Norrøn vs. gresk mytologi: gudene sammenlignet

To verdener av guder og helte

I barneværelset til millioner av barn ligger både Odins Åsgard og Olympens gudeverden side om side – ikke som fysiske steder, men som del av en fantasiverden som omfavner begge kulturene. En sammenligning av norrøn og gresk mytologi handler ikke bare om historiene om guder og helter, men også om hva menneskene i Norden og ved Middelhavet fryktet, drømte om og verdsatte. Begge kulturene har guder som kjemper mot skjebnen, helter som løser tilsynelatende umulige oppgaver, og en dyptgående forståelse av at døden og tiden er uunngåelig – men veiene deres skiller lag på flere fascinerende punkter.

Asgard og Ragnarök – endens tidsskjema

Den norrøne gudeverdenen er kjent gjennom to hovedkilder: Den eldre Edda, en samling diktverk med ukjent forfatter, og Snorres Edda (Den yngre Edda), skrevet av islendingen Snorre Sturlason omkring år 1220 – over to hundre år etter at Island var blitt kristnet. Snorre var selv kristen, og ifølge Store norske leksikon brukte han bevisst dialogform og rammet inn mytestoffet som en konges syn, nettopp for ikke å gi inntrykk av at innholdet var historisk sannhet. Snorres Edda regnes som en hovedkilde til kunnskap om norrøn mytologi, men bygger selv på eldre kvad, og fremstillingen hans bør leses som en lærd gjenfortelling – ikke som et nøytralt referat fra hedensk tid.

Odin er ifølge Store norske leksikon den eldste og mektigste av æsene: gud for krig, visdom, magi, diktekunst og spådom, som fra høysetet Lidskjalv i Valhall følger med på alt som skjer i verden. For å få drikke av visdomsbrønnen til jotnen Mime satte han det ene øyet sitt i pant – derfor er han enøyd, men vis. Sønnen hans Tor er, ifølge Store norske leksikon, uhyre sterk, litt korttenkt og bærer alltid hammeren Mjølner; han redder stadig æsene ut av kniper og beskytter Åsgård og Midgard mot jotnene. Frøya – ofte kalt Freyja – er ifølge Store norske leksikon den viktigste gudinnen i norrøn mytologi, med ansvar for erotikk, kjærlighet og fruktbarhet, men også for død og seid: hun velger selv halvparten av de falne krigerne og tar dem med til sin egen hall Folkvang, mens den andre halvparten går til Odin i Valhall.

Ragnarök er verdens undergang. Ulvene Sköll og Hate sluker sola og månen, stjernene forsvinner fra himmelen og mørket senker seg over Midgard, ifølge fortellingen i Vøluspå og Snorres Edda, slik den er gjengitt av Store norske leksikon. Odin blir slukt av Fenrisulven, Tor dreper Midgardsormen men dør selv av giften, og verden går under i flammer på sletta Vigrid – men etterpå stiger en ny, grønn jord opp av havet, og en ny sol varmer den. Det er en mytologi preget av fatalistisk tapperhet: gudene kjenner sin egen undergang på forhånd, og møter den likevel med våpen i hånd.

Olympen og menneskets kamp mot skjebnen

Den greske gudeverdenen, kjent gjennom Homer og Hesiod, viser guder som oppfører seg langt mer menneskelig – de krever ære, drikker vin og strides om makt. Zevs er ifølge Store norske leksikon den høyeste og mektigste guden i gresk mytologi, far og herre over guder og mennesker; lynet, tordenskrallet og ørnen er maktsymbolene hans, og han troner på fjellet Olympos. Poseidon rår over havet, og Athena er både krigsgudinne og visdommens gudinne.

Mens norrøne guder kjenner sin skjebne på forhånd og møter den med verdighet, kjemper de greske gudene stadig mot Moira – skjebnens makt, som ifølge Store norske leksikon dels forstås som en side ved Zevs selv, dels som en kraft selv den høyeste guden er underlagt – for å beholde sin egen makt og innflytelse. Den greske mytologien handler også sterkt om mennesket: Prometheus stjeler ilden for menneskenes skyld, og Odysseus finner veien hjem gjennom tålmodighet og list. Der norrøn mytologi til syvende og sist handler om undergang, handler gresk mytologi oftere om menneskelig storhet.

Heltenes oppgaver – frivillig eller påtvunget?

Begge kulturene løfter heltene sine høyt, men på ulike måter. Sigurd Fåvnesbane er den mest kjente helten i norrøn heltediktning: han hevner sin far, dreper dragen Fåvne og vinner stor rikdom, men blir selv offer for et svik og drept av gjukungene, ifølge Store norske leksikon – en skikkelse som på én gang er seierherre og offer for skjebnen. Herakles blir, ifølge Store norske leksikon, pålagt tolv nesten umulige oppgaver som straff etter at Hera drev ham til vanvidd og fikk ham til å drepe sin kone og sine barn; etter den tolvte oppgaven ga Zevs ham udødelighet, og han fikk sin plass blant gudene på Olympos.

Der den norrøne helten ofte handler ut fra ære og plikt overfor en skjebne han ikke kan unngå, handler den greske helten oftere ut fra å bevise sin verdi eller vinne udødelighet gjennom egen innsats.

Fra kildetekst til populærkultur

Norrøn og gresk mytologi lever videre i dagens underholdning, men ofte i sterkt bearbeidet form. Om Tor skriver Store norske leksikon at han «fascinerer» også i dag og er mye brukt i film, spill og TV-serier der «vi møter en gammel gud i ny drakt». Figurer som Marvels Thor og Loke, eller fremstillinger i spill som God of War, er frie videreutviklinger av mytestoffet, ikke gjenfortellinger av Den eldre Edda eller Snorres Edda. Det samme gjelder greske guder i film og spill: de færreste populærkulturelle utgavene følger Homer eller Hesiod tett. Skal man vite hva som faktisk står i de opprinnelige kildene, må man tilbake til tekstene selv – ikke til filmversjonene av dem.

Begge mytologiene lærer om mot i møte med skjebnen

Til sist handler både norrøn og gresk mytologi om menneskelig mot i møte med noe større enn en selv – skjebnen, naturen eller andre mennesker. De er ikke så ulike likevel; de reflekterer bare ulike svar på det samme spørsmålet om hvordan man skal leve med at man ikke rår over alt. Norrøne sagaer viser hvordan man møter undergangen med stolthet selv når utfallet er gitt på forhånd, mens greske sagaer viser hvordan man kan vinne fram gjennom klokskap og list selv når gudene og skjebnen står imot.