Maglev – slik fungerer magnetisk levitasjon i transporten

Hva er maglev, og hvorfor svever det?

Maglev står for «magnetic levitation» – magnetisk levitasjon, ifølge Store norske leksikon. Ifølge Store norske leksikon svever togene noen centimeter over skinnene ved hjelp av magnetisme.

Det finnes to hovedprinsipper: elektromagnetikk og elektrodynamikk, ifølge Store norske leksikon. Begge systemer bruker lineær induksjonsmotor, som betyr at togene er det bevegelige elementet i motoren. Uten friksjon kan de akselerere til svært høye hastigheter.

Togene kan oppnå en toppfart på over 600 kilometer i timen, og man regner normal kjørehastighet til 500 kilometer i timen, ifølge Store norske leksikon. Den foreløpige fartsrekorden på 603 kilometer i timen ble satt på en teststrekning i Japan i 2015, ifølge Store norske leksikon.

Banesystemene kan oppnå høye hastigheter med lavere energiforbruk enn vanlig høyhastighetsjernbane, ifølge Store norske leksikon. I dag er magnetbaner under kraftig utvikling i Asia. Ifølge Store norske leksikon er den eneste høyhastighetsbanen i kommersiell drift den 30 kilometer lange linjen til Pudong-flyplassen i Shanghai, som åpnet i 2002.

Maglev-prosjekter i verden

Shanghai Maglev i Kina er ifølge Store norske leksikon den eneste høyhastighets svevetogbanen i kommersiell drift. Banen til Pudong-flyplassen er 30 kilometer lang og ble tatt i bruk i 2002, ifølge Store norske leksikon. Ifølge Store norske leksikon kjøres det med hastigheter opp til 430 kilometer i timen.

Japan bygger Chuo Shinkansen, en maglev-linje mellom Tokyo og Nagoya. Ifølge Store norske leksikon var banen opprinnelig planlagt ferdig i 2027, med høyeste hastighet på 505 kilometer i timen. Ifølge Store norske leksikon er den nå ventet å komme i drift i 2034, og senere forlenget til Osaka i 2045.

Ifølge Store norske leksikon er magnetsvevebaner under utvikling flere steder, spesielt i Kina og Japan, men også i USA hvor planen er å forbinde Washington og Baltimore.

I Japan regner en ifølge Store norske leksikon med å kunne ta i bruk maglevtog i shinkansensystemet i slutten av 2020-årene.

Fordeler og utfordringer med maglev

Maglev-tog kan ifølge Store norske leksikon oppnå en toppfart på over 600 kilometer i timen, mens vanlige høyhastighetstog i Japan ifølge Store norske leksikon kjører i hastigheter rundt 300 kilometer i timen. Banesystemene kan ifølge Store norske leksikon også oppnå høye hastigheter med lavere energiforbruk enn vanlig høyhastighetsjernbane.

Fordi togene svever, unngår de mekanisk slitasje på hjul og skinner. Det reduserer behovet for vedlikehold sammenlignet med konvensjonelle tog.

Bygging av maglev-infrastruktur er likevel svært kostbart. Ifølge Store norske leksikon ble planene om en Transrapid-bane mellom Berlin og Hamburg skrinlagt i 2000 nettopp på grunn av for store kostnader.

For at maglev skal være lønnsomt, kreves det høyt passasjervolum på strekningen.

Kostnader og utbygging

Ifølge Store norske leksikon ble en maglevlinje i Birmingham åpnet i 1984, men nedlagt etter 11 år på grunn av tekniske problemer. Planene om en Transrapid-bane mellom Berlin og Hamburg ble ifølge Store norske leksikon skrinlagt i 2000 grunnet for store kostnader.

Historisk utvikling

Prinsippet bak magnetsvevebane ble ifølge Store norske leksikon beskrevet av amerikanerne Goddard og Bachelet ved starten av 1900-tallet, og i 1930-årene ble ideen videreutviklet av tyskeren Hermann Kemper. I 1969 tok amerikanerne Powell og Danby ifølge Store norske leksikon patent på et design for magnetsvevetog. Videre utvikling skjedde ifølge Store norske leksikon hovedsakelig i Tyskland og Japan, og fra 1990-årene også i USA.

Den magnetiske fremtiden kommer — så forbered deg

Maglev-tog er allerede i kommersiell drift, og ifølge Store norske leksikon er magnetsvevebaner under utvikling flere steder, spesielt i Kina og Japan.

Teknologien kan ifølge Store norske leksikon gi lavere energiforbruk enn vanlig høyhastighetsjernbane, og siden togene svever, unngår de mekanisk slitasje.

Utbyggingen pågår i flere deler av verden, men høye kostnader gjør at teknologien hittil har hatt begrenset utbredelse.