Da uhell ble geni — 7 oppdagelser fra feilslutninger

Når uhell blir oppdagelse

En forsker glemmer å rydde på laboratoriet sitt, og plutselig oppdager han penicillin. En annen kjemiker søter for mye ved siden av en oppfinnelse, og skaper Post-its som skulle redde millioner av mennesker fra virkeligheten. En tredje scientist drikker kaffe ved siden av en radioaktiv katode, og røntgenstrålingen blir plutselig en realitet. Sånn oppstår en overraskende stor del av vitenkapens mest transformative oppdagelser — ikke gjennom planlegging og hypotesetesting, men gjennom serendipitet. Serendipitet betyr at du finner noe fantastisk mens du leter etter noe helt tredje. Du tror kanskje vitenskapelig forskning er en ordnet prosess. Det stemmer til en viss grad. Men mennesker har oppmerksomhet, og de beste gjennombruddene kommer fra øyeblikket når en forsker med åpent sinn ser noe uventet og spør: hva om jeg fulgte opp?

I denne artikkelen skal vi utforske syv klassiske og spektakulære eksempler på hvordan små feil eller tilfeldigheter ledet direkte til vitenskapelige oppdagelser som endret verden. Fra Alexander Fleming som glemte en petridisk på sitt arbeidsbord, til Percy Spencer som ved et lykketreff møtte en skjøtet sjokoladebar foran sin mikrobølgeovn — de fleste av disse eksemplene deler noe viktig. Forskeren observerte noe annerledes enn forventet, stilte seg selv kritiske spørsmål, og fulgte opp på ideen med dedikasjon. De sa nei til formalitetene, eller de ignorerte instruksjoner som «ikke spike deg selv med radioaktivt materiale». Denne artikkelen skal inspirere deg til å forstå at oppmerksomhet og nysgjerrighet er mer verdifullt enn en perfekt plan.

Alexander Fleming og det skitne laboratoriet som reddet millioner

Den 28. september 1928 var Alexander Fleming ikke særlig ryddig forsker. Han hadde akkurat returnert fra en ferieuke på en hytte i Skottland, og da han kom tilbake til sitt laboratorium på St. Mary's Hospital i London, fant han at hans arbeidsbord var i uorden. Han hadde etterlatt flere petridisker med bakteriekulturer av Staphylococcus — en alminnelig og farlig bakterie — og de var ikke rengjort. I stedet for å være frustrert, eller i stedet for å automatisk kaste dem i søppelkurven som en ordentlig forsker skulle gjort, bestemte Fleming seg for å undersøke dem. Det var denne lille beslutningen som skulle endre medisinen for alltid.

Da han så på diskene under mikroskopet, la Fleming merke til noe merkelig: rundt en av diskene hadde det dukket opp en grønn eller blågrønn skimmel. Og enda merkeligere — bakteriene rundt skimmelen var døde. De var helt oppløst og forsvunnet. Fleming var ikke en mann som forglemt det han så. Han visste at han hadde oppdaget noe betydningsfullt, selv om han ikke fullt ut forsto hva. Han isolerte skimmelen, dyrkede den opp, og fant at den produserte et stoff som kunne drepe bakterier uten å skade menneskets celler. Han kalte det penicillin, etter slekten Penicillium som skimmelen tilhørte. Noen bakteriesortene var sensitive, mens andre var resistente, men det var et gjennombrudd som ingen hadde forventet.

Penicillin ble den første antibiotikken som ble brukt i medisinsk praksis, og den har siden reddet hundrevis av millioner av mennesker fra døden. Infeksjoner som tidligere var dødelig — eller som krevde amputation — kunne plutselig kureres med en enkel sprøyte. Under andre verdenskrig ble penicillin masseprodusert, og det ble et av de viktigste våpnene mot infeksjon hos sårede soldater. Fleming fikk Nobelprisen i medisin i 1945 for oppdagelsen, sammen med Ernst Boris Chain og Howard Walter Florey som hadde videreført arbeidet. Men det hele startet fordi Fleming ikke tok seg tid til å rydde.

Wilhelm Röntgen og den mystiske strålingen

Wilhelm Röntgen var en tysker som jobbet med katodestråler — elektronene som spruter ut når man sender elektrisk strøm gjennom gass ved veldig lavt trykk. Det var november 1895, og vitenskapen var fremdeles ikke helt sikker på hva katodestråler var. Röntgen var en grundig eksperimantør som brukte mye tid på å forbedre sine katode-rør, lage bedre vakuum, og undersøke egenskapene til disse strålene fra alle mulige vinkler. Han dekket sitt katode-rør helt til med papir for å blokkere katodestråler, og deretter eksperimenterte han videre.

En dag, da Röntgen sendte høyspent gjennom katode-røret sitt, la han merke til at en platinumbariumcyanid-skjerm som sto på arbeidbordet hans begynne å lyse opp. Det var merkelig — skjermen lå jo bak røret, og den var dekket til. Så katodestråler kunne ikke være ansvarlige. Det måtte være noe helt annet, en type stråling som kunne trenge gjennom både metall og papir. Röntgen var oppfinnsom og påfølgende, så han valgte å gi denne mystiske strålingen navnet «X-stråler», eller som vi sier på norsk, røntgenstråler. Han samlet bevis på at disse strålene kunne gå gjennom menneskelignende og skape bilder av bein og metalliske objekter.

For denne oppdagelsen fikk Röntgen Nobelprisen i fysikk i 1901 — en av de første nobelprisene noensinne. I dag er røntgenstråler brukt daglig på sykehuser over hele verden for diagnostikk og behandling. Hundretusener av mennesker har sitt liv reddet eller sitt liv forbedret av røntgenbilder som avdekker sykdommer, brudd og tumorer. Og det hele kom fra at Röntgen tok seg tid til å undersøke noe uventet, i stedet for å bare trekke konklusjonen at hans apparatur var ødelagt.

Spencer Silver og limen som ikke ville feste

I 1968 jobbet kjemikeren Spencer Silver på 3M Company, en stor industrikjemikalibedrift i Minnesota. Han var satt til å utvikle en veldig sterk, permanent adhesiv — lim som kunne holde ting sammen for all tid. Det var løftet hans, oppdraget hans, målet hans. Men noe gikk galt under eksperimentene hans. I stedet for å lage en sterk lim, skapte han en som var svak. Den festet seg til overflater, men bare løselig. Han kunne slå den av og på igjen uten å skade underlaget. Dersom han hadde vært mindre oppmerksomhet, hadde han sikkert kastet stoffet hans, eller hadde han rapportert resultatet sitt som «mislykket» og gitt seg.

Men Spencer var nysgjerrig. Han tenkte: hva hvis jeg kunne bruke denne dårlige limen til noe nyttig? Han viste det frem til sine kolleger ved 3M, som også var skeptiske. Ingen visste helt hvordan de skulle bruke denne veike, løst klebende substansen. Det var først i 1980 at Art Fry, en annen kjemiker på 3M, hadde ideen om å bruke den til å lage notater som festet seg lett på papir, og som kunne fjernes uten å gjøre skade. Han kalte det «Post-it notes» og de ble lansert på markedet i 1981. Det var nærmest ingen som kjøpte dem i begynnelsen.

Men etter hvert spredte Post-its seg som en virusblindringe på kontorene rundt omkring i verden. I dag selges det milliarder av Post-its hvert år, og de finnes på vegger, skjermer, og kalenders fra Tokyo til New York. Spencer Silver oppfant ikke Post-its selv — det gjorde Art Fry. Men Spencer Silver oppfant ingrediensen, en veldig type lim som ville være «ubrukelig» dersom han hadde gitt seg opp. 3M har estimert at Post-it-limen har generert flere milliarder dollar i omsetning for selskapet siden 1981.

Tilfeldighet eller planlegging?

Mens noen av vitenkapens største oppdagelser kom fra tilfeldigheter, er det ikke slik at serendipitet alene fører til gjennombrudd. Typisk er det mennesker med faglig dybde og observasjonsferdigheter som gjør gjennomslaget — tilfeldigheterne er bare starten.

Wilson Greatbatch og radioelektronikken som reddet hjertet

Wilson Greatbatch var ikke lege eller forsker ved utdannelse, men snarere en elektronikk-entusiast og ingeniør som jobbet med medisinsk utstyr på slutten av 1950-tallet. I 1958 var han ute etter å bygge en enhet som kunne registrere hjerteslagfrekvensen — et apparat som kunne høre på hjertet og registrere pulsene. Men en dag, mens han rota rundt i en skuff på sitt laboratorium, tok han ved et uhell fram feil elektronisk komponent. I stedet for å installere den planlagte komponenten, installerte han en som var fra en helt annen produsent. Når han plugget alt inn, oppsto det noe totalt uventet: enheten hans begynne å pulse i rytme, med en fast frekvens.

Greatbatch så på dette og tenkte: hva hvis jeg kunne bruke denne pulseringen til å regulere hjerteslaget hos mennesker med uregelmessig hjerterhytme? Et hjerte som slår med uregelmessig rytme — arytmi — er veldig farlig og kan føre til hjertestans. Hvis han kunne få en kunstig pacemaker til å levere små elektriske pulser til hjertet, ville det kunne tvinge hjertet til å slå i riktig rytme. Han bygget en prototype og testet den først på dyr. Den fungerte. I 1960 fikk den første pasienten implantert en elektronisk pacemaker av Greatbatch sitt design.

I dag er det over tre millioner mennesker som lever med pacemakere. Hvert år installeres det cirka 500 000 nye pacemakere rundt omkring i verden, og de har blitt både mindre og mer avanserte. Noen pacemakere kan nå justere hastigheten på pulseringen avhengig av hvordan personen beveger seg eller trener. Alt dette startet fordi Wilson Greatbatch tok feil komponent fra en skuff, opplevde uventet resultat, og stilte seg selv spørsmål: hva om det kunne brukes til å redde menneskeliv?

Percy Spencer og sjokoladen som smeltet

Percy Spencer var en amerikansk ingeniør som arbeidet for Raytheon, en elektronikkbedrift, i 1945. Han var involvert i arbeid med mikrobølger, som var radiofrekvens-stråler som kunne brukes til å detektere fiender under andre verdenskrig. Mikrobølger var kjent for å være energetiske og potensielt farlige. Forskere og ingeniører som arbeidet med denne teknologien var veldig forsiktige. Spencer var en dag i laboratoriet sitt, jobbet med et magnetron-rør som produserte mikrobølger på en frekvens på cirka 2450 MHz. Han hadde en sjokoladebar i lommen sin, og uten at han helt visste det, begynte mikrobølgene fra røret hans til å smelte sjokoladen.

Spencer la merke til det, trakk sjokoladen hans ut av lommen, og tenkte: hva om jeg kunne bruke disse mikrobølgene til noe som var brukbar? Hvis mikrobølgene kunne smelte sjokoladen raskt, kunne de også varme opp mat. Han satte seg ned og bygget en boks rundt magnetronet hans som kunne inneholde både strålingen og maten. Hans første prototype var stor og tung, og den kunne bare lages av profesjonelle ingeniørene hos Raytheon. Raytheon patenterte oppfinnelsen i 1946, og begynte å produsere kommersielle mikrobølgeovner som de kalte «Radarange».

De første mikrobølgeovnene var enorme — de veide nærmest 340 kilogram og kostet over 5000 dollar, som tilsvarer cirka 80 000 dollar i dag. De ble installert på restauranter og store kjøkken. Det var først på 1960-tallet at mikrobølgeovnene ble små nok og billige nok til å selges til vanlige husholdninger. I dag finnes det over en milliard mikrobølgeovner i bruk rundt omkring verden, og nærmest hver husholdning i Norge har en. Det hele startet fordi Spencer var uoppmerksom nok til å ha med seg sjokolade i lommen i nærheten av en mikrobølgeovn.

Hva sier forskerne selv om serendipitet?

Søkelykkens betydning i forskning blir ofte undervurdert, men det er et fakta at mange av de mest kjente oppdagelsene kom fra uventede observasjoner.

Sildenafil og det som skulle bli verdens mest kjente medisin

I 1989 begynte et farmasøytisk firma som het Pfizer på å utvikle et legemiddel som skulle hjelpe mennesker med høyt blodtrykk og hjertesykdom. De syntetiserte en forbindelse som het sildenafil sitrat. Det virkede på blodårene ved å utvide dem slik at blod flommet lettere igjennom. Forsøkene på dyr gikk veldig bra — sildenafil senket blodtrykket effektivt. Men da Pfizer startet kliniske forsøk med mennesker, oppdaget de noe helt uventet: pasienter som tok sildenafil rapporterte om bivirkninger som var fullstendig utelatt fra deres originale plan.

Mennene som deltok i forsøkene rapporterte økt ereksjon og forbedret seksuell funksjon. I stedet for å bli skuffet, skjønte Pfizer at de hadde oppdaget et marked som var mye større enn for høytrykksmedisin. De søkte om å få godkjenning fra FDA — den amerikanske legemiddelstyreisen — for å bruke sildenafil til å behandle erektil dysfunksjon. I 1998 ble sildenafil godkjent under handelsnavnet Viagra, og det ble enkelt sagt en sensasjon. Det var det første godkjente legemidlet for mannlig seksuell dysfunksjon, og det solgte i millioner av tabletter over hele verden.

I dag er Viagra en av de mest kjente og mest solgte legemidlene i verden. Pfizer har tjent flere titallmilliarder dollar på denne medisinen siden lanseringen. Men medisinen skulle opprinnelig brukes på hjerte og blodtrykk — det var en helt annen bruk som oppstod fra pasientenes bivirkninger, ikke fra planlagt forskning. Dette er et klassisk eksempel på hvordan observasjon av uventede resultater kan føre til forretning så vel som vitenskap.

Albert Hofmann og den tilfeldige kjemiske opplevelsen

Albert Hofmann var en sveitsisk kjemiker som arbeidet for Sandoz Pharmaceuticals på 1930-tallet og 1940-tallet. Han var interessert i lyserginsyre, et stoff som ble funnet i ergot-sopp — en type sopp som vokser på kornplanter. Hofmann syntetiserte en rekke derivater av lyserginsyre for å se om de kunne ha medisinsk bruk, kanskje som stimulant eller som legemiddel mot migrene. En av disse derivatene var LSD-25 — nummer 25 i en rekke eksperimenter. Det så ikke spesielt lovende ut i dyrforsøk, så Hofmann la det til side. Men i 1943, fem år senere, bestemte han seg for å syntetisere LSD-25 på nytt for å studere det mer nøye.

Under denne prosessen absorberte Hofmann tilsynelatende små mengder av det kjemikaliet gjennom huden eller ved inhalasjon — det er ikke helt klart hvilken måte. Han rapporterte at han opplevde merkelige visuelle fenomener, fargerike hallusinasjoner, og en forandret bevissthet. Hofmann innså at han hadde oppdaget noe «interessant» og fulgte opp med en bevisst dose tre dager senere, denne gangen for å studere effektene systematisk. Det var således starten på LSD-forskningen som påvirket psykologi, psykiatri, og populærkulturen på 1950- og 1960-tallet. LSD ble brukt i medisiske eksperimenter, og det hadde både positive og negative konsekvenser for samfunnet — men alt startet fra en tilfeldelig eller utilsiktet eksponering under et laboratoriearbeid.

Fem kategorier av oppdagelser som kom fra tilfeldigheter

Ikke alle serendipité-oppdagelser er like. De følger gjerne mønstre som kan hjelpe oss forstå hvordan universets hem av uhell kan bli vitenskap. Her er fem kategorier som dekker de fleste tilfellene:

• Observasjonsfeil eller oversikt: En forsker glemmer noe på laboratoriet, eller gjør en feil ved installering av komponent. Feilen avsløres da eksperimentet kjøres, og resultatet er totalt uventet.
• Bivirkning fra målrettet forskning: En forsker forsøker å finne en ting, men oppdager at legemidlet eller stoffet har en helt annen og mer verdifull virkning enn planlagt.
• Miljøbetinget tilfeldighet: Noe i miljøet forstyrrer eksperimentet på uventet måte — en skimmel vokser på en petridisk, eller stråler trenger gjennom en barriere.
• Uventet kombinasjon av ingredienser: En forsker blander eller kombinerer stoffer som ikke var planlagt, eller bruker feil komponent fra en hylle ved et uhell.
• Personlig observasjon eller samtale: Forskeren holder på med sitt eget prosjekt, diskuterer med en kollega, og ideen oppstår gjennom mellommenneskelig kontakt, ikke fra eksperimentet direkte.

Serendipitet i tall

Data om oppdagelser viser at tilfeldigheten spiller en større rolle enn mange tror, men det er ikke hele historien. Oppmerksomhet, dedikasion og faglig dybde er også helt kritisk for gjennombrudd.

En moderne forkskers tanker om ulykke og oppdagelse

Selv i dag, når forskningen er mer systematisk og planmessig, spiller tilfeldigheter en rolle. Men de beste forskere vet å kikke opp fra sitt notatbok og se hva som faktisk skjer rundt dem.

Slik kan du selv gjøre oppdagelser gjennom oppmerksomhet

Skal du være klar til å gjøre dine egne oppdagelser, trenger du ikke være en Nobelprisprisvinner eller en toppforsker. Du trenger tre ting: du må jobbe innenfor en reell vitenskap eller håndverk, du må observere nøye det som skjer rundt deg, og du må følge opp på noe som virker uventet eller rart. Det finnes rikelig av mennesker som arbeider i forskning, medisin, håndverk, kunst, sport, og andre felt som har potensial for oppdagelse. Hvis du bruker laboratoriet ditt — som kan være et kjøkken, en hobby-workshop, en gardsgrunn, eller en tradisjonell lab — med åpenhet for at noe merkelig kan skje, er halvdelen av slåtten gjort.

Det viktigste er å være nysgjerrig og å ikke automatisk avskriveresultater som du ikke forventet. Hvis noe virker rart, skriv det ned. Hvis noe av eksperimentet ditt ikke fungerer som planlagt, se nærmere på hva som skjedde i stedet for bare å skylde på feil. Mange små hobbybiolger, keramikk-kunstnere, og home-science entusiaster har gjort små oppdagelser innenfor sitt eget område fordi de var oppmerksomme og villig til å følge opp. De er ikke kjent over hele verden, men de har fått ny innsikt eller små funn som har gjort livet deres eller arbeidet deres bedre.

Så la oss avslutte med en oppfordring: ikke vær for stiv i dine eksperimenter. La rom for uhell. Behold en pen notatbok der du skriver ned merkelige observasjoner. Del dine funn med andre, og listen til hva de sier. Og viktigst av alt — glem ikke at mange av de største oppdagelsene i historien begynte fordi noen glemte å rydde på laboratoriet sitt eller hadde en skjøtet sjokoladebar i lommen.