Mime-kunsten: En guide til karakterer og stiler

Mime: Når ord ikke trengs

Når lysene på scenen dimmes ned og en kunstner dukker opp, trer tilskueren inn i en helt ny verden. Mime er en kunstform som kommuniserer gjennom kropp, gester og ansiktsuttrykk uten et eneste ord ifølge Store norske leksikon.

For en mime er hele verden en scene, og hele kroppen et instrument. Et enkelt grep av hånden kan illustrere en handling, og ansiktet forvandles fra glede til sorg, alt uten å bruke stemmen. Dette krever presisjon og evne til å kontrollere minste muskelbevegelse. Barn og voksne blir like trollbundet av en dyktig mime.

Artikkelen utforsker verden av mime: hvem var de kjente kunstnerne, hva kjennetegner kunsten, og hvordan kan man selv oppdage den? Fra Charlie Chaplin til Marcel Marceau belyser teksten hvordan det tause uttrykket har formet underholdningskulturen. Mime er ikke noe som bare tilhører fortiden; det er en kunstform som fortsatt er aktuell.

Mime har røtter som strekker seg tilbake til antikken

Ifølge Store norske leksikon ble mime i gresk-romersk antikk brukt som betegnelse på en form for komedie, og mimer var populære som folkelig underholdning i Roma fra 50 fvt.

I romertiden var pantomime en sjanger som kom til Roma fra Sør-Italia under keiser Augustus, der maskerte utøvere spilte stumt til orkesterakkompagnement med innhold basert på myter og legender ifølge Store norske leksikon.

Rundt 1700 oppsto en komisk pantomime i Frankrike som avlegger av commedia dell’arte. Tjenerfigurene Harlekin og Columbine ble forfremmet til et elskende par, og utøverne viste akrobatikk og linedans i tillegg til teater ifølge Store norske leksikon.

I 1714 kom denne pantomimesjangeren til England, hvor den blant annet under John Rich utviklet seg med fokus på forvandlinger og spesialeffekter ifølge Store norske leksikon. Dagens engelske Christmas Pantomime er en etterkommer av denne formen.

Commedia dell’arte er en italiensk komedieform fra 1500-tallet med masker, improvisasjon og faste typer som Harlekin og Pantalone ifølge Store norske leksikon.

I det 20. århundre regnes Marcel Marceau som en av de viktigste fornyerne og utøverne av mimekunsten ifølge Store norske leksikon.

Charlie Chaplin og Buster Keaton: Stum filmens giganter

Når man tenker på mime og stum film, er det naturlig å tenke på Charlie Chaplin. Chaplin debuterte på film i 1914, og etter kort tid ble den klassiske figuren til: landstrykeren med skalk, altfor vide bukser, trang jakke, lange sko, stokk og bart ifølge Store norske leksikon.

Figuren oppnådde en fantastisk popularitet verden over, og i 1919 startet Chaplin selskapet United Artists sammen med Mary Pickford, Douglas Fairbanks og David Wark Griffith ifølge Store norske leksikon.

Landstrykerfiguren kom særlig til sin rett i filmer som The Gold Rush (1925), City Lights (1931) og Modern Times (1936) ifølge Store norske leksikon.

Buster Keaton var en amerikansk filmkomiker og regissør som ble kjent for sine stumfilmer. I motsetning til Chaplins landstryker er Keatons figur usentimental, men uttrykker sterke følelser indirekte gjennom handlingen, kamuflert av en tilsynelatende urokkelig stoisisme ifølge Store norske leksikon.

Keaton etablerte tidlig sin klassiske gjennomgangsfigur: en liten mann med et uforstyrrelig stenansikt som aldri lar seg vippe av pinnen. Hans repertoar innbefattet en frapperende fallteknikk ifølge Store norske leksikon.

Blant hans mest kjente filmer er Our Hospitality (1923), Sherlock Jr. (1924) og The General (1926), ifølge Store norske leksikon.

Keatons karriere gikk i oppløsning da lydfilmen kom, men han gjorde senere comeback og fikk en æres-Oscar i 1959 ifølge Store norske leksikon.

Mime gjennom historien

Mime har utviklet seg fra antikkens folkelige underholdning til moderne scenekunst, og har satt spor i både teater og film.

Marcel Marceau: Mesteren bak Bip

Marcel Marceau var en fransk mimekunstner, født i 1923 ifølge Wikipedia. I 1945 ble han medlem av Jean-Louis Barraults teatertrupp, men dannet senere sin egen gruppe ifølge Store norske leksikon.

Marceaus berømte mimefigur Bip, en moderne Pierrot-skikkelse i slekt med Charlie Chaplins «lille mann», ble skapt i 1947 ifølge Wikipedia.

Bip bar stripet genser og en sliten hatt med blomst, et antrekk som signaliserte livets skjørhet ifølge Wikipedia.

Marceau står som sin tids største utøver av mimekunsten, og han startet sin egen mimeskole, École de mimodrame de Paris, i 1978 ifølge Store norske leksikon.

Han var på avskjedsturné i Amerika og Europa i 2004–2005, og døde i 2007, 84 år gammel ifølge Wikipedia.

De grunnleggende mime-teknikkene som former kunsten

Å mestre mime krever stor kroppskontroll og evne til å uttrykke seg uten ord. Utøveren må formidle handlinger og følelser gjennom presise bevegelser og ansiktsuttrykk.

Treningen innebærer å lære seg å bruke kroppen som et instrument, der selv små detaljer i blikk eller gestikk kan fortelle en historie. Dette krever disiplin og langvarig øving.

Mange begynner med grunnleggende dramakurs eller danseundervisning for å få bedre kroppsbevissthet, før de går videre til spesialisert mime-arbeid.

Mime-typer og karakterer

Gjennom historien har ulike mime-stiler og karaktertyper utviklet seg. Her er noen av de viktigste som har formet kunsten:

• Pantomime: En sjanger som ble utøvd i romertiden med maskerte utøvere, dans og bevegelse til orkesterakkompagnement, ofte basert på myter og legender ifølge Store norske leksikon.
• Commedia dell’arte: En italiensk komedieform fra 1500-tallet med masker, improvisasjon og faste typer som Harlekin og Pantalone ifølge Store norske leksikon.
• Christmas pantomime: Engelske teaterforestillinger knyttet til jul, basert på kjente eventyr. Tradisjonen utviklet seg fra komisk pantomime som kom til England på tidlig 1700-tall ifølge Store norske leksikon.
• Bip: Marcel Marceaus berømte mimefigur, en moderne Pierrot-skikkelse i slekt med Charlie Chaplins «lille mann», skapt i 1947 ifølge Wikipedia.

Hvordan man trener for å bli en mime

Ønsker man å lære mime, er det viktig å forstå at det er en seriøs kunstform som krever dedikasjon. De fleste profesjonelle utøvere gjennomgår langvarig trening før de opptrer.

Grunnlaget ligger i fysisk kontroll og kroppsbevissthet. Mange teaterskoler tilbyr mime-undervisning som en del av dramatikkprogrammet, og det finnes også spesialiserte skoler i flere land.

For dem som ønsker å gå dypere inn i kunsten, finnes det muligheter for å studere under erfarne mimer. Det er også mulig å finne introduksjonskurs og online-ressurser for å komme i gang.

Mime som kunstform i dag

Mime opptrer fortsatt på scener og festivaler over hele verden, og inspirerer nye generasjoner av utøvere.

Mime i dag — en levende kunstform

Selv om stumfilmen ikke lenger dominerer, fortsetter mime å eksistere som kunstform. Det tause uttrykket fungerer like bra nå som for flere tusen år siden, fordi det bygger på universelle kroppslige signaler.

I dag finner man mime på teaterscener, gatekunstarrangementer og festivaler. For familier som søker underholdning som er både morsom og kunstnerisk meningsfull, er mime et godt valg.

Det engasjerer barn gjennom det visuelle og fysiske, og minner voksne på at kommunikasjon handler om mer enn ord. I en verden full av støy kan mime tilby noe fokusert og menneskelig.

Slik kommer man i gang med mime – konkrete steg

Hvis man er fascinert av mime og ønsker å oppdage kunsten selv, finnes det flere veier videre. Som tilskuer kan man søke etter lokale forestillinger, eller se filmer av kjente utøvere på nettet. Charlie Chaplins klassiske filmer gir en god innføring i fysisk komikk.

Vil man lære selv, kan man lete etter teaterskoler eller kursledere i nærområdet som tilbyr mime-undervisning. Mange skoler har introduksjonskurs som er åpne for både barn og voksne, uavhengig av tidligere erfaring.

Uavhengig av hvor man er i sin mime-reise, er mime en kunstform som alle kan sette pris på. Det krever ingen spesiell bakgrunn, bare interesse for bevegelse, fantasi og å fortelle historier uten ord.