De viktigste verkene av Nietzsche og viljen til makt

Filosofen som lærte oss å skape våre egne verdier

Friedrich Nietzsche er det nærmeste filosofien kommer en rockstjerne. Hans ideer er ekstremistiske, måten han skriver på er poetisk, og hans påstand — at vi må omvurdere alle verdier — var revolusjonær på hans tid, og er fremdeles provoserende i dag.

Mange forbinder Nietzsche med mørke tanker: nihilisme, makt, og elitisme. En viktig årsak er at boken «Viljen til makt» ikke er noe Nietzsche selv skrev ferdig: den ble satt sammen etter hans død av søsteren Elisabeth Förster-Nietzsche, som selv var antisemitt og støttet det tyske nazistpartiet fra rundt 1930, og av Heinrich Köselitz (pseudonym Peter Gast) (Wikipedia). Ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy gir denne postume samlingen et misvisende inntrykk av filosofens egne posisjoner.

Denne artikkelen går gjennom hans viktigste verk og forklarer hva Nietzsche egentlig mener, og hvorfor gründere, kunstnere, og andre som bygger noe radikalt, fortsatt leser ham i dag.

Nietzsches fem viktigste verk

'Således talte Zarathustra' (Also sprach Zarathustra, 1883–1885) er hans mest kjente verk — en filosofisk roman om profeten Zarathustra som forlater sin klausur og returnerer for å lære mennesker om 'Overmennisken' og å skape deres egne verdier (Stanford Encyclopedia of Philosophy). Det er ikke en enkel bok, men den er dypt inspirerende for folk som ønsker å gå sin egen vei.

'Hinsides godt og ondt' (Jenseits von Gut und Böse, 1886) angriper idéen om at moralen er universal. Nietzsche argumenterer for at 'god' og 'ond' har blitt definert av de svake for å kontrollere de sterke (Stanford Encyclopedia of Philosophy). Dette var ekstreme påstander, men han mente at vi burde spørre: har vi akseptert verdier som ikke er våre egne?

'Antikrist' (Der Antichrist) ble skrevet i 1888, men først utgitt i 1895 — flere år etter Nietzsches psykiske sammenbrudd, og altså uten at han selv fikk se boken publisert (Wikipedia). Der kritiserer han kristendommen for å promovere svakhet og skyldfølelse. Selv hvis du ikke er enig med ham, inviterer verket til dyp refleksjon over hvilke verdier du virkelig holder.

'Det muntre vitenskap' (Die fröhliche Wissenschaft, 1882, utvidet i 1887) er verket der Nietzsche først lanserer den berømte påstanden om at «Gud er død» (Store norske leksikon). Det er en oppfordring til å slutte å lene seg på nedarvede sannheter og i stedet skape mening selv.

'Viljen til makt' (Der Wille zur Macht) ble aldri fullført eller utgitt av Nietzsche selv. Etter det psykiske sammenbruddet i Torino i januar 1889 satte søsteren Elisabeth Förster-Nietzsche og Heinrich Köselitz (Peter Gast) sammen boken av utvalgte notatbøker, og ga den ut i 1901 og i utvidet form i 1906 (Wikipedia). Notatene viser likevel et motiv som går igjen i Nietzsches tenkning: mennesker drives av ønsket om å påvirke, skape og vokse (Stanford Encyclopedia of Philosophy).

Tall og trender

Nietzsche ble født i 1844 og fikk et psykisk sammenbrudd i Torino i januar 1889 (Stanford Encyclopedia of Philosophy); han døde 25. august 1900 i Weimar (Store norske leksikon). Han rakk selv å fullføre og gi ut verkene sine fram til sammenbruddet — deriblant 'Also sprach Zarathustra' (1883–1885) og 'Jenseits von Gut und Böse' (1886) — mens 'Der Wille zur Macht' først ble satt sammen og utgitt av andre etter hans død, i 1901 og i utvidet form i 1906 (Wikipedia).

Han som har sitt hvorfor for livet, tåler nesten alle hvordan

Sitatet er en norsk gjengivelse av en linje fra samlingen «Maxims and Missiles» i Nietzsches «Avgudsskumring» (Götzen-Dämmerung, 1888): «If a man knows the wherefore of his existence, then the manner of it can take care of itself» (oversatt av Anthony M. Ludovici, Project Gutenberg). Det viser kjernen av Nietzsches tanker: ikke å akseptere pålagte betydninger, men å skape dine egne.

'Viljen til makt' — Nietzsches sentrale ide

I Jenseits von Gut und Böse skriver Nietzsche selv at «life itself is WILL TO POWER; self-preservation is only one of the indirect and most frequent RESULTS thereof» (§13, oversatt av Helen Zimmern, Project Gutenberg). Filosofen og Nietzsche-oversetteren Walter Kaufmann tolket dette som en drivkraft rettet innover — selvkontroll og utvikling av personlig dugelighet — snarere enn en vilje til å dominere andre mennesker, ifølge Stanford Encyclopedia of Philosophy.

Nyere fortolkere som Bernard Reginster har lest viljen til makt som en vilje til å overvinne motstand — å omforme egne omgivelser mot egne mål — snarere enn å beherske andre mennesker (Stanford Encyclopedia of Philosophy). En kunstner som jobber med et verk, eller en gründer som bygger noe nytt mot motstand, kan begge forstås som eksempler på dette: drivkraften handler om skapelse og vekst, ikke om å skade andre.

For gründere og kunstnere gir dette et perspektiv: drivstoffet ditt — det som gjør deg arbeidsom, som gjør at du jobber sent på kvelden, som gjør deg lidenskapelig for prosjektet — trenger ikke være grådighet eller status. Det kan forstås som viljen til makt, en del av det Nietzsche mente er en grunnleggende menneskelig drivkraft. Måten du bruker den, er opp til deg.

Skap dine egne verdier — eller aksepter andres

Nietzsche vil at du skal spørre: hva tror jeg på? Og — viktigere — hvorfor tror jeg på det? Har jeg valgt disse verdiene selv, eller har jeg arvet dem blindt fra kultur, familie, og religion?

Dette er ikke en oppfordring til nihilisme eller egoisme. Det er en oppfordring til å være filosof selv. Å tenke kritisk. Å bygge et liv basert på det som betyr noe FOR DEG, ikke for samfunnet.

Hvorvidt du er enig med Nietzsche eller ikke, hans insistering på at vi må være aktive beslutningstagere om våre egne verdier, er fremdeles en av filosofiens viktigste påstander. Og i en verden hvor vi oftere blir spist på autopilot, er det kanskje mer relevant enn noen gang.