Hallingskarvet nasjonalpark: din guide

Hallingskarvet – Sørlandets fjellmur

Hallingskarvet nasjonalpark ble opprettet i 2006 og er dominert av den om lag 30 kilometer lange og svært karakteristiske fjellryggen som bærer parkens navn. Hallingskarvet ruver over Hallingdal i vest og Numedal i øst, og danner en naturlig barriere mellom disse to dalene. Folarskardnuten (1 933 moh.) er parkens høyeste punkt og byr på en av de mest enestående panoramautsiktene i Sør-Norge.

Parken er en del av en større sammenhengende fjellnatur som inkluderer Hardangervidda i sør og Numedalsfjellene i øst. For besøkende på Geilo er Hallingskarvet det dominerende fjellmassivet og en naturlig destinasjon for dagturer og flerdagsvandringer.

Geologi og landformer

Det som gjør Hallingskarvet geologisk interessant er den harde sandsteinen som utgjør fjellryggens overside. Denne berggrunnen er mer motstandsdyktig mot erosjon enn bergartene rundt, og over millioner av år har den ligget igjen som en lang, smal rygg mens det bløtere berget rundt ble slitt ned av is og vann.

Fjellsidene mot Hallingdal er relativt bratte og skrentkledd, mens sørsiden mot Numedal er slakere. Denne asymmetrien skyldes at isbrevandringen under istiden hadde ulik intensitet på de to sidene. Langs fjellryggen er det store partier med nakent fjell, ur og steinete terreng som skaper en imposant og rå naturopplevelse.

I de dypere dalene og i lavere partier av parken finnes løsmasser, myr og bjørkeskog. Disse kontrastene – fra det nakne og steinete høyfjellet til de grønne og frodige lavereliggende arealene – er noe av det som gjør Hallingskarvet til et variert og spennende naturområde.

Dyreliv og fugleliv

Hallingskarvet er et viktig leveområde for villrein. Stammen som bruker parken er del av Hardangerviddastammen – den største villreinstammen i Europa – og dyrene trekker mellom Hardangervidda i sør og Hallingskarvet i nord gjennom sesongen.

Parken er også leveområde for gaupe, jerv og fjellrev. Fjellrevprosjektet i Sør-Norge har gjennomført utsettinger i nærliggende fjellområder, og det er håp om at fjellrev på sikt kan reetablere seg i Hallingskarvet. Fuglelivet er rikt med kongeørn, fjellvåk, heilo, lirype og en rekke vadefugler knyttet til myrer og vann.

Myrene i parken er biologisk verdifulle habitater. Insektlivet er rikt i varme sommermåneder, og myrene er viktige beiteområder for mange fuglearter. Storfugl er observert i skogpartiene i parkens randsone.

Populære turer og ruter

Turen langs fjellryggen fra Prestholtseter til Folarskardnuten er en av Hallingskarvet-klassikerne. Ruta er ca. 15 km og tar 5–7 timer avhengig av tempo. Utsikten fra ryggen er enestående i klart vær – du ser langt inn over Hardangervidda, mot Numedal og vestover mot Bergensfjordene.

For kortere turer er utgangspunktene fra Geilo populære. Fra Ustaoset stasjon er det ca. 2 timer gange opp til fjellryggen. Ustaoset og Haugastøl er gode baser for vandrer som vil ha tilgang til parken via tog.

Om vinteren er Hallingskarvet et mekka for langrennski og skiturer. Geilo har godt utbygd skiløypenett som strekker seg inn mot parken, og Hallingskarvet-ryggen er et populært mål for randonnée og telemark.

• Prestholtseter–Folarskardnuten (5–7 timer)
• Ustaoset–fjellryggen (2–3 timer opp)
• Haugastøl–Hallingskarvet rundtur (6–8 timer)
• Vintertur på ski fra Geilo (varierende lengde)

Praktisk informasjon

Geilo er det naturlige servicesenteret for besøk til Hallingskarvet. Tog (Bergensbanen) stopper på Geilo, Ustaoset og Haugastøl – stasjonene langs fjellryggens nordside. Dette gjør Hallingskarvet til en av de få norske nasjonalparkene der kollektivt er et reelt alternativ til bil.

DNT har selvbetjente og betjente hytter i og rundt parken. Ustaoset turisthytte er en naturlig overnattingsplass for fleirdagsturer. Booking via DNT.no anbefales.

Parken er åpen hele året, men høysesong er juli–september for fotturer og januar–april for ski. Vær og temperatur kan skifte raskt i høyfjellet – ta alltid med ekstra klær, mat og navigasjonsutstyr.

Planter og botanikk

Bergrunnen i Hallingskarvet er dominert av næringsfattig sandstein, noe som gir et relativt artsfattig, men karakteristisk planteliv på selve ryggen. Krekling, blokkebær og fjellgress er typiske arter i det boreale og alpine beltet.

Lengre ned mot skoggrensen, særlig i sørhellinger, finnes mer artsrike enger med rødsvingel, fjellsmelle og en rekke urter. I myrene er starr, myrull og tranebær vanlige. Langs bekker og i ravinene vokser frodig høystaudevegetasjon med tyrihjelm, mjødurt og skogstorkenebb.

Hallingskarvet i tall