Hva er dual-use og hvordan fungerer det?

Et begrep med to ansikter

Dual-use, eller flerbruksteknologi, beskriver varer, programvare og kunnskap som kan brukes til både sivile og militære formål. En motor som driver en lastebil, kan også drive et militært kjøretøy, og en sensor utviklet for værmåling kan inngå i et missilsystem. Skillet mellom sivilt og militært er derfor ofte uklart, og det er nettopp denne uklarheten begrepet forsøker å fange opp. For offentlig sektor er forståelsen av dual-use avgjørende både i innkjøp, eksportkontroll og sikkerhetsarbeid.

I Norge har temaet fått økt oppmerksomhet i takt med en mer urolig sikkerhetspolitisk situasjon. Forsvarsindustrien etterspør komponenter som ofte er utviklet for sivile markeder, mens sivile bedrifter plutselig oppdager at produktene deres er underlagt strenge regler. Begrepet er dermed ikke bare teknisk, men også juridisk og politisk. Å forstå hvordan dual-use fungerer, er nødvendig for alle som jobber i skjæringspunktet mellom næringsliv og sikkerhet.

Tall og trender

Norsk forsvarsindustri har vokst betydelig de siste årene, drevet av økte forsvarsbudsjetter både hjemme og hos allierte. En stor del av leveransene består av komponenter og systemer med tydelig dual-use-karakter. Samtidig håndterer norske myndigheter et stort antall søknader om eksportlisenser hvert år, der mange gjelder nettopp flerbruksvarer.

Hvordan reguleres flerbruksvarer?

Eksport av dual-use-varer er strengt regulert, og i Norge er det Utenriksdepartementet som forvalter regelverket. Bedrifter må søke om lisens før de kan selge varer som står på offisielle kontrollister, uavhengig av om kunden er sivil eller militær. Formålet er å hindre at norsk teknologi havner hos uønskede aktører eller bidrar til våpenprogrammer i strid med norske interesser. Regelverket bygger på internasjonale avtaler og EUs lister, slik at norske bedrifter forholder seg til de samme rammene som europeiske konkurrenter.

"Det vanskeligste for mange bedrifter er å forstå at et helt ordinært sivilt produkt plutselig kan være lisenspliktig fordi sluttbruken endrer seg."

Dual-use i praksis

For en bedrift starter dual-use-vurderingen lenge før et salg gjennomføres. Den må klassifisere produktene sine opp mot kontrollistene og kartlegge hvem sluttbrukeren er og hva varen skal brukes til. Dette krever kompetanse som mange små og mellomstore virksomheter ikke har internt, og feil kan få alvorlige konsekvenser. Brudd på eksportkontrollen kan føre til både bøter og tap av tillit hos myndighetene.

Offentlig sektor møter dual-use fra motsatt side, gjennom innkjøp og sikkerhetsvurderinger. Når det offentlige kjøper teknologi, må de vurdere om løsningene kan utgjøre en sårbarhet eller misbrukes. Dette gjelder alt fra droner og kommunikasjonsutstyr til avanserte programvaresystemer. Forståelsen av flerbruk er derfor like viktig for innkjøpere som for eksportører.

Hvorfor det angår offentlig sektor

Dual-use er ikke bare et anliggende for forsvarsindustrien, men berører store deler av offentlig forvaltning. Forskningsinstitusjoner må vurdere om kunnskap de deler kan ha militære anvendelser, og kommuner kan møte problemstillingen i innkjøp av teknologi. Etterretnings- og sikkerhetstjenestene følger med på hvordan sivil teknologi kan utnyttes av fremmede stater. Slik blir flerbruk en tverrgående problemstilling som krever samordning på tvers av sektorer.

Den sikkerhetspolitiske utviklingen har gjort dette arbeidet mer påtrengende. Norge deler grense med Russland og er en sentral leverandør av forsvarsmateriell til allierte, noe som setter landet i en spesiell posisjon. Offentlige aktører forventes derfor å ha grunnleggende kjennskap til hva dual-use innebærer. Det handler om å beskytte både nasjonale interesser og forpliktelsene Norge har overfor sine partnere.

En forståelse som blir viktigere

Dual-use er i kjernen et uttrykk for at teknologi sjelden er entydig sivil eller militær. For norsk forsvarsindustri gir flerbruk store muligheter, fordi sivil innovasjon kan tas i bruk til forsvarsformål og omvendt. Samtidig krever det et regelverk som balanserer verdiskaping mot sikkerhet. Den som forstår denne balansen, kan utnytte mulighetene uten å bryte rammene.

For offentlig sektor handler det om å bygge kompetanse og rutiner som fanger opp flerbruksproblematikken tidlig. Det krever samarbeid mellom departementer, etater, forskning og næringsliv. Etter hvert som teknologien utvikler seg, vil grensene bli enda mer flytende. Å mestre begrepet dual-use blir dermed en grunnleggende ferdighet i årene som kommer.