Mime versus pantomime — hva er egentlig forskjellen?

To kunstformer — ett navn?

Mime og pantomime. Folk bruker ofte disse ordene om hverandre, men de er faktisk ikke det samme. Begge er ikke-verbale kunstformer som bruker kroppsbevegelse og ansiktsuttrykk for å fortelle historier, men deres fokus og tradisjon er ulik. Å forstå forskjellen er nøkkelen til å sette pris på begge kunstformene.

Gjennom historien har både mime og pantomime fascinert publikum rundt om i verden. Mime har røtter tilbake til gresk-romersk antikk og var populær underholdning i Roma allerede fra rundt 50 f.Kr. (Store norske leksikon), og kunstformene kommuniserer fortsatt på måter ord alene ikke klarer.

Mime — kunsten av det minimale

Mime fokuserer på et nøkternt uttrykk gjennom kropp og ansikt — en kunstform som bruker kropp, gester og ansiktsuttrykk i stumt spill (Store norske leksikon). Tradisjonelt opptrer mimekunstnere i stramme sorte og hvite klær og med hvitmalt ansikt, en tradisjon fra Marcel Marceaus tid, men samtidsmimere opptrer ofte uten hvit sminke (Wikipedia). Fokuset er på små, presise bevegelser — fingrene, hendene, ansiktsmusklene. Mimen skaper illusjoner av objekter som ikke er der: en usynlig vegg eller et usynlig tau.

Marcel Marceau (1923–2007) regnes som sin tids største utøver av mimekunsten, og løftet den til en høykunst der han selv var dikter, regissør og skuespiller (Store norske leksikon). Hans mest kjente figur, Bip, er en moderne utgave av Pierrot-skikkelsen, i slekt med Charlie Chaplins «vesle mann» (Store norske leksikon). I moderne mime er fokuset fortsatt å kommunisere følelse og situasjon gjennom minimal bevegelse — eleganse gjennom begrensning.

Pantomime — en større scenisk erfaring

Pantomime er på sin side en større og mer teatralsk kunstform enn mime, og har tradisjonelt fokusert på dans og bevegelse snarere enn stillhet. Sjangeren kom opprinnelig til Roma fra Sør-Italia under keiser Augustus, der maskerte utøvere danset stumt til orkester (Store norske leksikon). Rundt år 1700 oppsto en ny variant på markedsteatrene i Paris, en avlegger av commedia dell'arte — den maskerte, improviserte italienske komedieformen fra 1500-tallet, kjent for faste rollefigurer som tjeneren Harlekin og den gamle Pantalone (Store norske leksikon). Denne parisiske pantomimen kom til England i 1714 og utviklet seg videre, blant annet under John Rich, med fokus på forvandlinger, forfølgelser og spesialeffekter (Store norske leksikon).

Dagens britiske Christmas Pantomime er en direkte etterkommer av denne tradisjonen: familieforestillinger som spilles i juletiden, kjennetegnet av overdådige kostymer, omfattende sceneutstyr og spesialeffekter, musikk, satiriske kommentarer og fast publikumsdeltakelse (Store norske leksikon). Historiene er gjerne hentet fra kjente eventyr som Askepott og Katten med støvlene (Store norske leksikon), eller fra Tusen og én natt-fortellingene som ga opphav til pantomimer om Aladdin (Victoria and Albert Museum). Der mime er stille og minimalistisk, er pantomime musikk, humor og showmanship.

Tall og trender

Tidslinjen bak dagens mime og pantomime spenner over svært lang tid. Mime var populær underholdning i Roma allerede fra rundt 50 f.Kr. (Store norske leksikon), mens commedia dell'arte oppsto i Nord-Italia på 1500-tallet med faste, maskerte rollefigurer (Store norske leksikon). Den franske pantomimesjangeren vokste fram på markedsteatrene i Paris rundt år 1700 og kom til England i 1714 (Store norske leksikon). I moderne tid grunnla Marcel Marceau sin egen mimeskole, École de mimodrame de Paris, i 1978, etter å ha gjort mimen til en høykunst gjennom figuren Bip (Store norske leksikon).

Mime og pantomime i Norge

I Norge inngår mime som en av flere sceniske uttrykksformer i den nasjonale fagplanen for teater ved landets kulturskoler, side om side med sjangre som performance, improvisasjon, teatersport og musikal. Fagplanen beskriver mime som en uttrykksform som «demonstrerer kroppsspråkets betydning i all kommunikasjon» (Kulturskolerådet).

Étienne Decroux — mimens far

Den franske mimekunstneren Étienne Decroux (1898–1991) omtales som «den moderne mimens far» for sin utvikling av korporlig mime («corporeal mime»), der hele kroppen — ikke bare ansiktet — brukes til å bygge illusjonen (World Mime Organisation). Arbeidet hans fikk stor innflytelse på senere mimekunstnere, blant dem Jean-Louis Barrault og Marcel Marceau, som siden fulgte hver sin retning videre (World Mime Organisation).

Mime og pantomime — kunstformer for fremtiden?

I en verden som blir stadig mer digital, kan det virke som om mime — helt analog og menneskelig — skulle bli mindre relevant. Det ser ut til å være motsatt: interessen for autentisk menneskelig interaksjon ser ut til å øke, og mime tilbyr nettopp det — kommunikasjon basert på kropp og følelse, ikke ord eller skjermer.

For den som interesserer seg for scenekunst, eller som leter etter noe nytt å utforske, kan mime være en fascinerende praksis. Det lærer deg å være fullt til stede i kroppen, å kommunisere med presisjon, og å dele følelser med andre mennesker. Og hvem vet — du kan bli en del av videreføringen av en kunstform som har fascinert mennesker i over to tusen år.