Hva er mime og hvordan fungerer det?

Historien om det tause språket

Mime har røtter tilbake til antikkens Hellas og Roma. Ordet «mimus» kommer fra gresk og betydde opprinnelig «etterligner». I Roma var mime en populær folkelig underholdningsform på gater og i teater fra rundt 50 år f.Kr., ifølge Store norske leksikon. Å opptre uten ord ble sett på som en egen kunstform, like verdsatt som ordrik teater.

Den moderne mimekunsten er formet av to franske kunstnere. Étienne Decroux (1898–1991) utviklet det som kalles «corporeal mime» (mime corporel), en teknikk basert på presis kroppskontroll, og regnes gjerne som den moderne mimens far. Hans elev Marcel Marceau (1923–2007) ble den mest kjente utøveren av kunstformen og skapte karakteren Bip — en stille gutt i hvitt antrekk med stripete genser. Marceau grunnla sin egen skole, École de mimodrame de Paris, i 1978.

I dag fortsetter mime å inspirere kunstnere over hele verden, fra gateartister til profesjonelle teaterproduksjoner. Vil du prøve deg selv, kan du lese om hvordan du kommer i gang med mime.

Hvordan mime faktisk fungerer

Mime er en kunstform som utelukkende bruker kroppen for å kommunisere. Ansiktsuttrykk, gestikulering, holdning og bevegelse må til sammen fortelle historien. En liten bevegelse av hånden kan uttrykke sorg, glede, forvirring eller sinne, og en endring i holdning kan endre betydningen av en hel sekvens.

To grunnleggende teknikker i mime er fastpunkt og isolasjon. Fastpunkt innebærer å holde ett punkt i rommet fullstendig stille mens resten av kroppen beveger seg rundt det, slik at illusjonen av en usynlig gjenstand blir troverdig. Isolasjon betyr å bevege én kroppsdel om gangen — for eksempel bare hodet eller bare skuldrene — mens resten av kroppen holdes i ro. Denne kroppskontrollen er en direkte videreføring av Étienne Decroux' corporeal mime.

Timing er også avgjørende. En mime må vite nøyaktig hvor lenge en positur skal holdes, hvor raskt en bevegelse skal skifte retning, og når kroppen skal fryse eller bevege seg videre. Dette skjer som regel uten musikk eller lydeffekter, siden klassisk mime bygger på stillhet.

Illusjonen av virkelighet

Den mest kjente mime-illusjonen er «veggen». Mimen beveger hendene langs en usynlig flate, opp og ned, som om han støter mot noe solid. Publikum ser ingen vegg — de ser en person som virker fanget. Men gjennom kroppsspråket blir veggen troverdig for tilskueren.

Andre klassiske illusjoner er å dra inn et tau, klatre på en usynlig stige eller stå i sterk vind. Hver situasjon krever at mimen forstår fysikk — hvordan menneskekroppen faktisk reagerer i slike situasjoner. En person som drar i et tungt tau vil lene seg bakover, ikke framover.

Det som gjør mime fascinerende, er at det ser enkelt ut, men krever mange års trening. Mimer må studere menneskelig bevegelse, fysikk, tid og rom, slik at hver bevegelse blir presis og meningsfull.

Tall og trender

Et par sentrale årstall illustrerer mimens moderne historie: Étienne Decroux, som regnes som mimens far, levde fra 1898 til 1991 og utviklet teknikken corporeal mime. Hans elev Marcel Marceau (1923–2007) grunnla sin egen skole, École de mimodrame de Paris, i 1978.

Mime rundt i verden

Mime-lignende uttrykk finnes i mange kulturer, selv om selve begrepet mime har røtter i den gresk-romerske tradisjonen. I Japan finnes for eksempel butoh, en dans-teaterform som oppstod i 1959 med Tatsumi Hijikata og Kazuo Ohno som grunnleggere. Butoh bygger på langsom, kontrollert bevegelse og et sterkt kroppsspråk, men er en selvstendig japansk tradisjon uten direkte historiske røtter i den vestlige mimetradisjonen.

En levende kunstform

Mime kan virke gammeldags, men er fortsatt relevant. I en verden full av skjermer og lyd er stille og fokusert kroppsuttrykk på mange måter mer kraftfullt enn noen gang. En mimekunstner som opptrer på gaten kan få hundrevis av mennesker til å stanse og se. Det er en form for magi som har overlevd i over to tusen år.