Nordisk noir fra hele Skandinavia: Fem serier som må ses nå

Skandinavia erobrer verden med mørke fortellinger

Når amerikanske TV-produsenter så "Forbrytelsen" (The Killing) fra Danmark i 2011, visste de at noe hadde forandret seg globalt. Plottet var enkelt: etterforske et mord. Karakterene var ordinære, ikke filmstjerner. Serien var sakte, detaljert, og ærlig ikke-sensasjonalistisk.

Siden da har nordisk noir eksplodert som en sjanger. Nå ser hele verden på Stockholm-mordere, islandske politimenn, norske detektiver, og svensk-finsk mafia. Og de elsker det.

Men hva er det ved Skandinavia som gjør det så dyktig til å lage disse spenningsserierne? Er det snøen? Kedsomheten? Det mørke? Eller er det noe ved nordisk litteratur og kultur som passer perfekt til å utforske menneskehetens mørkeste sider?

Tall og trender

Nordisk noir har blitt et globalt fenomen – og det vokser kraftig.

Fem serier du må se (og hvorfor)

1. "Forbrytelsen" (Danmark) – Den som startet det hele. En løst mord, tre sesonger, 20 timer ren spenning som ikke slipper taket. Sarah Lund (Søren Malling) er blitt et ikon for hvor grundig og uforskyldt en detektiv kan være.

2. "Bron/Broen" (Sverige/Danmark) – En broen mellom Sverige og Danmark. Søren og Marco må løse forbrytelse sammen. Kjemien mellom dem er elektrisk og Saga Norén er en av TV-historienes beste karakterer.

3. "Riget" (Island) – Den nye stjernen. Et lite islandsk politidepartement må løse en ritualmord som oppfordrer til mytologi og psykologiske grenser. Serien er både skremmende og dyp.

4. "Godmorgen Mildred" (Sverige) – Ikke klassisk noir, men mørkere enn det meste. En kvinne som har gjort sin tid i fengsel er på utsiden igjen – og vil ha hevn med metodisk kulde.

5. "Kamerat" (Norge) – En norsk-svensk koproduktisjon som følger en politietterforsker som blir involvert i et kriminelt nettverk. Solid og intens scandinavian noir.

Hvorfor Skandinavia er meister på denne sjangeren

Skandinavisk litteratur har alltid vært pessimistisk. Henrik Ibsen skrev om samfunnets hulhet. Selma Lagerlöf skrev om menneskers mørkeste sider. Disse litterære tradisjonene ble naturlig oversatt til TV-serier når mediet blomstret.

Nordiske regissører nøler ikke med å vise hvor dysfunksjonell mennesket kan være. Det er ikke sensasjon for spenningens skyld – det er et forsøk på å forstå hvordan noen mennesker kan gjøre så grusomme ting. "Forbrytelsen" handler ikke bare om å fange en morder – den handler om hvordan mordets konsekvenser påvirker et helt samfunn.

Og så er det noe ved det nordiske landskapet som gjør mørke fortellinger vakre. En svensk skog om vinteres, en dansk by i tåke, islandske steiner – de blir alle skuespillere i dramaet. Det mørke er ikke bare psykologisk. Det er bokstavelig talt mørkt hele dagen.

Amerikanernes forsøk på å remakea Skandinavia

Når amerikanske studioer så suksessen til nordisk noir, gjorde de det som amerikanske studioer gjør: de forsøkte å remakea det. HBO laget "The Killing" basert på "Forbrytelsen". De byttet ut det danske snø med Seattle-regn, og Sarah Lund med en amerikaneren detektiv. Serien var fin, men den manglet det essensielle – den nordiske tristheten.

Det samme skjedde med "The Bridge" – remaked av FX fra "Bron/Broen". Igjen, fin serie, men den var Americanified. Plotet ble raskere, karakterene mer sentimentale, og det hele føltes mindre autentisk.

Amerikanerne forstår ikke at nordisk noir ikke er en oppskrift – det er en verdensåtskåding. Det handler om å akseptere at verden er mørkere enn vi vil innrømme, og at noen ganger er det ingen god slutt. Amerikanske TV elsker happy endings. Skandinavia elsker ambigøse, uløste ender.

Fra en nordisk TV-produsent

«Vi gjør ikke disse serierne for penger – vi gjør dem fordi vi må fortelle disse historiene. Og hele verden var ikke klar for å høre dem før»

"Vi gjør ikke disse serierne for penger – vi gjør dem fordi vi må fortelle disse historiene. Og hele verden var ikke klar for å høre dem før."