datoer og intensjonsavtal. Deretter planlegger du flybilletten din — det billigste er vanligvis å fly Oslo-Dar es Salaam (rundt fire til seks tusen femhundre kroner for tur-retur), og så ta en kort fly fra Dar til Zanzibar (rundt åttehundre kroner). Det er også mulig å ta en ferge, men det tar ti timer. Når du ankommer, blir du hentet fra flyplassen og tatt direkte til basestasjonen hvor du møter teamet.

Bruk tiden før du reiser til å forberede deg fysisk og mentalt. Hvis du ikke løper vanligvis, begynn med daglig trening nå. Les om Tanzania og dess kultur, hør på musikk fra øya, se dokumentarer. Kontakt andre frivilliges på Facebook-gruppen 'Zanzibar Marine Conservation' og spør dem spørsmål — de vil være stormglad for å dele sine erfaringer og råd. Og tåkk at det finnes mennesker på denne planeten som gir sine sommer til å redde havskilpadder. Du skal bli en av dem. Det vil endre deg fra rot til topp.