Gilgamesh, Beowulf og Arthur er sentrale skikkelser i gamle heltesagaer. Her er en guide til hva som er kjent om dem og deres etterliv i litteraturen.
Kort fortalt
- Gilgamesh
- Kan ha vært en virkelig konge i Uruk rundt 3000 fvt., ifølge Store norske leksikon
- Beowulf
- Heltediktet ble skrevet rundt 750 eller tidligere og er bevart i et håndskrift fra rundt 1000, ifølge Store norske leksikon
- Kong Arthur
- Skal ha levd på 500-tallet, men er ikke omtalt i historiske kilder før på 800-tallet, ifølge Store norske leksikon
- Tolkien
- Skrev artikkelen «Beowulf: The Monsters and the Critics» i 1936 og var professor i gammelengelsk ved Oxford fra 1925 til 1959, ifølge Store norske leksikon
Innhold i artikkelen (6)
Når mennesker forteller om seg selv gjennom sagaer
Heltesagaene er menneskenes eldste måte å fortelle seg selv på. Tusenvis av år før film og litteratur i moderne forstand eksisterte, fortalte mennesker historier om helter som kjempet mot monstre, søkte etter udødelighet, og møtte sin skjebne med styrke.
Disse sagaene var med på å skape normer for hvordan man skulle oppføre seg, hvilke verdier som var viktige, og hvordan man møter utfordringer med mot.
Mye av det samme som gjorde Gilgamesh-sagaen kraftig for sumer, gjør nyere helter i bøker og film kraftig for mennesker i dag. Heltesagaene har trekk som går helt fra oldtid til nå.
Gilgamesh – verdens eldste heltesaga
Gilgamesh er en mesopotamisk heltekonge som opptrer i mange myter og legender, og ifølge Store norske leksikon kan han ha vært en virkelig konge i Uruk i Sumer rundt 3000 fvt.
Deler av eposet er funnet på kileskrifttavler, og ifølge Store norske leksikon har fem ulike episke dikt overlevd i sumeriske tekster fra cirka 2000–1500 fvt., mens den mest komplette versjonen stammer antagelig fra 1100-tallet fvt.
I eposet søker Gilgamesh evig liv etter at vennen Enkidu dør, men ifølge Store norske leksikon mislykkes han og mister livsplanten.
Tall og trender
Gilgamesh kan ifølge Store norske leksikon ha vært en virkelig konge i Uruk rundt 3000 fvt., og deler av eposet er bevart i tekster fra cirka 2000–1500 fvt. Beowulf er et gammelt engelsk heltedikt som ifølge Store norske leksikon ble skrevet rundt 750 eller tidligere og er bevart i et håndskrift fra rundt 1000. Arthur skal ifølge Store norske leksikon ha levd på 500-tallet, men er ikke omtalt i historiske kilder før på 800-tallet. Fortellingene om Arthur ble ifølge Store norske leksikon kjent i europeisk litteratur fra 1100-tallet, blant annet gjennom bretonske romaner skrevet av Chrestien de Troyes i perioden 1165–1190 ifølge Store norske leksikon.
Arven – fra saga til moderne fantasi
J.R.R. Tolkien var ifølge Store norske leksikon professor i gammelengelsk ved Universitetet i Oxford fra 1925 til 1959, og skrev den skjellsettende artikkelen «Beowulf: The Monsters and the Critics» i 1936. Ifølge Store norske leksikon gjendiktet Tolkien mange eldre tekster, og Beowulf og Sigurd Fåvnesbane var viktige inspirasjonskilder for ham. Tolkiens verk Hobbiten og Ringenes herre kom i henholdsvis 1937 og 1954–1955 og har ifølge Store norske leksikon hatt sterk appell til store lesergrupper.
Hvorfor helter fremdeles fascinerer
Heltesagaenes struktur dukker fortsatt opp i moderne fortellinger, fra bøker til film og dataspill.
Det som gjør helter kraftige, er at de handler ut fra verdier, møter utfordringer som overgår dem, og må bestemme hvem de er gjennom sine handlinger.
Mens kulturen endrer seg, forblir behovet for å fortelle historier om mennesker som møter skjebnen med mot, fra oldtidens Sumer til moderne fortellinger.
Heltesagaenes kjerne
Nye fortellinger om helter vil fortsette å oppstå i ulike former og medieuttrykk.
Behovet for å høre historier om mennesker som møter utfordringer med styrke og mot, vil bestå så lenge mennesker forteller historier.
Fra Gilgamesh til moderne fantasi viser heltesagaene at mennesker har et grunnleggende behov for å utforske hva det vil si å være menneske.
Emner
