Isklatring på Svartisen: Frysende eventyr

Når frysen blir ditt lekeplass

Der finnes få erfaringer i verden som kan sammenlignes med å stå foran et fryst fossefall for første gang. Du ser vannet som normalt ville strømmet over deg - fallet fra det høyeste punktet ville drept deg. Men nå er det helt stille, helt fast, og fryst til et fast verk av is og kulde. En instruktør spør deg: 'Klar?' Og selv om du absolutt ikke føler deg klar, svarer du ja. Fordi tross alt frykten, der er også noe som drar deg mot det. Isklatringen på Svartisen var en erfaring som endret hvordan jeg ser på min egen kapasitet.

Forberedelse: Utstyr og mentalisering

Vi møttes klokken syv om morgenen på en liten parkering ved siden av Svartisen. Det var mørkent ennå, og temperaturen var helt brutalt - minus 12 grader. Vi fikk utdelt alt utstyret vi trengte: ispiggene (crampons), isbrettet (ice ax), hjelmene, selen, og repet. Instruktøren Lars Halvorsen gav oss en grundig opplæring i hvordan bruke hver eneste del av utstyret. Det var ikke bare teori - vi fikk øve på isen ved foten av fossefallet før vi skulle klatre på det selv. Det tok kanskje to timer, men det var kritisk. Isklatring er ikke noe du kan 'øke deg til', du må kunne basics før du starter.

Den første plakaten opp fossefallet

Når jeg satt på selen og sto foran det fryst fossefallet, følte jeg ikke noe annet enn frykt. Fossefallet var 45 meter høyt, og ispiggene var det eneste som sto mellom meg og en lang fall. Jeg tok første steget opp. Piggene minne ved isen, og jeg hørte lyden av dem som kutte inn. Det er en lyd som ikke blir glemt. Så jeg slo isbrettet inn i isen for å få balanse. Og så tok jeg et annet steg. Og et til. Det var en kombinasjon av ekstrem konsentrasjon og ekstrem frykt. Men etter en liten stund, begynte noe å endre seg. Frykten ble til fokus. Fokus ble til fluence. Jeg var helt til stede i øyeblikket. Jeg kunne ikke tenke på arbeidet hjemme, eller på problemer, eller på noe annet enn det neste steget opp fossefallet.

Tall og trender

Isklatring er en økende sport i nordlige land.

Når du når toppen

Det tok meg omtrent 45 minutter å nå toppen av fossefallet. De siste metrene var de vanskeligste - ikke fordi isen var vanskeligere, men fordi jeg vissste jeg var nær. Det var en merkelig sammensetting av lettelse og kjennes. Når jeg finnslig klatret over kanten, så jeg ut over hele Svartisen-området. Snowscapen var ubegrenset og hvit og stille. Det var bare meg, instruktøren, og det endeløse hvite landskapet rundt oss. For det øyeblikket var det ingenting annet som matte. Nei lett da jeg satte meg ned og prøvde å prosessere hva jeg nettopp hadde gjort. Jeg hadde plassert min tillit i et stykke is og to små pigg, og jeg hadde overlevd - ikke bare overlevd, jeg hadde triumfert.

"Isklatring er ikke bare en fysisk utfordring, det er en psykologisk reise hvor du møter dine grenser og oppdager at de er langt lengre enn du trodde."