Slik spiste nordmenn i 1920-årene

Et tiår mellom krise og modernisering

1920-årene begynte med krise. Etter oppgangstidene under første verdenskrig førte Norge fra 1920 til 1928 den såkalte paripolitikken, som skulle bringe kronen tilbake til sin gamle gullverdi. Ifølge Store norske leksikon skulle færre penger i omløp senke prisnivået, og historikere er enige om at politikken forsterket ustabiliteten i stedet for å dempe den. Bankkrisen og gjeldskrisen i jordbruket hører til samme periode.

Samtidig ble hverdagen modernisert. Strømmen nådde stadig flere hjem, næringsmiddelindustrien vokste, og ny kunnskap om vitaminer endret synet på hva barn burde spise. Mange levde likevel nær den gamle selvbergingen. Store norske leksikon skriver at selvbergingshusholdet ble holdt levende i flere bygder til langt ut på 1900-tallet, og at grøt og velling var viktige deler av hverdagskosten helt fram til midten av århundret.

Denne artikkelen handler om hva som er dokumentert om hverdagsmaten i nettopp 1920-årene. De lange linjene fra 1500-tallet til i dag finner du i artikkelen om hverdagsmaten gjennom 500 år.

Hva tallene viser

Statistisk sentralbyrå (SSB) har fulgt husholdningenes forbruk siden tidlig på 1900-tallet, blant annet med en egen undersøkelse av husholdningsregnskaper i 1927–28. I sin gjennomgang av forbrukervaner de siste hundre årene skriver SSB at over 60 prosent av utgiftene til den gjennomsnittlige arbeiderfamilien i 1906 gikk til matvarer, alkohol og tobakk, mot om lag 15 prosent på slutten av 1990-tallet. Forbruket av kornvarer var ved slutten av århundret bare om lag halvparten av nivået ved begynnelsen, det ble spist langt mindre fisk, og potetforbruket var på topp i årene før og under andre verdenskrig. Melkeforbruket nådde toppen først i 1958, med nesten 168 liter per person i året. Kostholdet i 1920-årene bygde altså langt mer på korn, poteter og fisk enn kostholdet i dag, og maten tok en mye større del av husholdningsbudsjettet.

Grøt, sild og poteter

Grunnstammen i hverdagskosten var enkel. Ifølge Store norske leksikon var sild dagligkost i mange hundre år, og grøt og velling var viktige hverdagsretter fram til midten av 1900-tallet. Fersk søtmelk var derimot ikke vanlig å drikke før det ble satt i gang en kampanje på 1930-tallet.

En kokebok fra 1914 preget mange kjøkken gjennom hele tiåret. Henriette Schønberg Erkens «Stor kokebok» hadde rundt 2 300 oppskrifter i første utgave og kom i 20 utgaver fram til 1951. Store norske leksikon skriver at den dominerte norske husholdninger og menyer i mer enn 50 år. Schønberg Erken fremmet sild, poteter og melk som billig og næringsrik mat, og hun skrev at «sild er i næringsverdi 5 ganger så billig som kjøtt». Fra slutten av 1920-årene holdt hun foredrag og matdemonstrasjoner over hele landet.

Sparsommeligheten preget kjøkkenet. Schønberg Erken ga ut oppskrifter på over 50 potetretter og brukte til og med kokevannet, ifølge en artikkel fra OsloMet om forskeren Annechen Bahr Bugges bok om norsk mathistorie. Samme artikkel peker på at næringsmiddelindustrien begynte å spille en stor rolle fra begynnelsen av 1900-tallet, og at det ble flere bakere og slaktere.

Margarin, kjøtt og brødkorn

Overgangen til pengehushold brakte kjøpevarer inn på kjøkkenet. Store norske leksikon nevner kaffe, margarin, sirup og sukker som typiske varer folk begynte å kjøpe. Margarinen var godt etablert i 1920-årene: Skandinavias første margarinfabrikk ble opprettet i Oslo allerede i 1876 (SNL).

Kjøtt var ikke hverdagskost for alle. Da komfyren kom inn i hjemmene, ble steik med poteter og saus en søndagsrett, ifølge Store norske leksikon. Til hverdags ga sild langt mer næring for pengene, slik Schønberg Erkens regnestykke viser.

Brødkornet ble et politisk spørsmål mot slutten av tiåret. Stortinget vedtok lov av 22. juni 1928 om landets kornforsyning (Stortinget). Ifølge boken «Norway» av Jacob Vidnes fra 1935 fikk staten gjennom Statens kornforretning enerett til å importere hvete, rug, bygg og havre og mel av dem, og plikt til å kjøpe alt norsk korn som ble tilbudt og var tjenlig som menneskeføde. Målet var å dekke behovet til lavest mulig pris og samtidig styrke norsk kornproduksjon (Norway, 1935). Importmonopolet varte i flere tiår og ble opphevet i forbindelse med WTO-avtalen på 1990-tallet (Stortinget).

Kjøkkenet: vedkomfyr og de første elektriske komfyrene

I 1920-årene ble maten i mange hjem fortsatt laget på vedfyrt svartkomfyr. Ifølge Store norske leksikon vant komfyren innpass i bedrestilte byhjem rundt midten av 1800-tallet og spredte seg til landsbygda mot slutten av århundret. Fra begynnelsen av 1900-tallet og et halvt hundreår framover fikk de fleste husholdninger strøm, og elektriske komfyrer tok over. Elektrisk Bureau i Oslo produserte Rex-komfyren fra 1922, og Per Flølo laget komfyrer i Sandane fra rundt 1927. De norske komfyrene hadde gjerne et magasin som holdt på varmen, fordi mange hjem hadde begrenset strømkapasitet.

SSB beskriver 1920 som et vendepunkt. Fram til da ble strømmen i hovedsak brukt til lys, og deretter var det elektrisk komfyr, kjøleskap, oppvarming av vann og vaskemaskin som preget utviklingen. Overgangen tok tid: I 1937 bodde 75 av 100 nordmenn i en bolig med innlagt strøm, og i Nordland, Troms og Finnmark var dekningen bare 30, 36 og 28 prosent. Selv i Oslo, der alle boligene hadde strøm før andre verdenskrig, holdt vedkomfyren stand.

Brennevinsforbud og en ny skolefrokost

Drikken på bordet var også regulert. Det første midlertidige forbudet mot brennevin kom i august 1914, og i den rådgivende folkeavstemningen 5. og 6. oktober 1919 stemte 489 017 (61,6 prosent) for et varig forbud mot brennevin og hetvin, mot 304 673. Ifølge Store norske leksikon vedtok Stortinget en forbudslov høsten 1921, hetvinforbudet ble opphevet i 1923, og etter en ny folkeavstemning i 1926, der 55,7 prosent stemte mot forbudet, ble det opphevet i 1927. Smuglingen ble anslått til 50–60 millioner kroner i året, og bare i 1923 ble det beslaglagt 600 000 liter brennevin.

For barna var tiåret starten på en ny skolemat. Kristiania hadde servert middag til skolebarn siden 1880-årene, fram til 1918 bare til barn fra fattige familier. I 1921 argumenterte skolelege Carl Schiøtz for å erstatte middagen med en felles frokost, og i 1929 ble oslofrokosten innført ved noen skoler i Oslo. Den besto av opptil en halv liter melk, knekkebrød eller kavring med margarin og mysost, grovt brød med pålegg, et halvt eple eller appelsin eller en gulrot, og en teskje tran hver dag i vintermånedene (SNL). Måltidet bygde på den nye kunnskapen om vitaminer, som for det meste ble kartlagt mellom 1920 og 1940, og fra 1935 var det et tilbud til alle skoleelever i byen.

Hverdagsmaten i 1920-årene sto dermed med ett bein i det gamle selvbergingshusholdet og ett i det moderne forbrukersamfunnet. Grøten, silda og potetene var de samme som før, men komfyren, margarinen, kokeboken og skolefrokosten pekte mot kostholdet som tok over i tiårene etter.