Hva er dual-use og hvordan fungerer det?

Et begrep med to ansikter

Dual-use, eller flerbruksteknologi, beskriver varer, programvare og kunnskap som kan brukes til både sivile og militære formål. En motor som driver en lastebil, kan også drive et militært kjøretøy, og en sensor utviklet for værmåling kan inngå i et missilsystem. Skillet mellom sivilt og militært er derfor ofte uklart, og det er nettopp denne uklarheten begrepet forsøker å fange opp. For offentlig sektor er forståelsen av dual-use avgjørende både i innkjøp, eksportkontroll og sikkerhetsarbeid.

I Norge har temaet fått økt oppmerksomhet i takt med en mer urolig sikkerhetspolitisk situasjon. Forsvarsindustrien etterspør komponenter som ofte er utviklet for sivile markeder, mens sivile bedrifter plutselig oppdager at produktene deres er underlagt strenge regler. Begrepet er dermed ikke bare teknisk, men også juridisk og politisk. Å forstå hvordan dual-use fungerer, er nødvendig for alle som jobber i skjæringspunktet mellom næringsliv og sikkerhet.

Tall og trender

I 2025 eksporterte Norge forsvarsmateriell og flerbruksvarer til militær sluttbruk for til sammen om lag 21,3 milliarder kroner, en økning på 31 prosent fra året før, ifølge Utenriksdepartementets tall for 2025. Av dette utgjorde flerbruksvarer til militær sluttbruk om lag 758 millioner kroner. Mer enn 90 prosent av all eksport av forsvarsmateriell og flerbruksvarer til militær sluttbruk gikk til NATO-land og andre europeiske land. Tallene legges fram årlig i en egen stortingsmelding fra Utenriksdepartementet, og fra 2026 suppleres den av DEKSAs egen årsrapport om eksportkontrollsaker og lisensbehandling.

Hvordan reguleres flerbruksvarer?

Eksport av dual-use-varer er strengt regulert. Siden 1. januar 2025 er det Direktoratet for eksportkontroll og sanksjoner (DEKSA) som behandler søknader om eksportlisens. Direktoratet ble opprettet ved kongelig resolusjon 9. februar 2024 og overtok forvaltningsansvaret for regelverket fra Utenriksdepartementet 1. januar 2025, ifølge DEKSAs egen beskrivelse av mandat og ansvar. Bedrifter må søke om lisens før de kan selge varer som står på de offisielle kontrollistene — Liste I for forsvarsrelaterte varer og Liste II for nasjonale flerbruksvarer — uavhengig av om kunden er sivil eller militær. Formålet er å hindre at norsk teknologi havner hos uønskede aktører eller bidrar til våpenprogrammer i strid med norske interesser. Regelverket bygger på Norges deltakelse i internasjonale eksportkontrollregimer, deriblant Wassenaar-samarbeidet om konvensjonelle våpen og flerbruksvarer, samt Missile Technology Control Regime, Nuclear Suppliers Group og Australia Group, ifølge Store norske leksikon.

Dual-use i praksis

For en bedrift starter dual-use-vurderingen lenge før et salg gjennomføres. Den må klassifisere produktene sine opp mot kontrollistene og kartlegge hvem sluttbrukeren er og hva varen skal brukes til. Dette krever kompetanse som mange små og mellomstore virksomheter ikke har internt, og feil kan få alvorlige konsekvenser. Forsettlig brudd på eksportkontrolloven straffes med bøter eller fengsel i inntil fem år, og uaktsomme brudd med bøter eller fengsel i inntil to år.

Offentlig sektor møter dual-use fra motsatt side, gjennom innkjøp og sikkerhetsvurderinger. Når det offentlige kjøper teknologi, må de vurdere om løsningene kan utgjøre en sårbarhet eller misbrukes. Dette gjelder alt fra droner og kommunikasjonsutstyr til avanserte programvaresystemer. Forståelsen av flerbruk er derfor like viktig for innkjøpere som for eksportører.

Hvorfor det angår offentlig sektor

Dual-use er ikke bare et anliggende for forsvarsindustrien, men berører store deler av offentlig forvaltning. Forskningsinstitusjoner må vurdere om kunnskap de deler kan ha militære anvendelser, og kommuner kan møte problemstillingen i innkjøp av teknologi. Høsten 2025 endret regjeringen eksportkontrollforskriften nettopp for å styrke kontrollen med slik kunnskapsoverføring fra universiteter og forskningsinstitusjoner. Regelverket har unntak for grunnforskning og for teknologioverføring som skjer i Norge til statsborgere fra EU/EØS- og NATO-land, mens utdanningsinstitusjoner som er bekymret for ulovlig teknologioverføring kan varsle Politiets sikkerhetstjeneste. Etterretnings- og sikkerhetstjenestene følger med på hvordan sivil teknologi kan utnyttes av fremmede stater. Slik blir flerbruk en tverrgående problemstilling som krever samordning på tvers av sektorer.

Den sikkerhetspolitiske utviklingen har gjort dette arbeidet mer påtrengende. Norge deler grense med Russland og er en sentral leverandør av forsvarsmateriell til allierte, noe som setter landet i en spesiell posisjon. Offentlige aktører forventes derfor å ha grunnleggende kjennskap til hva dual-use innebærer. Det handler om å beskytte både nasjonale interesser og forpliktelsene Norge har overfor sine partnere.

En forståelse som blir viktigere

Dual-use er i kjernen et uttrykk for at teknologi sjelden er entydig sivil eller militær. For norsk forsvarsindustri gir flerbruk store muligheter, fordi sivil innovasjon kan tas i bruk til forsvarsformål og omvendt. Samtidig krever det et regelverk som balanserer verdiskaping mot sikkerhet. Den som forstår denne balansen, kan utnytte mulighetene uten å bryte rammene.

For offentlig sektor handler det om å bygge kompetanse og rutiner som fanger opp flerbruksproblematikken tidlig. Det krever samarbeid mellom departementer, etater, forskning og næringsliv. Etter hvert som teknologien utvikler seg, vil grensene bli enda mer flytende. Å mestre begrepet dual-use blir dermed en grunnleggende ferdighet i årene som kommer.