Middelaldermat i Norge — hva spiste folk før poteten kom?

En mattur gjennom tidene

Middelaldermat i Norge var ikke ensformig, men variert og tett knyttet til årstider og geografi. Arkeologiske utgravinger i middelalderbyene Oslo, Bergen og Trondheim har avdekket store mengder dyrebein, matplanterester og gjenstander brukt til matlaging og oppbevaring, ifølge Norgeshistorie ved Universitetet i Oslo. I Oslo er det påvist minst 15 fiskearter, og torsk var den mest brukte fisken av alle.

Kystnære områder levde tett på fisken, mens kjøtt fra husdyr utgjorde en større del av kostholdet innover i landet. Storfe sto for den største delen av kjøttforbruket i de norske middelalderbyene, mens kylling først og fremst var festmat. Svinekjøtt var mer utbredt i Trondheim og Oslo, mens geitekjøtt dominerte i den tidlige middelalderen i Oslo, ifølge samme kilde. Korn som bygg og havre ble dyrket og malt til mel, mens hvetemel var luksusvare forbeholdt de mest velstående.

Fra kyst til innland

Fisk dominerte langs norskekysten, mens husdyrhold var viktigere innover i landet. Tørrfisk var Norges viktigste eksportvare i middelalderen, og mot slutten av perioden gikk det over 200 seilfartøy årlig mellom Nord-Norge og Bergen med tørrfisk, ifølge Store norske leksikon. Hanseatene kontrollerte det meste av denne eksporten fra rundt 1300 til 1754.

Grøt og flatbrød var hovedbestanddelene i kostholdet til vanlige folk gjennom hele middelalderen og lenge etter, ifølge Norgeshistorie. Flatbrød ble bakt tynt og stekt tørt nettopp for å kunne lagres lenge — kilder fra 1500-tallet skal ha hevdet at brødet kunne holde seg fra et barns fødsel til dets bryllup, ifølge Store norske leksikon. De tre bevarte norrøne kokebøkene fra middelalderen ble skrevet for samfunnets rikeste, med importerte krydder som var utilgjengelige for vanlige folk, som måtte klare seg med enklere, lokalt tilgjengelig mat.

Tall og trender

Grøt var den vanligste maten i Norge helt fram til 1900-tallet, og hverdagsgrøten ble som regel kokt på bygg eller havre og vann, ifølge Store norske leksikon. Kornleveranser utgjorde etter hvert en stor del av leilendingenes avgifter til jordeierne: i Østfold sto korn for 75 prosent av landskylden på 1500-tallet, et tegn på hvor mye korn som ble dyrket lokalt, ifølge Norgeshistorie. Øl var ikke bare hverdagsdrikke, men en lovpålagt plikt: Gulatingsloven krevde at bønder brygget øl både før allehelgensdag og til jul, og en bonde som ikke hadde brygget juleøl tre vintre på rad, mistet hele eiendommen sin til kongen og biskopen.

Fra funn til forståelse

Marianne Vedeler, professor i arkeologi ved Kulturhistorisk museum ved Universitetet i Oslo, har analysert matrester i knuste middelalderkrukker ved et laboratorium i Frankrike og funnet spor etter en blanding av fisk og fermentert drue — trolig en middelaldersk rødvin brukt i matlaging, ifølge forskning.no. Middelaldermaten var langt mer krydret enn mange forestiller seg: eksotiske importvarer som safran, nellik, muskat, kardemomme, ingefær og kanel var vanlige før bruken av dem avtok rundt år 1500.

Vedeler har også studert skjelettrester fra en gravplass i Oslo for å kartlegge kostholdet til byens middelalderbefolkning, og har brukt bevarte oppskriftsmanuskripter og funn av kleberkar til å rekonstruere retter fra perioden, samlet i kokeboken «Middelalderens kjøkken», ifølge samme kilde.

Moderne inspirasjon fra fortiden

Interessen for norsk middelaldermat vokser, og forskning som Vedelers rekonstruerte oppskrifter viser at middelaldermat kunne være både næringsrik og smakfull, ifølge forskning.no.

Dagens fokus på lokalt, sesongbasert og bærekraftig mat gjør at middelaldermaten plutselig virker moderne. Å leve av det landskapet gir og planlegge omkring årstider er ikke bare historisk interessant — det er relevant for dagens matbevegelse og klimadebatt.

Lærdommer for familien

For foreldre og barn som ønsker å forstå den norske kulinariske arven, gir middelaldermat et fascinerende perspektiv. Ikke som noe å gå tilbake til, men som et bevis på menneskelig tilpasningsevne og kreativitet.

Mange moderne friluftsaktiviteter — sanking av bær og vill mat, fisking, dyrking av eget korn — knytter direkte til hvordan folk levde i middelalderen. Det gjør historien levende og relevant for generasjoner som lærer å sette pris på naturens ressurser.