Mime er en stum kunstform som bruker kropp og ansikt. Les om mimens historie, fra antikkens Roma til pantomimeframføringer i Trondheim.

Kort fortalt

Opprinnelse
Mime var populær folkelig underholdning i Roma fra 50 fvt., ifølge Store norske leksikon.
Norges eldste kjente framføring
Pantomime ble framført i Trondheim i 1751, ifølge Store norske leksikon.
Butoh
Japansk butoh er en dansteaterform uten faste former som oppstod på 1950-tallet, ifølge Wikipedia.
Innhold i artikkelen (6)
  1. Ansikt uten ord
  2. Mime som uttrykksform
  3. Kunsten å være usynlig synlig
  4. Mime i Norge
  5. Kroppens grenser og kunstens muligheter
  6. Mime og beslektede former

Ansikt uten ord

Mime er en kunstnerisk uttrykksform som benytter kropp, gester og ansiktsuttrykk for å formidle innhold uten ord, ifølge Store norske leksikon. I gresk-romersk antikk ble mime brukt som betegnelse på en form for komedie, og mimer var populær folkelig underholdning i Roma fra 50 fvt., ifølge Store norske leksikon. Den franske mimekunstneren Marcel Marceau er et kjent navn innen faget, ifølge Store norske leksikon.

Pantomime brukes synonymt med mime som en uttrykksform basert på kropp, gester og ansiktsuttrykk, ifølge Store norske leksikon. Neste forekomst av pantomime som sjangerbetegnelse finnes i Frankrike rundt 1700, ifølge Store norske leksikon.

For utøveren stiller kunsten store krav til kroppsbeherskelse og evnen til å kommunisere uten replikker.

Mime-kunst krever ekstrem kroppskontroll og emosjonell intelligens.
Mime-kunst krever ekstrem kroppskontroll og emosjonell intelligens.

Mime som uttrykksform

Mime er stumt spill der alt som formidles, må komme fra kroppen, ansiktet og øynene. Ifølge Store norske leksikon benytter mime ikke ord. Utøveren har ingen replikker å gjemme seg bak, og kommunikasjonen skjer gjennom kroppens eget språk.

Annonse

Kunsten å være usynlig synlig

Mime skiller seg fra dramatisk utdanning ved at fokus ligger på kropp og mimikk fremfor tale. Ifølge Store norske leksikon er mime å etterligne eller herme ved å bruke kropps- og ansiktsmimikk. Å mestre kunsten krever disiplinert trening av ansiktsmuskulatur og presise bevegelser, og en profesjonell mime må behandle kroppen som et redskap for stumt spill. Når resultatet til slutt presenteres for publikum, skal det virke uten anstrengelse, men det ligger vanligvis mange timers arbeid bak hver bevegelse.

Mime i Norge

I Norge ble pantomime framført allerede i 1751 i Trondheim, da «De hid ankomne Chinesiske Kunstnere» under ledelse av Ferdinand Hallasch viste en forestilling som inkluderte pantomime, ifølge Store norske leksikon.

I mars 1840 ble den historiske pantomimen «General Marlboroughs Feldtslag og Død» spilt i Trondheim, ifølge Store norske leksikon.

Også i dag kan mime opptre både på gaten og på scene, men det krever tilpasning til omgivelsene og publikum.

Annonse

Kroppens grenser og kunstens muligheter

Mime-arbeid utsetter kroppen for belastning, og utøveren må vedlikeholde fysisk form for å kontrollere bevegelsene. Ifølge Store norske leksikon benytter mime kropp, gester og ansiktsuttrykk for å formidle innhold.

Å stå foran et publikum uten ord krever mental tilstedeværelse og evne til å kommunisere gjennom kropp og blikk.

Muligheten til å skape reaksjoner uten replikker gjør mime til en krevende, men potensielt givende kunstform.

Mime og beslektede former

Mime og pantomime er beslektede former for stumt spill som bruker kropp og mimikk, ifølge Store norske leksikon. Dagens Christmas Pantomime i Storbritannia er en etterkommer av komisk pantomime fra tidlig 1700-tall, ifølge Store norske leksikon.

Japansk butoh er en form for dansteater uten faste former som oppstod på 1950-tallet, ifølge Wikipedia. Uttrykket kjennetegnes ved uttrykksfull dans som gjerne fremføres av hvitsminkede dansere.

I en verden dominert av støy og tale tilbyr mime noe annet: et nærvær og en oppmerksomhet som bygger på kroppens eget språk.

Annonse

Emner

Olav Sie Rotvær
Skrevet avOlav Sie RotværSkribent og utvikler

Olav Sie Rotvær skriver og drifter Norsk Næring. Han er utvikler, ikke journalist, og har ingen fagutdanning innenfor humor, scenekunst & magi. Artiklene bygger derfor på primærkilder som oppgis der påstanden gjøres.

Om forfatteren og hvordan artiklene kildebelegges →