Nobelprisen i litteratur — hvem bestemmer og hvordan?

Nobels testamente — litteraturens høyeste ære

I det siste tiåret av sitt liv, tenkte Alfred Nobel over hvordan han ønsket å bli husket. Han hadde gjort sin formue på krutt og dynamitt — oppfinnelser som kunne ødelegge. Men han elsket litteratur og vitenskap. I 1895 skrev han sitt testamente: han ville stille til rådighet en enormt verdifull pris for mennesker som gjorde det «beste» innen ulike felt.

Den ene prisen — Nobelprisen i litteratur — skulle gå til forfattere som hadde produsert «det mest fremragende verket av idealistisk tendens innen litteraturens felt.» Det er en spesifikk og interessant formulering som har skapt både debatt og diskusjon i over 120 år.

I dag er Nobelprisen i litteratur verdens mest prestisjefylte litteraturpris. Å vinne betyr at du blir oversatt til titalls språk, lest verden over, og at ditt navn blir skrevet inn i historien. Men hvordan velger man egentlig vinneren?

Hvem får lov til å nominere?

Du kan ikke bare nominere din favorittforfatter. Nobelkomitéen er veldig streng om dette. Du må være «nominador» — en offisielt anerkjent kategori mennesker. Det omfatter medlemmer av Svenska Akademien selv, medlemmer av andre akademier som ligner, professorer ved universitet som spesialiserer seg i litteratur, og nobelforfattere fra tidligere år.

Dette betyr at cirka 3 000–4 000 mennesker verden over har rett til å nominere. Men selv om du er en kjent litteraturkritiker, forfatter, eller universitet-leder, kan du ikke nominere hvis du ikke er offisielt godkjent.

Nominasjonsprosessen starter i januar hvert år, og nominerings-deadline er 31. januar. Det betyr at en forfatter som døde i desember året før, kan fortsatt nomineres den kommende runden. Og mennesker fra alle kontinenter kan nomineres — det er ingen geografisk begrensning, selv om Europa og Nord-Amerika historisk har vunnet hyppigere.

Prosessen: Fra 400+ nominasjoner til en vinner

Når nominasjonsfristens passerer, har Svenska Akademien typisk mottatt 400–600 nominasjoner. Det høres ut som mange, men det er faktisk ikke så overraskende når man tenker på at tusenvis av mennesker har nominasjonsrett.

Deretter skjer det magiske: en lesekomité på cirka 10–15 mennesker begynner å lese faktiske verker. De lager som regel ned til omtrent 20–30 kandidater basert på deres lesing og antall nominasjoner. Så kommer en annen gruppe — den littéraire komité — som går dypere. De lesen hele verker, skriver detaljerte analyser, og snekrer ned listen til cirka 5 kandidater.

Til slutt, i oktober, møter alle 18 medlemmene av Svenska Akademien og diskuterer. Og diskusjonen er seriøs — det kan ta timer før de blir enige. De diskuterer ikke bare kvaliteten på verket, men også relevansen til Nobels testamente: «idealistisk tendens.» Hva betyr det? Noen år velges en forfatter som har krevd sosiale rettigheter. Andre år en som har utforsket menneskets indre verden. Det er kunstnerisk dom.

Tall og trender

Nobelprisen i litteratur er utdelt årlig siden 1901 (unntatt 1940–1943 under Annen Verdenskrig). Hver nominasjonsrunde mottar 400–600 nominasjoner fra cirka 3 000–4 000 godkjente nominatorer verden over.

Hva sier akademimedlemmene?

«Det er en stor ansvar å velge. Vi leser volusamt. Vi diskuterer intenst. Og til slutt må vi gjøre et valg som vil bli analysert og kritisert verden over. Men det er nettopp det som gjør det meningsfylt — vi vet at vi velger noe som skal vare.»

"Vi leser volusamt og diskuterer intenst før vi gjør et valg som skal vare."

Kontrovers og kritikk — rettferdig valg?

Nobelprisen har sin del av kritikere. Hvorfor har bare 14% av vinnerne siden 1901 vært kvinnelige? Hvorfor har det tatt hundre år før en forfattar fra Afrika vant? Og hvorfor dominerer europeiske forfattere fortsatt?

Akademien argumenterer for at de leser bredt, og at de velger basert på kvalitet og «idealistisk tendens», ikke kjønn eller geografi. Men kritikere peker på at Akademien består hovedsakelig av hvite, nord- og vesteuropeiske mennesker — og at det påvirker deres oppfatninger.

I nyere år har Akademien blitt mer bevisst på dette. De har tilsatt mer diverse medlemmer, og de har åpnet nomineringsprosessen for flere institutter verden over. Og ja, så var det også norske forfattere som har vunnet — Henrik Pontoppidan og Bjørnstjerne Bjørnson fra Norge vant i 1903 og 1904.