Slik er det å være mime: Kunsten på å snakke med kroppen

Verden i et stille ansikt

Mime er en kunstform som snakker direkte til menneskets evne til å forstå mennesket gjennom ren bevegelse, subtilt ansiktsuttrykk og kroppslig tilstedeværelse. I motsetning til mye annen scenekunst bruker ikke mime ord, men baserer seg på kropp, gester og ansiktsuttrykk for å formidle innhold, ifølge Store norske leksikon.

Mimens verden strekker seg fra antikkens Hellas og Roma og fram til i dag. I gresk-romersk antikk ble mime brukt som betegnelse på en form for komedie, og i Roma var mimer populære som folkelig underholdning fra 50 fvt., ifølge Store norske leksikon. Pantomime var etablert i romertiden med dans og bevegelse som kjernen, der maskerte utøvere spilte stumt til akkompagnement av et orkester, ifølge Store norske leksikon.

For å mestre mime kreves det kontroll over egen kropp og evnen til å uttrykke følelser og handlinger uten verbal hjelp. En mime må kunne kommunisere historier og stemninger gjennom presise bevegelser og ansiktsuttrykk. Her får du innblikk i historien, teknikkene og praktiske råd for deg som vil lære mer.

Fra antikke ritualer til moderne scener

Mimekunsten er ikke en moderne oppfinnelse. I romertiden var pantomime en etablert sjanger som kom til Roma fra Sør-Italia under keiser Augustus, ifølge Store norske leksikon. Kjernen lå på dans og bevegelse, og maskerte utøvere spilte stumt til akkompagnement av et orkester. Innholdet var gjerne seriøst og basert på myter og legender.

Senere oppsto commedia dell'arte i Nord-Italia på 1500-tallet, ifølge Store norske leksikon. Denne gamle italienske komedieformen ble fremført med masker og basert på improvisasjon, med faste typer som tjeneren Harlekin og arbeidsgiveren Pantalone. Fra denne tradisjonen utviklet det seg ifølge Store norske leksikon en form for komisk pantomime i Frankrike rundt 1700, som kom til England i 1714 og dannet grunnlaget for blant annet dagens Christmas Pantomime.

I Norge ble pantomime fremført allerede i 1751 i Trondheim, da «De hid ankomne Chinesiske Kunstnere» under ledelse av Ferdinand Hallasch viste forestillingen «Den ved Hexerie lykkelig blevne Elsker», ifølge Store norske leksikon. En variant av denne pantomimetypen spilles stadig hver sommer i Tivoli i København, ifølge Store norske leksikon.

Hvordan en mime læres: øvelse på øvelse

Å bli en dyktig mime krever systematisk trening i kroppskontroll og uttrykk. Utøveren må lære seg å isolere bevegelser, beherske balanse og bruke ansiktet bevisst for å formidle følelser og tanker. Treningen handler om å gjøre kroppen til et presist instrument som kan fortelle historier uten ord.

En viktig del av arbeidet er å øve på å forestille seg fysiske objekter og motstander som ikke finnes, slik at publikum opplever dem som virkelige. Dette krever konsistens i hvordan man håndterer de usynlige objektene, og at kroppen reagerer naturlig på tyngde og friksjon.

For å utvikle god teknikk er det også avgjørende å trene opp mimikken. Ifølge Store norske leksikon er mimikk det å formidle sinnstilstand og følelser gjennom ansiktsuttrykk, og det kan også brukes om å uttrykke tanker og følelser via fysisk spill. Ifølge Store norske leksikon gjør den mimiske muskulaturen det mulig å uttrykke et vidt spekter av grimaser og ansiktsuttrykk. Særlig munnens ringmuskel og flere tilknyttede muskler bidrar til å endre munnens posisjoner og dermed ha betydning for ansiktsuttrykket, ifølge Store norske leksikon.

Ansiktsspillet: musklene som snakker

Ansiktet er en mimes viktigste kommunikasjonsmiddel. Mens kroppen forteller hva som skjer i scenen, forteller ansiktet hva som føles innvendig. Ifølge Store norske leksikon er mimikk det å formidle sinnstilstand og følelser gjennom ansiktsuttrykk.

Den mimiske muskulaturen gjør det mulig å uttrykke et vidt spekter av grimaser og ansiktsuttrykk, ifølge Store norske leksikon.

For en mime er det ikke nok bare å smile eller rynke pannen på en enkel måte. Hver følelse, hver tanke og hver reaksjon må kunne formidles med presisjon og tydelighet. En god mime skal kunne få publikum til å le eller gråte bare ved å se deres ansikt, uten ord og uten kontekst, bare en kropp og et ansikt.

Mime i teaterhistorien

Mime og pantomime har gjennom historien vært en del av både folkelig underholdning og finere scenekunst. Fra antikkens Roma og Hellas via italiensk commedia dell'arte og fransk markedsteater til engelsk Christmas Pantomime har kunstformen stadig blitt tilpasset nye rammer og regler.

Klassiske mime-teknikker som fortsatt dominerer

Pantomime og mime bygger på noen få kjernekonsepter som har blitt raffinert gjennom århundrer. Den viktigste teknikken er å håndtere usynlige objekter: en mime kan låse opp en dør som bare hun ser, og publikum forstår det fordi døren konsekvent håndteres på samme måte hver gang. Konsistens er avgjørende.

En annen nøkkelteknikk er å bruke friksjon og tyngdekraft slik at mime virker virkelig. Når mimen beveger seg gjennom usynlig vann eller drar noe tungt, må motstanden som kroppen møter være realistisk gjennom hele forestillingen. Hvis hendene trekker mot motstand, må resten av kroppen reagere organisk.

Nivå og skala handler om å bevege seg i verden som en karakter av en bestemt høyde eller størrelse. Hvis mimien forestiller seg å være liten, blir alle objekter større, og hun må strekke seg for å nå ting. Timing og reaksjon er også avgjørende: tiden mellom en hendelse og mimens reaksjon på den avgjør om scenen blir komisk, rørende eller dramatisk.

Mime og beslektede uttrykk

Selv om mime har røtter i klassisk teater, finnes beslektede former også i annen underholdning. Charlie Chaplin var en britisk filmregissør, skuespiller og produsent som utviklet en ikonisk landstrykerfigur og var en sentral figur i Hollywood fra 1920-årene, ifølge Store norske leksikon. Ifølge Store norske leksikon debuterte han på film i 1914, og etter kort tid ble den klassiske figuren til; landstrykeren med skalk, altfor vide bukser, trang jakke, lange sko, stokk og bart.

Slapstick brukes helst om filmkomikk, for eksempel om Charlie Chaplins tidlige stumfilmer, ifølge Store norske leksikon. På denne måten viser stumfilmens fysiske komedie hvordan kroppen alene kan bære en fortelling. Også i andre scenekunstformer lånes det fra mimeprinsipper når utøvere vil kommunisere uten ord eller overkomme språkbarrierer.

Vanlige misforståelser om mime

Det første store misforståelsen er at mime alltid må være helt stille. Ifølge Store norske leksikon er mime stumt spill som ikke bruker ord. Samtidig viser teaterhistorien at pantomime ikke nødvendigvis har vært uten lyd. I Frankrike på 1700-tallet ble pantomimeteatrene periodevis pålagt stumhet av loven, og benyttet da musikk, ekspressivt kroppsspråk og tekstplakater for å komme rundt forbudet, ifølge Store norske leksikon. En tredje sjanger, historisk pantomime, oppsto rundt 1780 i London og Paris, der utøverne ifølge Store norske leksikon kunne synge og tidvis snakke. Dermed har ikke kunstformen alltid vært absolutt lydløs.

En annen misforståelse er at mime er lett og enkelt å gjøre. Selv å stå stille på en måte som virker naturlig og uttrykksfull krever mye trening og muskulær disiplin. Det ser uanstrengt ut fordi utøveren har kontroll over hver muskel.

En tredje misforståelse er at mime kun handler om usynlige gjenstander. Mime handler i bunn og grunn om å formidle følelser, tanker og fortellinger gjennom kropp og ansikt. En mime kan fortelle hele livshistorier uten en eneste usynlig gjenstand, fordi kommunikasjonen primært handler om mennesker og deres indre verden.

Grunnleggende mime-teknikker hver utøver bør kjenne

Mimernes verden er bygget på noen få fundamentale teknikker som man må beherske før man kan gå videre til mer avansert arbeid. Her er de viktigste:

• Isolasjon: Evnen til å bevege kun én del av kroppen, mens resten forblir stille
• Friksjon og motstand: Å forestille seg at hender og kropp møter fysisk motstand fra usynlige objekter og håndtere den konsekvent
• Nivå og skala: Å endre hvordan du forholder deg til rommet basert på din imaginerte høyde eller størrelse
• Ansiktsuttrykk og mimikk: Kontroll over den mimiske muskulaturen for å portrettere ulike emosjonelle tilstander
• Tyngdekraft og momentum: Å bevege seg som om du er underlagt ekte fysiske lover, med realistisk vekt og balanse
• Timing og reaksjon: Å reagere på imaginerte hendelser med presis timing for maksimalt kunstnerisk uttrykk
• Karakter og gestus: Å utvikle en unik fysisk signatur for en rolle gjennom karakteristiske bevegelser

Mime som yrke

Å arbeide som mime krever både kunstnerisk talent og forretningssans. Mange utøvere kombinerer scenearbeid med undervisning, workshops eller annen virksomhet for å skape en bærekraftig karriere. Det finnes ingen fast oppskrift på hvordan man lever av mime, men fleksibilitet og evnen til å markedsføre seg selv er viktige egenskaper.

Mime og kommunikasjon

Mime kan brukes som kommunikasjonsmiddel når ord ikke er tilgjengelige eller tilstrekkelige. Ifølge Store norske leksikon var mimikken kanskje menneskenes første kommunikasjonsmiddel, slik det fremdeles kan være når man ikke forstår andre personers språk. Ved å bruke kropp og ansikt kan en mime formidle følelser og tanker på en direkte måte som overskrider språkbarrierer.

Ifølge Store norske leksikon brukes begrepet mimikk også mer generelt om å uttrykke tanker og følelser via fysisk spill. Dette viser at mimeprinsipper kan være relevante i møter mellom mennesker med ulike språk eller kommunikasjonsbehov.

En karrière som mime: økonomisk realitet og muligheter

Å bygge en karrière som mime krever strategi, fleksibilitet og evnen til å skape egne oppdrag. Relativt få lever utelukkende av teaterforestillinger, så de fleste mimer må kombinere flere inntektskilder. Det kan være honorarer for forestillinger, undervisning, workshops eller oppdrag innen film og TV.

Mange utøvere kombinerer sitt kunstneriske arbeid med annen inntektsgivende virksomhet for å ha økonomisk stabilitet. For å lykkes kreves ikke bare talent, men også evnen til å håndtere usikkerhet og selv drive markedsføring.

Praktiske første skritt om du vil begynne

Om du vil begynne med mime, finnes det flere måter å komme i gang. Det første steget er å finne et introduksjonskurs i mime fra en grundig lærer eller institusjon. I Norge finnes det kurs ved teatre, dansesentre og kunstsentre. En introduksjonskurs vil gi deg basis i isolasjon, friksjon, ansiktskontroll og grunnleggende bevegelsesteknikker. Mens du lærer, bør du se så mye mime som mulig, både på film og i live forestillinger.

Hvis du blir alvorlig interessert, er videre trening nødvendig. Søk etter intensivkurs eller workshops der du kan lære mer avansert arbeid. Mange kunstnersentre og dansesentre tilbyr sommerkurs. Du kan også søke på lengre utdanning der mime er en integrert del av læreplanen. Fysisk trening som ballett eller annen dans gir deg kroppskontrollen du trenger som fundament.

Samtidig som du trener formelt, bør du øve på egen hånd. Lag små rutiner, øv foran speil, og prøv deg foran venner og familie. Søk etter små muligheter til å opptre, for eksempel på festivaler eller lokale arrangementer. Jo mer du opptrer, jo mer lærer du. Ikke vent på å føle deg helt klar – du utvikler deg best gjennom å gjøre det og få tilbakemeldinger.

En kunstform som fortsatt betyr noe

Mime har røtter tilbake til antikken og har overlevd som kunstform fordi den snakker direkte til tilskuerne uten ord. Ifølge Store norske leksikon var mime populær folkelig underholdning i Roma fra 50 fvt. I en verden full av ord og meldinger, tvinger mimen tilskuerne til å være til stede og lese kroppens språk.

Kunsten fortsetter å utvikle seg og finne nye kontekster. Unge kunstnere lærer teknikken og bruker den på nye måter, samtidig som de bevarer det beste fra tradisjonen. Mime er en levende tradisjon som fortsatt har mye å si til dagens tilskuere.