Istider vs moderne – hvordan formes landskapet?

To geologiske epoker

For 20 000 år siden var Norge dekket av en kilometer tykk iskappe. Denne isen, så massiv at tyngden av den presset kontinenter ned, skapte det landskap vi i dag betrakter som 'naturlig og urørt'. De dypeste fjordene våre, de steile fjellsidene, og selv jordens helt ytterste form er et produkt av istidenes arbeid.

I dag, få hundre år inn i det industrielle tidsalter, har mennesker blitt så kraftig en geologisk kraft at forskere kalles det 'Antropocen' – mennesketusenåret. Vi flytter fjell, drenerer våtmarker, bygger damner som stopper elver, og endrer klimaet så raskt at selv geologer blir forbaust. Spørsmålet er: hvilken kraft er nå sterkest?

Svaret er overraskende og både dyster og fascinerende samtidig. Menneskeheten har blitt en større kraft enn isen, i hvert fall når det gjelder hastighet på endring. Men de geologiske mekanismene er helt annerledes, og forståelsen av begge prosessene gir oss dyp innsikt i hvordan jord faktisk blir formet.

Istidenes geologiske arbeidsdag

En kilometer tykk iskappe er ikke en passiv hvit dekke. Det er en levende bulldozer som langsakt, men utstoppelig, river ned fjell og fjerner løsmasser. Isgletsjere flyter som langsom karamell, og når de gjør det, grooves de seg ned gjennom stein som hvis den var materiale. Trykket fra isen er så enormt at den senker jordskorpen – og når isen smelter, heaves landet seg opp igjen.

De gjentatte iskappene – omtrent 12 av dem i løpet av de siste 2,6 millioner år – hadde tid til å jobbe grundig. Hver gang isen kom, presset den løsmasser et stykke lengre. Hver gang isen trakk seg tilbake, etterlot den seg gigantiske mengder materiale som ble til de flate områdene rundt Oslo og Trøndelag.

Fjordene som gjør Norge såpass spektakulært, er rett og slett dalen som istiden carved ut. Isgletsjeterne fra Sognefjorden, Hardangerfjorden og Geirangerfjorden var så massive at de skapte disse 1 000 meter dype raviner. Uten istidene hadde Norge vært betydelig mindre interessant – mer som Svalbard og mindre som Sveits.

Menneskets moderne landskap-engineering

Istiden jobbet i tusenvis av år. Mennesket jobber i år – og effekten er ofte like stor eller større. En enkelt stor dammen kan endre en hel dals hydrologi, og et stort fjellhuggerprosjekt kan fjerne hundretusener tonn stein på få år. Året 1956, da Mangfallfossen-dammen ble bygget i Telemark, var det mennesker som permanent endret landskapet.

Norges oljeplattformer på Nordsjøen krever at man fjerner både olje og sedimenter – i sum mange milliarder kubikkmeter sten og materiale. Bergverk verden over fjerner mer bergmasse enn enhver istid gjorde på tilsvarende tid. Når vi bygger autobanen E4 gjennom Sverige, bruker vi mer sprengstoff enn de fleste kriger – bare for å lage en rett vei.

Kanskje enda viktigere: menneskene endrer vassdrag. Vi bygger damner som stopper elver som har flyttet og dannet fjeller i millioner år. Vi trekker vannet fra fjeller, så de ikke kan erodere som før. Vi dekker jord med betong, så regn ikke kan infiltrere den, men renner rett av. Vi har bokstavelig talt omtegnet landskapet i løpet av få menneskelivstider.

Tall og trender

Sammenligningen mellom istidenes og menneskehetens påvirkning på landskapet viser en dramatisk endring i geologisk kraft.

Klima som landskapsfremmer

Her blir det komplisert. Istidene var drevet av små endringer i jordas banebane rundt solen – såkalte Milankovitch-sykler. Små endringer i hvor mye sollys vi mottar, forsterket av CO2-sykler, fikk hele istider til å komme og gå. Prosessen var langsom, men iboende stabil – når isen kom, ble det kaldere, som gjorde at det kom mer is.

I dag endrer mennesker CO2-nivåene så raskt at istidene ville ha en hodepine hvis de kunne tenke. Vi øker CO2-en med 0,005 % per år – som ikke høres ut som mye, men i geologisk sammenheng er det som å fyre opp en ovn til maks fra frost på få sekunder. Gletsjerene våre smelter, og landskapet endres på nye måter.

Det som gjør menneskeendringen så dramatisk, er hastigheten. Istidene gav miljøet tusenvis av år til å tilpasse seg. Vi mennesker forvandler alt på få tiår. Fjeller som endret form over 100 000 år, kan nå endres på 20 år av en større dammkonstruksjon eller en ras forårsaket av kraftig regn fra klimaendring.

Hva skal vi gjøre med dette?

Hvis du forstår at mennesket nå er den dominerende geologiske kraft, oppstår et spørsmål: skal vi være bevisste og planlegge, eller skal vi rett og slett fortsette å grave, bygge og pumpe ut? De beste landene for landskapsplanlegging – som Nederland, Danmark og til dels Norge – prøver å være bevisste. De lager landskap som både fungerer økologisk og menneskemagisk.

Nederland er et glimrende eksempel. Landet er en menneskeskapt konstruksjon fra bunn til topp. Uten menneskets arbeid ville det være havbunn. Men nederlenderne designet sitt landskapskunstner, ikke bare plundret det. De laget systemer for vann som både beskyttet mot overskylt og ga dyrene habitat.

For Norge betyr dette at vi må tenke på hvordan vi bruker vår enorm geologisk kraft. Når vi planlegger ny infrastruktur, tar ut ressurser, eller endrer vassdrag, bør vi gjøre det med forståelse for at dette er permanent. Vi blir arkitekter av geologien, ikke bare dens forbipasserende innbyggere.

Fra en som forstår steinen

"Istidene formet Norge over 100 000 år. I dag former vi det om igjen på 100 år. Vi må innse at vi ikke bare lever på landskapet – vi ER landskapsarkitekter nå. Det krever ansvar vi ennå ikke helt har lært."