Hieroglyfer og alfabet — fra Egypt til moderne bokstaver

Fra bilder til bokstaver

Før mennesket utviklet skrift, ble historier fortalt gjennom muntlig tradisjon og enkle tegninger på hulevegger og steinflater. De første egyptiske hieroglyfene kan spores tilbake til rundt 3200-tallet f.Kr., ifølge snl.no, og ble et av verdens første komplekse skriftsystemer — utviklet parallelt med kileskriften i Mesopotamia. Hieroglyfene var ikke bare bokstaver, men et sofistikert system som kombinerte piktogrammer (bildetegn), fonogrammer (lydtegn) og determinativer (forklarende tilleggstegn), ifølge samme kilde. Dette systemet tillot egypterne å dokumentere konger, lover, religiøse tekster og daglig kommunikasjon med en presisjon og permanens som knapt hadde vært mulig før.

Mens hieroglyfene blomstret langs Nilen, var mennesker andre steder i verden fortsatt avhengige av muntlig kommunikasjon og enkle symboler. Egypterne hadde skapt noe banebrytende, men systemet var både elegant og komplisert.

Hvordan hieroglyfene fungerte

Et hieroglyf kunne være et tegn som representerte en hel idé (et øre betydde «å høre»), eller kombinasjoner av tegn som ga lydverdier. Den hieroglyfiske skriften bestod opprinnelig av 764 tegn, og vokste i senere perioder til opptil 6000 tegn, ifølge snl.no. Skriverne som mestret hieroglyfene, var høyt respekterte fagfolk som brukte år på opplæring. De skrev på papyrus, laget av papyrusplanten, og takket være Egypts tørre klima kan vi i dag fortsatt lese tekster som er flere tusen år gamle.

Hieroglyfene var så vakre og komplekse at de ble brukt i templer og på monumenter som kunstverk like mye som kommunikasjon. Skriften var i bruk i over 3000 år, og de siste kjente hieroglyfene ble funnet i Philae-tempelet i Sør-Egypt, datert til år 394 e.Kr., ifølge snl.no. Kunnskapen om å lese hieroglyfer gikk likevel tapt i århundrene som fulgte, og det var først da den franske språkforskeren Jean-François Champollion dechiffrerte Rosettasteinen i 1822 at systemet kunne tydes igjen. Rosettasteinen er et dekret fra år 196 f.Kr., inngravert i stein med samme tekst på hieroglyfer, demotisk skrift og gresk alfabet — de tre parallelle versjonene ga Champollion nøkkelen til å forstå systemet, ifølge snl.no.

Fra ideogram til fonetiske alfabeter

Det eldste kjente «rene» alfabetet stammer fra det syrisk-palestinske området og dateres til om lag 1700–1500 f.Kr., ifølge snl.no. Det finnes flere teorier om en forbindelse mellom dette nordsemittiske alfabetet og de egyptiske hieroglyfene, men ifølge samme kilde har det ikke latt seg gjøre å fastslå noen gradvis utvikling mellom dem. Fra det nordsemittiske alfabetet vokste det rundt 1000 f.Kr. fram fire hovedgrener i Middelhavsområdet: kanaaneisk (som det fønikiske alfabetet tilhører), arameisk, sørsemittisk og gresk, ifølge samme kilde. Det fønikiske alfabetet hadde 22 konsonanttegn og ingen vokaltegn, og var i bruk fra ca. 1700–1200 fvt, ifølge snl.no. Systemet var langt enklere enn hieroglyfenes hundrevis av tegn, og gjorde skrift mer tilgjengelig utenfor de skriverkyndige elitene.

Overgangen fra hieroglyfer og andre eldre skriftsystemer til alfabetet var ikke en plutselig oppfinnelse, men en lang og delvis uavklart prosess. Tidlig på 900-tallet f.Kr. lånte grekerne det fønikiske alfabetet og tilpasset det til sitt eget språk — og la til egne tegn for vokaler, noe fønikisk manglet, ifølge snl.no. Romerne tilpasset siden det etruskiske alfabetet til latin på 600-tallet f.Kr., ifølge snl.no, og det latinske alfabetet spredte seg videre gjennom store deler av Europa i takt med romernes erobringer og formet til slutt de fleste europeiske alfabeter, norsk og engelsk inkludert.

Tall og trender

Skrifthistorien viser en tydelig trend: jo mer skriften spres til vanlige mennesker, jo enklere blir systemet. Den hieroglyfiske skriften bestod opprinnelig av 764 tegn og vokste i senere perioder til opptil 6000, ifølge snl.no. Det fønikiske alfabetet klarte seg med 22 konsonanttegn og ingen vokaler, ifølge snl.no, mens det eldre futhark — runealfabetet som var i bruk i Norden fra ca. 150- til 600-tallet e.Kr. — hadde 24 tegn, ifølge snl.no. I dag er de egyptiske hieroglyfene også kodet inn i Unicode-standarden, i en egen blokk kalt «Egyptian Hieroglyphs» med kodepunkter fra U+13000 til U+1342F, ifølge unicode.org.

Alfabeter verden rundt

Det kyrilliske alfabetet, brukt i russisk og andre slaviske språk, er avledet fra gresk gjennom kirken. Det arabiske alfabetet springer ut fra samme skrifttradisjon som fønikisk og nordsemittisk skrift. I Norden utviklet det seg et eget skriftsystem, runene: det eldre futhark hadde 24 tegn og var i bruk fra rundt 150- til 600-tallet e.Kr., ifølge snl.no. Hvor runene egentlig stammer fra, er fortsatt omdiskutert — de viktigste teoriene peker på latinsk, gresk eller etruskisk/norditaliensk skrift som mulige forbilder, men det er ikke full enighet om opphavet, ifølge samme kilde. Selv østasiatiske skriftsystemer som kinesiske tegn viser en parallell utvikling fra ideogram mot mer fonetiske systemer, selv om de fortsatt bevarer et element av ideografisk representasjon.

Hver kultur som møtte denne utfordringen, kom fram til samme konklusjon: en liten, overkommelig mengde tegn som representerer lyder eller stavelser, er et effektivt system for å lagre og dele kunnskap. Dette viser at alfabetet ikke bare var en vestlig oppfinnelse, men en løsning mennesker i flere ulike kulturer kom fram til uavhengig av hverandre.

Fra papyrus til pixels

Om hieroglyfene representerte kunstens møte med lingvistikk, så representerer digital skrift en ny grense: hva skjer når skrift blir uendelig fleksibel? Emoji, som kom på 1990-tallet, er en overraskende parallell til hieroglyfene — symboler som uttrykker idéer raskere enn ord. Digitale medier har også gjeninnført hieroglyfenes estetikk; vi skriver nå i kombinasjoner av ord, emoji og bilder.

Skriften fortsetter å utvikle seg. Det er ikke slutten på en lang reise fra tegn til bokstaver, men begynnelsen på en ny fase der bokstaver blander seg med symboler, bilder og interaktiv design.